Korrespondentbrev

Landet uten drømmer

Jeg spør folk i Beirut hva de håper på etter korona. Mange sliter med å svare.

Johnny

– I Libanon finnes det ikke håp, sier Johnny Saliba.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Han har forsøkt å se lyst på livet, men i det siste har det vært vanskelig.

– Jeg klarer det ærlig talt ikke lenger. Jeg er bare trist. Det kommer bare dårlige nyheter.

Bak et kassaapparat der det står «Next customer please. Welcome» sitter Johnny Saliba (39). Han eier en liten matbutikk i Beirut sammen med faren sin, og har satt opp en plastskjerm mellom seg og kundene han har kjent i nesten 20 år, for å beskytte seg mot virus. Han sier han likevel ikke er særlig bekymret for korona. Det er den økonomiske krisen som tærer på humøret, den som har dyttet så mange han kjenner ned i fattigdom de siste månedene. Skjønt, de to tingene henger sammen, og forverrer hverandre.

– Før hadde jeg et godt liv, nå har jeg knapt råd til å betale strømregningen. Ingen har råd til noen ting lenger, de sitter bare hjemme, sier Johnny.

Han har vurdert å dra, kanskje til Europa, der to søsken bor.

– Men jeg er den eneste av søsknene igjen i Libanon. Jeg kan ikke etterlate faren min alene. Men jeg tror at så snart flyplassen åpner igjen, vil vi se et rush av folk dra, i hvert fall de som har penger.

Jeg stiller ham spørsmålet jeg stiller alle denne dagen, i disse mørke tidene: hva håper han på nå? Han er stille et øyeblikk, rister litt på hodet.

– I Libanon finnes det ikke håp.

Nedstengt

Jeg har nesten ikke sett mennesker på tre måneder før i dag. Jeg har stått ved vinduet som en innestengt huskatt og sett ned på tomme gater, en nedstengt by. Det henger et libanesisk flagg på en nabobalkong, og noen ganger, da vinden har tatt tak i det, har det vært den eneste bevegelsen der ute. Som i protest har det flagret selv om alt er gått til helvete.

De siste par ukene har folk begynt å vende tilbake til gatene. Jeg har sett det fra vinduet. Butikkene har åpnet, kafeeieren på hjørnet har håpefullt satt bord og stoler ut på fortauet.

Men byen som åpner, er ikke den samme som den som stengte. Jeg har lest om det i avisen, der det står om en valuta i fritt fall, jeg har hørt om det i telefonen fra venner som sliter med å betale regningene, jeg har sett det da jeg har handlet mat og blitt rystet over hvor mye dyrere det var enn i forrige uke. Jeg har sett det i desperasjonen til tiggere i gatene.

12Jt5WWYucQ

Koronatiltakene i Libanon er i ferd med å gradvis lette. Men byen som åpner, er ikke den samme som den som stengte.

Foto: Hassan Ammar / AP

75 prosent av libaneserne trenger en eller annen form for assistanse nå, ifølge myndighetene. Andelen under fattigdomsgrensen vil øke fra 30 til 50 prosent i år, ifølge Verdensbanken. Det som allerede i vinter var den verste økonomiske krisen i manns minne, ble bare forverret av koronakrisen. De som gjennomlevde borgerkrigen sier at selv ikke da, virket situasjonen så håpløs som den gjør nå.

Mange har forsøkt å ta grep. Noen har søkt oppholdstillatelse i utlandet, eller børstet støvet av gamle pass av en annen nasjonalitet. Andre, som en lærer jeg kjenner, kjøpte ti flasker vodka og ti flasker gin, før prisene gikk opp, og det ble for dyrt for hennes lønn.

På leting etter håpet

Kanskje er det all håpløsheten i landet de siste månedene som gjør at jeg tenkte det kunne være en god idé å lete etter eventuelle rester av håp.

Derfor går jeg ut av huset, for første gang på månedsvis uten et spesifikt ærend, annet enn å snakke med folk jeg møter om hva de håper på nå. Ute varmer solen på huden, og Middelhavet er så mye blåere enn jeg husker.

Men i sentrum er gatene ennå nesten øde. Butikkene kan kanskje åpne igjen, men mange har likevel ikke gjort det. Ikke av smittevernhensyn, men fordi de har gått dukken. Det er mørkt innenfor glassdørene, noen har svarte skodder.

