Hopp til innhold
Korrespondentbrev

Latin-Amerika – krise og magisk realisme

RIO DE JANEIRO (NRK): Hvem kan latinamerikanerne vende seg til når politikerne svikter og fattigdommen øker? Kanskje til sine store fortellere og nobelprisvinnere?

FILES-BRAZIL-ELECTION-RUNOFF-BOLSONARO

Brasilianerne demonstrerer mot høyrepopulisten Jair Bolsonaro, som er favoritt til å bli landets neste president.

Foto: NELSON ALMEIDA / AFP

Det er urolige tider her i Latin-Amerika, og skygger fra fortiden dukker opp på ny. Noen roper på den sterke mann, og ikke rent få mener at diktatur er bedre enn demokrati.

Og folk dreper hverandre som aldri før. Her i Brasil var det i fjor nesten 64.000 drap, samtidig som stadig flere faller tilbake i fattigdom – voldens og kriminalitetens mor.

Hva er det med dette kontinentet – som gjør at man om og om igjen snubler i fortidens feil? Når alle trodde at Latin-Amerika endelig var på rett vei, gikk det galt igjen. Det er nesten som en forbannelse.

De beste fortellerne

Kloke mennesker peker tilbake på kolonitiden, og mener den er roten til de fleste onder. Urfolkene ble langt på vei utslettet, kolonimaktene brakte en ukultur av vanstyre og korrupsjon, og de hentet millioner av afrikanske slaver hvis etterkommere fortsatt er nederst på samfunnsstigen.

DEU NERUDA GEBURTSTAG

Chilenske Pablo Neruda regnes som en av de største forfatterne fra Latin-Amerika. Dette bildet er tatt like før han døde i 1971.

Foto: MICHEL LIPCHITZ / Ap

Latin-Amerikas historie er grusom, fargerik og sitrende av spenning. Kanskje er det derfor at noen av litteraturhistoriens beste fortellere kommer herfra.

Nobelprisvinnere som Pablo Neruda, Gabriel Garcia Marques, Octavio Paz og Mario Vargas Llosa har mange venner også i Norge.

Chilenske Pablo Neruda vant prisen i 1971, to år før landet ble styrtet ut i et grusomt diktatur, og fortsatt tror mange at det var generalene som tok hans liv, bare noen uker etter kuppet.

Pablo Nerudas hovedverk er «Canto General» – Den store sangen, der han beskriver Latin-Amerikas storhet, skjønnhet og tragedie i mer enn 15.000 verselinjer.

Inkakongens død

Flere av diktene handler nettopp om kolonimaktens grusomheter, som da inkaenes konge Atahualpa ble tatt av dage av de spanske erobrerne. Conquistadoren Pizzaro og presten Valverde har lagt en felle foran møtet med inkakongen, og gir ham en bibel. Neruda skriver:

«Valverde, forræderhjerte, råtne sjakal, rekker frem en underlig tingest, en bit av en kurv, en frukt, kanskje, fra den samme planeten som hestene kommer fra.

Atahualpa tar imot den. Han vet ikke hva det er: den lyser ikke, klinger ikke, smilende lar han den falle. – Død, hevn, drep, jeg gir dere tilgivelse, skriker sjakalen med morderkorset» …

«Ti tusen peruanere faller under kors og sverd, blodet gjennomtrenger Atahualpas klær. Pizzarro, det grusomme svinet fra Extremadura, lar inkaens spinkle armer binde. Natten har senket seg over Peru som en svart glo».

Peru Machu Picchu Anniversary

Spanske erobrere ødela inkafolkets høykultur i Latin-Amerika.

Foto: Karel Navarro / Ap

Historisk urett

Og det er presten Valverde som dreper inkakongen, etter å ha gitt ham et spansk og kristent navn. Neruda skriver:

«Da kom Valverde inn med døden. – Du skal hete Juan, sa han til ham mens de gjorde bålet klart. Alvorlig svarte han: – Juan, Juan heter jeg når jeg skal dø, uten engang å forstå døden lenger.

De bandt halsen hans, og en jernkrok trengte inn i Perus sjel.»

Pablo Neruda var kommunist, og kampen mot den historiske og sosiale uretten i Latin-Amerika gjennomsyrer hans diktning. I diktet «Den store gleden» oppsummerer han sitt forfatterskap på følgende måte:

Når de mishandlede seirer

«Jeg skriver for folket, selv om det ikke kan lese mine dikt med sine landlige øyne. Men den tid skal komme da en linje – da den vind som virvlet av sted med mitt liv skal nå deres ører, da bonden på marken skal løfte sitt blikk, da gruvearbeideren skal smile mens han bryter fjellet, da smeden som herder stålet skal tørke sin panne, da fiskeren skal se hvordan skjellene skinner på fisken som spreller i hans hånd, da mekanikeren, ren, nyvasket og duftende av såpe skal se mine dikt. Og kanskje vil de komme til å si: – Han var en kamerat!

Kisten til Pablo Neruda

Pablo Nerudas jordiske levninger blir gravd opp for å undersøke påstander om at han ble forgiftet av militærregimet i Chile.

