Landet som styrte verden, men ikke rydder hjemme

– Kva for saker har du sett for deg å lage for NRK i Storbritannia, da?

Spørsmålet kom fra en av sjefene i utenriksavdelingen en iskald vinterdag i 2013, på nyhetsdirektørens kontor på Marienlyst i Oslo. Det var intervjurunder for korrespondentjobben i London.

Det var noe eget ved å sitte der for fire og et halvt år siden og bli intervjuet for å bli nettopp … korrespondent.

Bare det ordet k-o-r-r-e-s-p-o-n-d-e-n-t fikk meg til å tenke på alvorlige stemmer som formidlet kriser og konflikter, noen ganger høylytte stemmer (ofte med skarre-r) for å overdøve skudd og drønn, noen ganger skjelvende stemmer som fortalte om sult, død og fordervelse. Fra en ørken, fra en slagmark, fra et sted langt, langt unna.

Men hvor skulle jeg? Til min favorittby over alle favorittbyer. Der gatene nærmest var asfaltert med hundrevis av år med spennende historie, der selv luften duftet av spenning, der storheter hadde fylt opp historiebøker over hele Europa og verden ellers. Et noenlunde fredelig sted var det også.

En by, et land med fire nasjoner med over 60 millioner individuelle fortellinger. Fortellinger jeg gjerne ville høre, og fortelle videre. Bare jeg kunne få den jobben. Jeg tagg nærmest om å få den, og lovet så overbevisende jeg kunne at ingen, ingen søker ønsket seg den mer enn meg. Og slik ble det.

Men altså, hvilke (kva for) saker?

Jeg sa under intervjuet at jeg kom til å dekke folkeavstemningen om Skottlands selvstendighet i 2014, jeg visste det ville komme et parlamentsvalg i 2015, men ellers var jeg mest interessert i alt det andre.

De uplanlagte nyhetene som bare kommer der og da. Jeg hadde også lagt til at jeg nok kanskje måtte dekke bortgangen til dronning Elizabeth II, hun hadde jo holdt på en stund.

Jeg fikk rett i mye.

Skottlandavstemningen kom, med et utfall som forventet. Parlamentsvalget kom, med et utfall helt annerledes enn forventet. Og så ble det avstemning om EU, og jeg trenger neppe fortelle at utfallet der var helt annerledes enn forventet.

Av de flere tusen små og store rapportene jeg har sendt hjem til Norge disse fire årene, forekommer ordene «EU» og «brexit» så ofte at jeg trolig kunne sikret pensjonen for meg og flere generasjoner av etterkommere dersom jeg hadde fått stykkpris for dem.

Under angrep

Som alle korrespondenter måtte jeg gå sikkerhetskurs, og lære hva jeg skulle gjøre i en krig, under en kidnapping eller hvis noen ble alvorlig skadet. Jeg dro hjem overbevist at dette var noe andre korrespondenter fikk mer bruk for enn meg.

Uten å si det til noen, lot jeg også den tunge bagen med hjelm, skuddsikker vest og annet sikkerhetsutstyr bli værende hos NRK da jeg reiste ut.

Den første uken av januar 2015 var den roligste jeg hadde opplevd. Det gikk flere dager uten at jeg var på lufta. Men 7. januar var det slutt.

Terrorister med et forkvaklet syn på ideologi og religion gikk til angrep på redaksjonen til satireavisen Charlie Hebdo i Paris. Det var bare å reise over fra London. De neste dagene sto vi midt i en by i sjokk. Rapporterte mens vi hørte skuddvekslinger og kontrollerte sprengninger. Det skulle bli enda et Paris-besøk og også et i Brussel på grunn av terror.

I år kom også terroren hit. Til min by, til mitt andre hjemland og det kom mye på kort tid. Westminster-broen, Manchester Arena, London Bridge og utenfor moskeen i Finsbury Park.

Feige mennesker med forkvaklede ideologier gikk igjen til angrep på uskyldige mennesker. Her – mot mine folk. Det føltes enda verre.

Men i all misæren brant det også en slags stolthet i meg over hvordan britene taklet det annerledes enn jeg hadde sett det i Europa. By og land sto ikke stille. Nei – de dynket snarere terrorfrykten i så store mengder med hverdag og dagligliv som de bare kunne.

De sto om mulig enda mer intenst i kø inn og ut av stasjonene, de helte nedpå tekopp etter tekopp, klaget enda mer på det uforutsigbare været, dro på fotballkamper og helte innpå sine pints med dovent godt øl og snublet hjem igjen etterpå.

Real Britannia

All terroren var verdensnyheter. De rullet på alle store kanaler. Med en ikke alltid så god smak i munnen, sto jeg ved siden av verdenskjente nyhetsankre som med den største selvfølgelighet fortalte hvordan folk følte det nå – uten at de noen gang snakket med noen selv.

Og med et visst voksende ubehag kjente jeg noen ganger hvordan det dannet seg en liten kø bak meg når jeg kom i snakk med folk som var berørt av terror på forskjellige måter.

Så fort jeg hadde takket for intervjuet, kastet andre reportere seg over de samme intervjuobjektene, enten det var en tretten år gammel jente som hadde opplevd sitt livs mareritt på konsert i Manchester, en ung muslimsk mann som var like opprørt over terroren som alle andre, eller en innfødt Londoner i 60-årene som forsikret at ingen skulle komme her og bedrive terror.

