Presidentvalget er ikke før mai 2007, og ennå er ingen av de to utpekt som offisiell kandidat. Likevel er det defintivt "Ségo" og "Sarko" som dominerer forspillet. De høres nesten like ut, trass i den ideologiske avstanden.
Franske velgere kan for første gang komme til å sende en kvinne til Elysee-palasset. En meningsmåling i midten av oktober ga Ségolène Royal (53) en ledelse på 51 prosent mot 49 for Nicolas Sarkozy (51) i en eventuell andre og avgjørende valgomgang.
Ségo og Sarko har vekslet på ledelsen i de månedene begge har drevet intens, men uoffisiell, valgkamp for å sikre seg nok støtte til å bli presidentkandidater for henholdsvis sosialistene og gaullistene (UPM). Begge appellerer bredere enn til snevre partiaktivister, og begge lover oppbrudd med gammel partikultur.
Samme språk
Begge kandidater foreslår et mer liberalt skolesystem, der foreldrene kan få velge hvilken offentlig skole barna skal gå på. De vil slå ned på ungdomskriminalitet og ønsker å innføre tvungen samfunnstjeneste for ungdom som skulker skolen.
De tradisjonelle familieverdier heies fram i begge leire. Kandidatene har til og med formulert sine egne varianter av John F. Kennedys legendariske slagord: "Ask not what your country can do for you, ask what you can do for your country".
Sentrumskandidaten Francois Bayrou (55) sier at Ségo og Sarko er så like at de kommer til å stå foran sine egne speilbilder dersom de kommer til den siste og avgjørende valgomgangen. Den ytterliggående høyrelederen Jean Marie Le Pen (78), som i 2007 stiller som presidentkandidat for siste gang, kaller dem nedlatende for ”Sarkolene og Segozy”.
Unge 50-åringer
- Det er et sterkt ønske om forandring i det franske samfunnet, og det forklarer trolig suksessen til Royal og Sarkozy, sier analytikeren Brice Teinturier i meningsmålingsinstituttet TNS Sofres til avisa Le Figaro.
Royal og Sarkozy er klar over at et flertall av franske velgere er lei av politikere uten nærkontakt med samfunnet. De ser også ut til å sikte seg inn mot de samme velgergruppene, arbeidere og lavere middelklasse som ikke føler noen fast lojalitet til høyre- eller venstreblokkene.
Begge kandidatene er i begynnelsen av 50-årene og yngre enn de fleste toneangivende franske politikere, som også er Royals og Sarkozys rivaler foran presidentvalget.
Hvem skal passe barna?
I november står kampen om hvem som skal bli Sosialistpartiets kandidat for å erobre presidentembetet etter gaullisten Jaques Chirac.
Det er en rekke menn som ønsker å skyve Royal til side, først og fremst tidligere statsminister Laurent Fabius (60) og tidligere finansminister Dominique Strauss Kahn (57).
Kandidatene møtes i tre TV-debatter fram mot uravstemningen. De ledende menn i partiet, gjerne kalt ”elefantene”, sier at Royal ikke har tyngde nok til å inneha presidentembetet og beskylder henne for å avvike fra partiprogrammet.
Laurent Fabius har også spurt hvem som skal passe barna dersom Royal blir president. Hun har fire barn med sin samboer, Sosialistpartiets leder François Hollande (52). Mange kommentatorer mener at dette har slått tilbake på Fabius og i stedet styrket Royal i velgernes øyne.
Meningsmålinger viser at det bare er Royal som har mulighet til å slå høyresidens mest sannsynlige kandidat, Nicolas Sarkozy. Hollande er for øvrig også kandidat inntil videre, men samboerne har sagt at de ikke vil stille opp i noen kampvotering mot hverandre.
Vennskapet tok slutt
I januar neste år skal gaullistpartiet, UMP (Union pour un Mouvement Populaire), velge sin presidentkandidat. Der får innenriksminister Sarkozy konkurranse fra en kvinne i egne rekker, forsvarsminister Michele Alliot-Marie (60) og statsminister Dominique de Villepin (52), men begge ligger langt etter i meningsmålingene.
Den snart 74 år gamle presidenten er derfor blitt en ”dark horse” i dette løpet. Den aldrende Jaques Chirac skal først etter årsskiftet kunngjøre om han stiller opp til en tredje periode, noe som lett kan tolkes som et siste desperat forsøk på å hindre Sarkozy i å bli president.
Sarkozy var opprinnelig en protégé av Chirac, men deres vennskap tok brått slutt da Sarkozy valgte å støtte Édouard Balladur foran presidentvalget i 1995. Det skal Chirac aldri ha glemt.
Arven etter de Gaulle
Sarkozy er, i likhet med Royal, blitt beskyldt for å være i utakt med eget parti. Jean-Louis Debré, underhusets president og en nær alliert av Chirac, sier at Sarkozy risikerer å utløse et stormvær i egne rekker dersom han turer fram med påstander om at et valg av ham ville være et klart brudd med fortiden.
