Kyiv falt ikke, men krigen har kastet byen ut i mørket

Mitt første møte med Ukraina var en buss full av ortodokse jøder.

Jeg hadde krysset grensa til landet Russlands president Vladimir Putin hadde gått til angrep på fordi han mente det måtte «denazifiseres».

Og der, på bensinstasjonen et par kilometer fra grensa mot Polen, sto plutselig 20–30 menn i svarte frakker, bredbremmede hatter og med sidelokker langs kinnene.

De skulle kjøpe simkort til sine israelske mobiltelefoner.

– Kan du ta bilde av oss, spurte en av dem.

Midt under krigen hadde de bestemt seg for å dra til Uman sør i Ukraina for å feire jødisk nyttår, fortalte de.

– Men det er vel ikke kamphandlinger der? spurte de meg.

Litt usikker på akkurat hvor Uman var akkurat da – siden skulle vi passere byen på vei til Odesa – svarte jeg at det var det nok ikke.

Ingen brydde seg om flyalarmen

Fotograf Gunnar Bratthammer og jeg satte oss i bilen for å fortsette ferden mot Kyiv.

Det var september, bladene hadde skiftet farge, men fortsatt var det ganske varmt i været. Kyiv opplevdes som alt annet enn en by i krig.

Folk gikk på kaffebarer, de nøt et glass vin og god mat på restaurant, tok pariserhjulet som lyste opp i blått på torget og gikk til jobben som normalt.

Ingenting av dette skilte seg ut fra andre hovedsteder i Europa.

Det eneste som minnet om krigen som pågikk, var kontrollpostene vi passerte på veien inn i byen, noen gjensatte russiske militærkjøretøy på et torg og klistremerkene på gulvet på hotellet, som pekte retningen til bomberommet.

Men når flyalarmen gikk i september, fortsatte Kyivs innbyggere uforstyrret med sitt. Ingen trakk ned i bomberommene.

En kaldere og mørkere by

Så kom desember, og jeg er tilbake igjen. Denne gang føles byen kaldere og mørkere. Stemningen er dyster, folk går som skygger gjennom gatene, torg og parker ligner sorte hull og pariserhjulet lyset ikke lenger i blått.

Stort sett er det helt svart. For med vinteren kom krigen til hele Ukraina gjennom strømbrudd.

Og folk tar flyalarmen på alvor, alle finner veien til bomberommet når russiske droner og missiler regner over byen.

Senest onsdag denne uken kom de, dronene. De durte over sentrum av byen.

Jeg fant veien ned i bomberommet sammen med mange andre, etter å ha blitt vekket litt før klokken 06 lokal tid.

Litt fortumlet trakk jeg på meg noen varme klær og gikk til garasjen på hotellet. Den duger til formålet. Der har de ryddet plass til noen stoler, sofaer og en kaffemaskin mens bilene er parkert på gata.

Det var stille mens vi ventet på drønnene.

Fra hipt reisemål til by i krig

Før krigen hadde Kyiv vokst frem som et hipt reisemål.

Med sitt pulserende folkeliv, forlokkende butikker og urbane kunst kunne byen måle seg med enhver europeisk storby.

Vakre og forgylte katedraler og kirkebygg, sammen med stalinistisk arkitektur, fortalte om en hovedstad med en rik historie og spesiell atmosfære.

Men du kunne også få med deg nyere historie her – alle de unge som døde under Majdan-revolusjonen, skutt og drept av president Viktor Janukovitsj sine sikkerhetsstyrker da han ville knytte Ukraina tettere til Russland, mens en stor del av befolkningen heller ville vende blikket mot EU.

Opprøret mot den russiskvennlige presidenten i 2013–14 ble et veiskille for retningen Ukraina tok. Etter Majdan-revolusjonen og presidentens fall, vendte ukrainerne seg stadig mer mot Vesten.

Da Russland invaderte landet torsdag 24. februar i år, var Kyiv igjen i sentrum av begivenhetene.

