Ukens korrespondentbrev er postlagt i Nairobi.
250 millioner kroner skal i de kommende fem årene brukes til å bringe denne øst-afrikanske nasjonen inn i en mer miljøvennlig retning.
Det skal bygges vindmøller, solcellelys skal erstatte parafinlamper, og nye energieffektive kokeovner skal spres på landsbygda. Samtidig skal Statnett gi råd og støtte slik at landet med sine 40 millioner innbyggere klarer å få til en skikkelig elektrisitetsforsyning.
I dag har bare hver fjerde kenyaner tilgang på strøm.
Øverst på utviklingsministerens møteliste stod selvfølgelig Kenyas statsminister, Raila Odinga.
For 21 år siden rømte Odinga til Norge. Han hadde da vært fengslet uten lov og dom en rekke ganger under president Daniel Arap Mois brutale regime, og han fryktet at han på ny ville havne bak murene for sin politiske virksomhet i opposisjon.
Oppholdet i Norge varte bare noen måneder før han vendte tilbake til Kenya, men det ble knyttet bånd til den lille skandinaviske nasjonen i nord.
Odinga deltok selv på den store internasjonale energikonferansen i Oslo i oktober i fjor da de norske bistandsprosjektene i Kenya ble rullet ut sammen med tilsvarende opplegg i Etiopia, Liberia og Buthan.
Heikki Holmås så derfor frem til møtet med statsministeren, men det ble ikke helt som han hadde tenkt seg.
Krisemøte
For under møtet kom stadig telefoner fra president Mwai Kibakis stab med beskjed om at nå måtte statsministeren få fart på seg og komme til krisemøte med presidenten så snart som mulig.
Det kenyanske politiet var rammet av sin største og alvorligste tragedie siden Kenya fikk sin uavhengighet for 49 år siden. Og det var gått tre døgn siden det skjedde.
Kvegtjuver hadde da skutt og drept mer enn 40 politifolk i en avsidesliggende dal nord i landet uten at statsministeren og presidenten var kommet på banen. Det hastet naturlig nok med krisemøtet.
Holmås ble takket av langt tidligere enn planlagt.
450 geiter og kyr som ble stjålet fra det etniske Samburu-samfunnet utenfor landsbyen Baragoi nord i Riftdalen 20. oktober, utløste tragedien, som fortsatt ryster hele Kenya.
Kvegtjuvene var væpnede banditter fra det etniske Turkana-samfunnet i den samme ugjestmilde regionen. Det lokale politiet ga dem beskjed om å levere dyrene tilbake innen tre dager, hvis ikke, ville det få alvorlige konsekvenser.
Men geitene og kyrne ble ikke levert tilbake. Og da medlemmer av Samburu-stammen selv prøvde å hente dem, lyktes ikke forsøket. Det endte i stedet med tap av elleve menneskeliv.
En stor sikkerhetsstyrke ble derfor samlet i Baragoi, men den bestod ikke av erfarne politifolk. Mange hadde knapt rukket å tjenestegjøre etter at de kom ut fra politiskolen i Nakuru lenger sør i Riftdalen.
De var ukjente med terrenget de skulle inn i – fullt som det er av krattskog, fjelltopper og dype dalsøkk. Det var også så som så både med bevæpning og sikkerhetsutstyr.
De hadde ikke skuddsikre vester – til tross for at det vrimler av ulovlige våpen blant kvegtjuver og blant nomadene som driver sine kvegflokker på mer fredelig vis i denne delen av Kenya.
Gikk i fella
Sist lørdag rykket politistyrken likevel inn i ett av søkkene – i Suguta-dalen – der de fikk øye på husdyr som var stjålet. Mye tyder på at dette var en felle som kvegtjuvene hadde satt opp.
Politistyrken var sjanseløs da den ble beskutt fra fjellsidene i Suguta-dalen. Bandittene, det skal ha vært rundt hundre av dem, brukte maskinpistoler, automatgeværer og rakettdrevne granater i tillegg til annet tungt skyts.
Nedslaktingen gikk over to dager. Lørdag skjedde selve overfallet, søndag kom bandittene tilbake og gjorde slutt på dem av de sårede politifolkene som ikke hadde klart å ta seg ut av Suguta-dalen.