Det er de menneskene som jeg alltid vil huske. Det er de historiene som blir med videre. La gå at det var spennende å intervjue kjente skuespillere, politikere og artister. Men det var korte møter som de neppe vil huske. En vanlig dag på jobben der en korrespondent fra Norge var like eksklusivt som den neste dørvakten på neste hotell.

Det var noe annerledes med alle de hundrevis av menneskene som gjerne snakket med en nordmann om hva de tenkte om valg, løsrivelse, EU, terror og annet.

Som pensjonisten hvis hus var blitt ødelagt av flom men som likevel inviterte oss inn, mens han beklaget rotet. Sjøormjegeren ved Loch Ness som fortsatt kjempet bittert for skotsk uavhengighet, kona til gruvearbeideren i nord-England som gråt da hun mintes hvor hardt de hadde under de siste store gruvearbeiderstreikene på tidlig 1980-tall, den narkomane uteliggeren som samlet sneiper på gaten i Londons finansstrøk hvor de som hadde røkt sigarettene tjente mer om dagen enn hun klarte tigge til seg på en uke. Innbyggerne i den lille landsbyen øst for London som nektet å ha gatelys slik at de kunne nyte stjernehimmelen.

Det er de som er Storbritannia. Det er de som betaler skatt, det er de som handler i butikken. Det er de som passer på nabolaget, følger med på at hverdagen ser ut som hverdag. Det er de som bestemmer hvem som skal få bli parlamentsmedlem, om det skal bli løsrivelser, om landet skal forbli i EU. Det er de som reiser seg for gravide og gamle på bussen. Det er de som spør om du trenger hjelp med en tung koffert eller sekk. Det er de som uredd gyver løs på knivviftende terrorister for å redde andre mennesker.

Men det er også de som får kjenne det mest på kroppen når ting ikke går så godt.

Det er de som ikke har hatt en lønnsøkning på mange år på grunn av budsjettinntramninger i det offentlige etter finanskrisen. Det er de som får mindre å rutte med fordi pundet har falt i verdi etter EU-avstemningen, og gjort mat og klær dyrere. Og det er de som ikke blir hørt når de forsøker si fra om at noe her galt.

Sot og forsømmelse

For en av de siste store nyhetssakene jeg dekket i London var brannen i Grenfell Tower. Den 24 etasjers høye boligblokken i Londons rikeste bydel. En bydel der utenlandske investorer har kjøpt opp mange titalls flotte hus bare for å plassere pengene i noe trygt, uten at noen bor i dem.

En 24 etasjers boligblokk der de som aldri hadde kjent på rikdom bodde. Det var en kommunalblokk.

Sosialboliger med en standard som lå langt under minstestandarden for hva som kan kalles et hjem. De bodde der, og minst 80 av dem døde der. Jeg snakket med mange naboer de dagene som sa at ingen noen gang brød seg når de sendte bekymringsmeldinger om brannsikring, om dårlige elektriske anlegg og om mangel på rømningsveier.

De fleste regnet med at brannruinen kom til å bli revet, og at de i stedet ble bygget opp luksusleiligheter, og at de ble tvunget til å flytte helt andre steder. Over en måned etter brannen har jeg fortsatt fornemmelsen av sot når jeg lukter på kamerabagen. Sot fra en utbrent boligblokk. Sot fra de som aldri kom ut. Sot fra de få eiendelene de hadde.

Paradokset Storbritannia

Med bare et par avsnitt igjen av dette siste korrespondentbrevet, må jeg derfor rekke opp paradokset.

For det føles som et paradoks at Storbritannia på et tidspunkt i historien klarte å ta kontroll over nesten en firedel av jordens befolkning, styrte et imperium som besto av 24 prosent av verdens landområder.

De har kommet seirende ut av to verdenskriger, laget verdens beste popmusikk, har fostret de mest begavede diktere, forfattere og vitenskapsmenn, kan stå i kø som ingen av nasjon på jorden – men samtidig har de ikke klart å sørge for skikkelige bostandard for de fattigste i samfunnet.

Som fortsatt en av verdens rikeste og mektigste nasjoner klarer de aldri å tette gapet mellom fattig og rik. Som en av verdens fortsatt stolteste nasjoner klarer den ikke integrere tilflyttende godt nok, slik at noen vender seg mot landet og utfører terrorangrep.

Og jeg har i fire år sett alle de feilene, og rapportert om dem – men har samtidig sett en nasjon som til tross fro all sin fragmentering likevel er stolt, som aldri gir opp og som kjemper sine slag, enten de er store eller små, om de er i luften, på strendene eller i havet, i fattigdom, i utenforskap eller urettferdighet. De gir seg aldri.

Og i det jeg må nå vende dette eventyrlige øyriket ryggen, vet jeg at det ikke har flere feil enn at jeg kommer tilbake. Igjen og igjen. Men nå – sier jeg takk for meg.

Ja, forresten, jeg bommet litt på det med dronningen da. Det var jo ikke så lett å forutsi alle saker som skulle lages. Hun durer på som før. Men for sikkerhets skyld både spilte jeg inn og oppdaterte nekrologen før jeg reiste.

Så – for siste gang: Espen Aas, London.