Det samme med restaurantene. Lederen for restaurantforeningen sier at halvparten av alle spisestedene ikke har åpnet igjen etter at koronatiltakene lettet – kanskje vil de aldri gjøre det.

Ungdommer

Vennegjengen møtes igjen for første gang på tre måneder, men har liten tro på at fremtiden vil bli veldig lys.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

– Det er trist, her er det vanligvis masse folk, sier Philip Kamel (17). Han er ute sammen med gruppe venner, de går rundt i gatene med en meters avstand mellom seg og munnbind hengende rundt halsen. Det er første gang vennegjengen ses på tre måneder.

– Mange har mistet jobben, de har ikke penger. Vi har venner som flytter utenlands, de presses ut, sier venninnen Aya Nurr (17).

– Vi kan ikke håpe på at korona skal være forbi, for det vil ikke være realistisk. Men vi kan håpe at økonomien blir normal igjen, sier Philip, da jeg spør om håp.

Men heller ikke det er spesielt realistisk å håpe på, medgir de, etter å ha tenkt litt mer. Det er ikke lett å se løsninger. Skolene i Libanon har vært stengt halve skoleåret – først på grunn av de store protestene mot myndighetene som startet i fjor høst, så på grunn av viruset.

– Vi er 16–17 år, og dette skulle være vår livs beste tid, sier Aya.

Det skulle være fester og skoleavslutninger, venner og kjærester, det skulle være forventninger og universitetsforberedelser og lange ettermiddager på stranden. Isteden fikk de endeløse dager med Netflix, de fikk et land som raknet i sømmene i takt med deres egne fremtidsplaner.

Landet uten drømmer

Jeg går over Martyrplassen, den er tom nå, men det planlegges nok en stor protest mot myndighetene her i helgen. Det står graffiti på veggene: «Hvis det ikke er rettferd for folket, la det ikke bli fred for regjeringen.» Butikkvinduer og minibanker langs plassen er knust.

Minibank

En knust minibank ved Martyrplassen.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Bak en ødelagt glassvegg sitter unge menn betalt for å vokte butikkene mot mer hærverk. Jeg spør hva de håper på, kanskje håper de på mer velstand eller mindre polarisering. En av dem svarer at det ikke finnes drømmer igjen i dette landet.

– Beirut pleide å være levende. Nå føles det som om dagen etter et stort jordskjelv, sier en eldre universitetsprofessor som går over plassen.

Han og kameraten hans er i 70-årene, gamle nok til å vite at fred aldri kan tas for gitt noe sted, og kanskje spesielt her.

– Vi håper på det beste, vi håper at freden bevares. Risikoen er at misnøyen blir politisert og at folk splittes, sier kameraten Walid Sadiq.

«Gud tar vare på oss»

Solen henger så lavt på himmelen at jeg først bare ser omrisset av barna. De leker på en flekk kunstgress nær Martyrplassen. Jeg går nærmere og ser moren sitte rødkledd i en dørkarm. Det er her de bor, sier hun, i et tomt, uferdig butikklokale, og jeg ser klesvasken henge på en snor der inne, i støvet, blant sementblokkene. Eieren lar dem bo der gratis, han kunne ha krevd en leie, noen gjør det, selv for urinstinkende, uferdige byggeplasser.

Hun heter Mariam, er syrisk flyktning, og har bodd her i åtte år. Hun er bare 22, men har ansvaret for tre barn.

Barna

Amina, Saleh og Karima er syriske flyktninger og bor i en uferdig butikk sammen med mor Mariam.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Det har vært vanskelig i det siste, og spesielt under koronatiltakene, forteller hun. Mannen jobber som vaskehjelp, ingenting fast, bare litt her og litt der, og da alt var stengt, var det ingen jobb å få. De hadde ikke nok mat, spiste litt grønnsaker, ikke noe annet.

– Det var vanskelig før også, men det er enda vanskeligere i Syria, sier hun og ser bort på barna. Den eldste, Amina, burde ha gått på skolen nå, men her kan de ikke det uten at man har en høy stabel med penger, sier Mariam og løfter hånden en halvmeter fra bakken.

Det virker idiotisk å spørre hva hun håper på, der hun sitter i urinstanken, jeg gremmes av spørsmålet.

– Jeg håper at Gud vil ta godt vare på oss, sier hun.

– Jeg kan ikke be om mer.

SISTE NYTT

Siste nytt