Lang fødselspermisjon utenkelig

Han kikket ustanselig på mobiltelefonen. Det hadde han gjort siden jeg møtte ham ved innsjekkingen, og nå satt vi og ventet på at flyet skulle ta av.

Fotografen løftet blikket og så unnskyldende på meg: «Det er første dag i barnehagen, skjønner du».

Ikke rart faren var spent når avkommet skulle ha tilpassing i barnehagen. Jeg husker selv følelsen av å skulle overlate ettåringen til fremmede. Usikkerheten over hvordan det ville bli. Sorgen over at andre nå skulle overta omsorgen store deler av døgnet. Men også tryggheten ved å ha fått barnehageplass og dessuten lov til å ta fri de første dagene fra jobb for å gjøre overgangen så myk som mulig: «Han får heldigvis en kort dag og blir hentet halv fem», sa fotografen. Og la til at fra og med i morgen var det slutt på den luksusen. Da måtte gutten være i barnehagen til kl. 18 de fleste dagene.

«Det går sikkert bra», sa jeg, mens jeg kjente på hvordan min egen dårlige samvittighet ville ha gnagd hvis jeg hadde blitt stilt overfor det valget:

«Og er han sosial vil det være gøy med så mange barn rundt seg», la jeg til. Nå så han på meg med undring: «Vel, det går vel helst i søvn, mat og bleieskift. Gutten er jo bare tre måneder».

• Hør ukens korrespondentbrev:

Landet av morsmelk og lange permisjoner

Når man kommer fra et land som Norge som nærmest flyter over av morsmelk og honning så virker familieoppstarten for belgiere brutal. Her har de krav på 15 ukers svangerskapspermisjon, altså nesten fire måneder. Det er litt kortere enn i nabolandene Frankrike og Nederland, men ganske gjennomsnittlig på kontinentet.

Min erfaring med hvordan det er å bli mor kommer til kort her nede. Nevner jeg permisjonsordningene som vi har i Norge er reaksjonene alltid de samme:

«Ett års svangerskapspermisjon? Det vil aldri skje her. Dessuten må det bli kjedelig. Pappapermisjon utover fødselspermisjon? Det ville jeg likt, men jeg tror ikke jobben hadde vært like begeistret. Ammepause fra jobb? Nei, tre måneders amming er mer enn nok. Og så blir det så vanskelig når bare den ene kan ta ansvaret for nattevåkingen».

En småbarnsfar jeg kjenner var sikker på at kjæresten kom til å gå på veggen når hun skulle gå hjemme og pludre med en baby. Dette var like før fødselen. Hun jobbet som eventarrangør og var vant til høyt tempo og lange kvelder. De hadde diskutert lenge om de skulle ha barn, så dette var vel planlagt. Og hun skulle være hjemme til jul slik at babyen ville være fire måneder. Mer enn nok.

En uke etter nedkomsten var han tilbake på kontoret. «Det går så fint», sa han: «Han både spiser bra og sover godt». Så kom julen: «Hun gruer seg til å begynne», sa han, men hun hadde ikke søkt om lengre permisjon. Babyen sov ikke ordentlig om nettene ennå, «men er så søt», la den stolte far til. Sist jeg traff ham fortalte han at hun hadde sluttet i jobben.

• Les også: Fødselspermisjon skaper strid i EU
• Les også: Norge er verdens beste mødreland

Også kvinner fra andre land som jobber her må innrette seg etter den belgiske permisjonsordningen. En av dem er tyske Yvonne. Hun fødte to dager etter at hun tok permisjon. Yvonne hadde ventet i det lengste for å spare så mange permisjonsdager som mulig for å ha tid med barnet. Da hun tre måneder senere var tilbake til jobb reagerte familie og venner i Tyskland med vantro: «Hva slags mor er du», liksom. For der hun kommer ifra er det vanlig at mødre blir hjemme i minst to til tre år uten lønn. Noen venner mente at «hun kunne jo bare ha sluttet i jobben.»

Men da var det Yvonnes tur til å heve øyenbrynene. Skulle hun slutte i jobben som hun likte så godt? Gi opp karrieren og bare bli hjemmeværende? Det følte hun ble helt feil. Og selv om det smertet henne inn i sjelen, leverte hun babyen fra seg til barnepass fra han var tre måneder gammel.

Landet av likelønn og korte permisjoner

Det er høy aksept for å gå tilbake til jobb raskt etter fødsel her i Belgia. Spedbarn kan leveres til barnepass fra de er to måneder gamle. Når barna er to og et halvt år begynner de på førskole, som er betalt av staten. Selv om det er et frivillig tilbud går nesten alle belgiske barn på førskole frem til de er seks år. Antallet kvinner i jobb er høyt i Belgia og ligger på gjennomsnittet blant de 34 landene i Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD).

Når det gjelder likelønn mellom mann og kvinne ligger Belgia foran oss. Kanskje kortere permisjoner har hatt en innvirkning her? Jeg vet ikke. De skårer også høyt på følelsen av å klare å balansere familieliv og yrkesliv (OECD). Men på den indeksen ligger et naboland helt på toppen, nemlig Nederland.