Verden holdt pusten og spurte seg om hovedstaden ville falle. Ved begynnelsen av krigen var stemningen at det kunne skje i løpet av noen dager. Det var i hvert fall det president Putin hadde regnet med.

Alt kom an på ukrainernes evne til å gjøre motstand.

Byen som ikke falt

Selv om de ukrainske styrkene var få, klarte de å angripe flere russiske kolonner.

I begynnelsen av mars så det ut til at russiske styrker planla å paradere inn i Kyiv med en uendelig lang militærkonvoi av stridsvogner, pansrede kjøretøyer og artilleri.

De nærmet seg byen og var bare et par mil unna. Men uventet motstand kombinert med drivstoffmangel og dårlig planlegging på russisk side, stakk kjepper i hjulene for planen om å ta Kyiv.

Konvoien beveget seg nesten ikke. Vestens frykt for at russerne var i ferd med å omringe byen, ble gjort til skamme. Russerne gikk på et nederlag og gjorde full retrett.

Etter det gikk byen sakte, men sikkert tilbake til en slags normalitet.

Men i desembermørket er ingenting lenger normalt i Kyiv.

Egne strømbrudd-menyer

Det er en merkelig følelse å bevege seg i en moderne storby med godt over 3 millioner mennesker og knapt noe lys.

Verken gateskilt eller bygninger er opplyst, og å krysse veien har blitt en risikosport. Politiet rapporterer om en økning i antall påkjørsler.

Men selv om byen er mørklagt store deler av døgnet, ser det ikke ut til å få ukrainerne til å knele.

Rundt omkring i hovedstaden har det poppet opp provisoriske ladesteder og varmestuer. Duren fra aggregatene utenfor kafeene er øredøvende, og overdøver støyen fra bilene.

Restauranter har laget egne menyer som viser hva de kan tilby når det er strømbrudd, stearinlysene gir litt julestemning og servitører bruker hodelykt.

Også på hotellet går strømmen rett som det er, uten at noen leer på et øyelokk.

Det unormale har blitt normalt, og krigen – med sin brutalitet, uforutsigbarhet og absurditet – har blitt hverdagen.

Krigen har kommet inn i stua

President Volodymyr Zelenskyj har kalt dette «vinteren Ukraina vil huske».

Selv om lidelsene ved fronten som følge av den faktiske krigføringen er enorme og blodige, har også Kyivs innbyggere fått krigen inn i stua.

– Det jeg frykter mest er at russerne skal fortsette å sende sine raketter mot kraftstasjonene, slik at vi blir helt uten lys og varme. Da vil vi også få problemer med å få mat, sier 31 år gamle Oleksandra til meg.

Jeg treffer henne hjemme i den lille toromsleiligheten hennes, som hun deler med ektemannen og sin 6 år gamle sønn, Timur.

Den ligger i 12. etasje i en av drabantbyene i utkanten av Kyiv sentrum. Sofaen i stua gjøres om til seng når kvelden faller på, på kjøkkenet har de et lite bord med plass til tre.

Når strømmen går, mister de også internettforbindelsen.

Lengter etter vanlig hverdag

Hun minnes hvordan det var her før alt skjedde. Da de kunne gå ut om kvelden og nyte en middag, bowle eller gå på kafe.

Hun lengter etter det helt enkle, som å invitere gjester eller møte venner for en ubekymret kveldstur. En hverdag uten krig.

Nå handler alt om å overleve, forteller hun. Men hun forsøker å skape en normalitet for sønnen oppi alt. Derfor pynter de til jul «og finner på det de kan», som hun sier.

– I går gikk vi ut og akte, kastet snøball og lo. For en kort stund glemte vi alt. Men så lød sirenen igjen. Lyden bar noe veldig i den stille skogen. Det brakte oss tilbake til virkeligheten, forteller Oleksandra.

Det føles lenge siden september da løvet hadde skiftet farge og folk kunne ta seg et glass vin på en av Kyivs barer eller kafeer, tilsynelatende uten bekymringer.

Den gangen ble jeg overrasket over at dette var en hovedstad i krig.

Nå er det nok av påminnelser om at krigen er til stede, også her.