- Det politiske klimaet begynner å bli uutholdelig, sier Debré.
Statsminister Dominique de Villepin følger opp og sier at Sarkozy bør lære seg å tenke før han snakker.
– Vi fikk vår troverdighet og uavhengighet av General de Gaulle. Dette er ikke noe som vi over natten kan kaste vrak på, sa Villepin nylig.
Ros til USA
Regjeringspartiene på sentrum-høyre siden i fransk politikk er uenige om det meste: behovet for avregulering av samfunnet, skatt, marked og utdanning.
Sarkozy har stort sett stått for de mest markedsliberale holdningene i disse spørsmålene, men raseriet mot ham kom tydeligst fram tidligere i høst, da han under et besøk i USA sa at Frankrike hadde opptrådt arrogant under den diplomatiske krisen foran krigen mot Irak i 2003.
Også Sarkozy var mot invasjonen, men den slags kritikk av presidenten, som i Frankrike har hånd om utenrikspolitikken, skaper oppstyr. På toppen av det hele lovpriste Sarkozy amerikansk økonomi og, svært uvanlig til en franskmann å være, ”det rike kulturlivet i USA”.
Ulik rikserfaring
Både Sarko og Ségo har bakgrunn som advokater. Innenriksminister Nicolas Sarkozy har i drøyt ti år hatt flere tunge statsrådsposter, blant annet som finansminister. Han er også leder av gaullistpartiet, UMP.
Ségolène Royal leder regionen Poitou-Charentes vest i Frankrike og hadde ministerposter på begynnelsen av 1990-tallet, blant annet som miljøvernminister og familieminister. Blant rivalene i Sosialistpartiet er hun blitt kritisert for manglende erfaring fra tunge poster i rikspolitikken, men Royal er allerede en trygg og populær debattant på TV og har satt opp sin egen tenketank for å sanke ideer til valgkampen, Desirs d’Avenir, Ønsker for framtiden.
Tony Blair som ideal
Royals biograf, Carl Meeus, sier at hennes politikk ligner den Tony Blair valgte for å få Labour til å vinne valg igjen i Storbritannia. Royal frir konsekvent til sentrumsvelgerne og står til høyre i familiepolitikk, kriminalbekjempelse og i sikkerhetsspørsmål.
Samtidig står hun på de mer tradisjonelle sosialdemokratiske verdiene på områder som økonomi og skatt. I den første TV-debatten med de andre sosialistkandidatene tirsdag denne uken sa Royal at hun foretrekker en sosialisme som ser på virkeligheten slik den er, og ikke stadig vekk gulper opp igjen gamle formularer for å gi inntrykk av at alt som tidligere er gjort har vært perfekt. Ingen politisk handlig kan være fullt ut perfekt, sa Royal.
Tøff tone
De som kjenner høyresidens innenriksminister Nicolas Sarkozy, sier at også han har stor beundring for Tony Blair, ikke minst Blairs evne til å snakke slik at folk forstår det.
Sarkozy har bygget opp sin popularitet blant velgerne gjennom en tøffere innvandringspolitikk og kamp mot kriminalitet, ikke minst i kjølvannet av ungdomsopptøyene i franske innvandrerforsteder. Som innenriksminister har han flittig uttalt seg til media etter at det er begått avskyelige forbrytelser og dermed blitt beskyldt for populisme og for ikke å skille tilstrekkelig mellom statsapparatets utøvende og dømmende myndighet.
Men Sarkozy har også strukket ut en hånd til landets muslimer blant annet ved å etablere dialog via stiftelsen ”Conseil français du culte musulman” (Det franske råd for muslimer) og foreslått at lovverket endres slik at moskeer og andre islamske institusjoner kan få offentlig støtte. Innenriksminister Nicolas Sarkozy har selv innvandrerbakgrunn. Faren flyktet fra Ungarn etter 2. verdenskrig og moren kommer fra en gresk-jødisk familie som kom til Frankrike i Middelalderen.
Hindre katastrofe
For sosialistpartiet er det nødvendig å forhindre en ny katastrofe lik den i 2002, da Jean-Marie Le Pen, lederen av det ytterliggående høyrepartiet Front National, fikk flere stemmer enn den noe kjedelige og akademiske sosialistkandidaten Lionel Jospin i første valgomgang.
Nettopp derfor vil kanskje flertallet av medlemmene i sosialistpartiet foretrekke den allerede populære Ségolène Royal, som et ukeblad har kåret til en av landets vakreste kvinner. Selv mange partiaktivister mener at hun er alt for sentrumsorientert.
Den kortvokste og hyperaktive Nicolas Sarkozy har gjennom flere år pleiet sitt presidentkandidatur, til stor irritasjon for andre gaullistpolitikere, ikke minst sittende president Jaques Chirac. Likevel er det sannsynlig at også UMP velger den mest populære kandidaten i sine rekker. Meningsmålingene viser i hvert fall at franske velgere forventer seg at det blir nettopp Sarko mot Ségo i mai 2007.