I middelalderbyen Maastricht i Nederland holder instituttet for kjønnsforskning til. Jeg besøkte den vakre byen i mars. Noe av det første jeg la merke til på brosteinlagte gater mellom de historiske bygningene var venninner trillende med barnevogner på vei til kafeen. Er det så rart da, tenker du kanskje? Vel, i Belgia har jeg aldri sett det verken før eller siden. Der er det voksne med vin i glassene som inntar lunsjbordene på kafeene.

• Les også: Pappaperm fremmer likestilling

Landet med deltid og lykkelige barn

Universitetet i Maastricht holder til i et tidligere kloster og oser av ro og sjelefred. Det ble opprettet da gruvene i området ble lagt ned på 1970-tallet, som et slags plaster på såret for tapte arbeidsplasser. Her har Lies Wessling gjort noe de færreste kvinner i Nederland klarer: Å ta doktorgraden selv om hun er mor. Tro det eller ei, men i progressive og liberale Nederland gjør de færreste kvinner karriere, de jobber lite og de elsker det.

På skrivebordet har Lies et bilde av datteren sin. Professoren i kjønnsforskning jobbet også deltid i mange år. Det skyldtes både barnehagetilbudet som er «dyrt og dårlig», men også at barnehager blir forstått som nest best. Det kan aldri bli rett for kvinner i Nederland, mener professoren: «De anklages av feminister fordi de jobber deltid, mens barnevernspedagoger og psykologer står på den andre siden og hever pekefingeren hvis de setter karrieren foran barna». Nabolandet Belgia er som en annen verden, mener hun: «I Nederland ville du ha følt at du hadde mislyktes som mor hvis du leverte unger i barnehagen fem dager i uken».

At kvinnene i Nederland ikke jobber mer enn de gjør får ulike utslag: På den ene siden er lønnsgap mellom kvinner og menn på rekordhøye 21 prosent og de fleste kvinner økonomisk avhengige av mannen. På den andre siden skårer barna i Nederland høyest av alle blant 29 av verdens rikeste land i velvære og god kontakt med mor. Norske barn kommer på andreplass i Unicefs kartlegging av barns oppvekstvilkår. Belgia er også på topp ti-lista. Lang nede – kommer Italia.

Jeg kan ikke skrive dette brevet uten å fortelle om italienske Regina Pintus. Hun er en av de tøffeste kvinnene jeg har møtt, og hennes historie forteller om hva gode velferdsordninger egentlig betyr fordi hun mangler dem. Italia har egentlig lovfestet seks måneders svangerskapspermisjon, der tre måneder skal tas før termin og tre måneder etter. Men realiteten er en annen. Lovverket omgås av arbeidsgivere, og spesielt nå i en tid der knapt noen unge mennesker får ordentlige arbeidskontrakter.

Regina visste at å få barn både kunne koste henne jobben og gjøre det vanskelig å komme tilbake igjen. Likevel tok hun det valget.

Landet der barna forsvinner

Regina elsket jobben sin som spesiallærer for autistiske barn, og jeg tror at den energiske kvinnen med det svarte, lange og krøllete håret var elsket tilbake av barna hun hjalp. Men hun valgte å ta sjansen å få barn, som Italia så sårt trenger. Og hun mistet jobben.

Jeg traff henne i en liten leilighet utenfor Roma for halvannet år siden. To nydelige og aktive små gutter brukte det ene oppholdsrommet som lekerom, matsal og sovestue. Regina sa at å få barn var det beste valget hun noen gang hadde tatt. Nå jobbet hun ti timer i uka som vikar, men inntekten strakk ikke til for å dekke utgifter til barnepass. Det Regina fryktet aller mest var å havne i statistikken, som forteller at over halvparten av Italias kvinner står uten jobb. «Å jobbe får deg til å føle deg vel», sa hun. Og «barna har det bra når mødrene har det godt», mente hun.

• Les også: Fikk sparken fordi hun ble gravid

Mange kvinner i Italia tør ikke gjøre som Regina og satse på familie. Mangel på barnefødsler har blitt et enormt samfunnsproblem. Befolkningen eldes fordi de har ikke klart å legge til rette for familieliv i kombinasjon med arbeid. Det skyldes ikke bare offentlige finansieringsordninger, men også kjønnsrollemønster og holdninger. Så lenge de ikke endrer seg, tar kvinner andre valg enn ekteskap og barnefødsler. Det kalles «den stille revolusjon».

Men Regina valgte å ta sjansen og sa at barna var gleden i hennes liv, men hun sa også noe annet jeg aldri glemmer: Hun skulle ha ønsket at hun kunne fått dem i et land som hadde gitt henne flere muligheter.

Etter to år på kontinentet står det klarere for meg hva vi tar for gitt i Norge. Det at jeg har hatt full jobb ved siden av å oppdra tre barn, skyldes ikke min og mannens mins innsats alene, men gode ordninger for permisjon og barnehageplasser. Rettigheter som spesielt kvinner før oss har kjempet for og som gjør det mulig å gjøre karriere ved siden av å oppdra barn. Det holder også antallet barnefødsler i Norge noenlunde oppe.

Også i Belgia holder fødselstallet seg jevnt år etter år. Der ble en liten tass på tre måneder hentet klokken 1630 etter første dag i barnehagen. Pappaen var lettet:«Gutten både spiste bra, sov godt og smilte til alle».