Til nå er antall drepte kommet opp i 42, men flere er fortsatt savnet.
Det er likevel ikke bare selve overfallet som har rystet kenyanere flest denne uken. Også mangelen på en skikkelig redningsoperasjon vekker harme.
Letingen etter overlevende og drepte tok lang tid, opptil flere døgn. Mange av de drepte kunne ikke identifiseres da de ble funnet, siden området er fullt av hyener og andre ville dyr.
Og på toppen av det hele ble omkomne lempet opp på et lasteplan i Baragoi. Der lå de i solsteiken i dagesvis, nesten til de gikk i oppløsning i den brennende heten, før politiledelsen omsider fikk sendt opp et fly og hentet dem til Nairobi fra den lokale flystripen utenfor landsbyen.
Så det hastet sannelig med krisehåndtering for Raila Odinga da Heikki Holmås møtte ham i Nairobi. Nedslaktingen i Suguta-dalen skjedde lørdag og søndag.
Drev valgkamp
Tirsdag ettermiddag – da han møtte den norske utviklingsministeren – hadde ikke kenyanerne hørt et ord fra sin statsminister om tragedien. Han hadde dagen før konsentrert seg om å drive valgkamp.
Det er presidentvalg i Kenya i mars neste år, og Raila Odinga gjør da et nytt forsøk på å sikre seg landets høyeste embede.
Kenyanerne hørte heller ikke noe fra presidenten, Mwai Kibaki. Han var mest opptatt av å klippe snoren da en ny jernbanelinje ble åpnet til Nairobi fra en av hovedstadens forsteder.
Det er ikke erklært landesorg etter tapet av alle de unge politifolkene. Hvis en høytstående minister eller fremtredende politiker forlater denne verden, pleier ikke president Kibaki å nøle med å kunngjøre nasjonale sørgedager.
Men etter massakren utenfor Baragoi har han bare lovet de etterlatte å betale for begravelsene. Få steder er forskjellen på kong Salomo og Jørgen hattemaker større enn i Kenya.
Først for tre dager siden viste presidenten og statsministeren handlekraft. Da satte de hæren inn i jakten på kvegtjuvene, som nå sikkert er spredt for alle vinder.
Godt betalt
Som en kan forstå, styre og stell har unektelig sine sider i Kenya. Til våren er det altså valg både på ny president og ny nasjonalforsamling, og i høst har landets 222 parlamentarikere virkelig skapt furore i det kenyanske folkedypet.
Med så å si skattefrie lønninger på rundt 750 000 norske kroner i året, er de blant de best betalte politikerne i hele verden. De tar altså daglig med seg hjem rundt 2000 kroner, mens nær halvparten av Kenyas befolkning må få endene til å møtes med mindre enn åtte kroner om dagen.
Denne forskjellen syntes åpenbart å være i minste laget for de folkevalgte under behandlingen av neste års statsbudsjett. I en sen nattetime vedtok de å gi hverandre vel 700 000 kroner hver som ekstra avskjedspresang for innsatsen i nasjonalforsamlingen de siste fem årene, siden de snart må velges på nytt.
Det var riktignok ikke dekning for presangene i budsjettet, men lyse hoder blant dem fant fort ut at de da kunne innføre en passende skatt på pengeoverførsler via mobiltelefoner for å fange opp gaven de unte seg.
Pengeoverførsler via mobiltelefonen er svært utbredt i Kenya. Det såkalte Mpesa-systemet gjør det mulig for alle kenyanere å sende og motta små og store beløp via mobiltelefonen mot en beskjeden avgift til operatør-selskapet Safaricom.
I praksis ville den nye skatten ramme landets fattige, som er de største brukerne av Mpesa.
Men der gikk det en grense, selv her i Kenya.
Det varte ikke lenge før mediene stemplet parlamentsmedlemmene som tjuver, gribber og hyener, og i Berlin mente anti-korrupsjons-organisasjonen Transparency International at vedtaket var «hinsides enhver anstendighet.»
Det ble til slutt droppet, men ikke før Mwai Kibaki nektet å godkjenne avskjedspresangene.
Den fjæra i hatten skal Kenyas president ha.