Foto: HANDOUT / Reuters

Dette er nok: Slik vil jeg gjerne bli kronet. Jeg vil at mine dikt skal være plantet på jorden, ved utgangen til gruver og fabrikker, befinne seg i luften, være til stede når det mishandlede menneske seirer.»

Støttet generalene

Latin-Amerika er en verden av store paradokser, og forholdet mellom forfattergigantene er ett av dem. Mens Pablo Neruda ble et viktig symbol på kampen mot diktaturet i Chile, hadde Argentinas største forfatter, Jorge Luis Borges, et godt forhold til de militære – selv da opptil 30.000 mennesker ble tatt av dage etter kuppet i 1976.

Borges fikk aldri Nobelprisen i litteratur, noe som kan forklares nettopp med hans forhold til det brutale regimet i hjemlandet. For svært mange eksperter ser ham som en av verdens største forfattere på 1900-tallet.

Gabriel Garcia Marques, mannen bak megasuksessen «Hundre års ensomhet» sa det slik:

– Jeg forakter Borges, men han er en forfatter jeg leser hver dag. Da jeg var i Buenos Aires var hans samlede verker det eneste jeg kjøpte.

De to regnes som grunnleggerne av «den magiske realismen» – genren som i første rekke skapte den latinamerikanske bølgen i verdenslitteraturen.

Ekstrem og fantasifull

Argentina Military Takeover 1976

Argentinas militære gjorde kupp i 1976, og tok livet av opptil 30.000 mennesker.

Foto: Anonymous / Ap

Jorge Luis Borges skrev korte fortellinger, såkalte fiksjoner, der personene er plassert i en ekstrem og svært fantasifull verden. En av dem handler om en 19-åring fra Uruguay, Ireneo Funes, som blir lam etter en rideulykke, som også gir ham en fullstendig fotografisk hukommelse. Borges skriver:

«Med ett blikk kan vi andre oppfatte at det står tre glass på et bord; Funes oppfattet alle stilker og klaser og druer som en vinranke består av. Han husket formen på skyene på sørhimmelen i grålysningen den 30. april 1882, og kunne sammenligne dem med erindringen om årene på den marmorerte permen til en spansk bok han bare hadde sett én gang, eller med linjene i skummet som en åre virvlet opp i Río Negro kvelden før slaget ved Quebracho» …

«Et par ganger hadde han rekonstruert en hel dag; han hadde aldri vært i tvil; men hver rekonstruksjon hadde i seg selv tatt en hel dag. Han sa: – Jeg alene må ha flere minner enn alle mennesker til sammen har hatt siden verdens begynnelse.»

Språklige perler

Og selvsagt blir superhukommelsen den unge mannens forbannelse. – Det som gjør oss menneskelig er våre begrensninger, som manglende evne til å huske. Vi lever alle av å legge ting bak oss, sier forfatteren.

Borges litterære rekkevidde er enorm. Han var en kjenner av nordiske kongesagaer, kinesisk litteratur, antikken og tysk middelalder. Og hans verk spenner over alle tidsepoker og deler av verden.

Men først og fremst er det hans språklige perler vi elsker ham for, og jeg har laget mitt eget lille arkiv over noen av dem:

Argentina Borges Jorge Luis Borges

Argentinas største forfatter Jorge Luis Borges fikk aldri Nobelprisen i litteratur. Men folk over hele verden elsker hans verk.

Foto: Eduardo Di Baia / Ap

I en novelle om Shakespeare skriver han: «En skuespiller er en person som står på en scene og spiller at han er en annen – foran et publikum som later som de tror at han er denne andre.»

En naturopplevelse i Asia skildrer han slik: «Uten å forhaste seg steg solen opp, og gikk ned over de svaiende sivene». Borges har lite til overs for selvopptatte kolleger: «Ære og berømmelse er en form for manglende forståelse, kanskje den verste av dem alle», lyder hans dom.

Fant ordene

Men selvsagt var geniet Jorge Luis Borges en ytterst selvbevisst mann, noe som tillot ham å skrive følgende i forordet til en av sine bøker: «Dette er min femte diktsamling, og det er rimelig å anta at den verken vil være bedre eller verre enn de andre».

Latin-Amerikas store forfattere har funnet ordene på vegne av millioner av mennesker, og har gitt dem kunnskap og klokskap. Og undersøkelser viser at latinamerikanerne setter stor pris på sine fortellere – i motsetning til politikerne, som i stor grad regnes som grådige og korrupte.

Så kanskje må en ny type mennesker inn i maktens korridorer dersom den onde sirkelen skal brytes.

Latin-Amerikas magiske realisme har erobret verden – nå kan vi bare håpe på en ny kraft som kan bringe dette fantastiske området dit det hører hjemme: blant de ledende på kloden.

Oversettelsene er hentet fra følgende kilder:

Pablo Neruda: Den store sangen. De norske bokklubbene 2004. Oversatt av: Halvor Roll og Kjartan Fløgstad.

Jorge Luis Borges: Samlede fiksjoner. Agora Publishing 2010. Oversatt av: Kari og Kjell Risvik.

SISTE NYTT

Siste nytt