Kuppet som formet studentsjeler og den norske venstresida

Aldri før hadde så mange gått i demonstrasjonstog og båret jakkemerker med politiske budskap. Den 11. september 1973 fikk vi enda et påskudd.

Norske studenter demonstrerer mot juntaen i Chile

Norske studenter markerer sin avsky mot den chilenske juntaen noen måneder etter militærkuppet og forlanger at norske myndigheter skal bryte forbindelsen med landet.

Foto: Aagaard, Rolf M. / Aftenposten
Analyse av Joar Hoel Larsen

Det var en tirsdag, og den gang som nå hadde det vært stortingsvalg i Norge.

Det var gått ett år siden den rådgivende folkeavstemning om tilslutning til EF i 1972. Vietnamkrigen raste fremdeles og Watergate-avsløringene viste Nixons sanne ansikt.

Det hadde vært et turbulent politisk år både hjemme og ute, og så kom kuppet i Chile – hvor den sosialistiske, og demokratisk valgte, presidenten Salvador Allende ble avsatt av sin egen forsvarssjef, general Augusto Pinochet.

Bildene fra gatene i Santiago og bombingen av presidentpalasset La Moneda formet verdensbildet for mange.

Det Norske Studentersamfund

Det er umulig å forstå norske studentradikaleres interesse for det som skjedde i Chile uten å sette kuppet inn i en global og nasjonal sammenheng.

Det vil i tillegg være feil å forsøke å forklare engasjementet uten å ta turen innom Slemdalsveien 15 på Majorstuen i Oslo, der politisk engasjerte studenter møttes til politisk debatt hver lørdag.

Chateau Neuf var nyåpnet og et viktig sosialt møtested. Det ble drukket mye øl, men ellers var det «damer, dans og debatt» som lokket oss til det som den gang var studentenes eget hus.

Den røde front'en

I politiske studentkretser den gang ble det ansett som viktig å ha «styret» i DNS. Og styret ble valgt på generalforsamlingen av medlemmer med to «klipp», altså de som hadde vært aktive og deltatt. Og – det var styret som bestemte hva slags temaer som skulle debatteres.

Høsten 1973 var det – som vanlig – Rød Front som bestemte. Kampen mot monopolkapitalen, USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen sto sentralt på programmet. Og Chile.

Jeg vet det, for jeg var en slags utenriksminister i det styret.

Fjernt, men nært

Det er få land i verden som ligger lenger fra Oslo enn Chile, og nyhetene reiste langsomt. At de nye militære myndighetene i tillegg arresterte journalister, innførte sensur og kontrollerte det meste av informasjonen de første dagene gjorde det ikke enklere.

I Norge fikk det nyetablerte Sosialistisk Valgforbund 11,2 prosent av stemmene og 16 mandater.

SV var en sammenslåing av det gamle Sosialistisk Folkeparti (SF), Norges Kommunistiske Parti (NKP), ulike EEC-motstandere som hadde brutt med Arbeiderpartiet og partiløse sosialister.

Dette var et valgforbund, ikke ulikt Unidad Popular, Allendes valgallianse i Chile, og appellerte mer til SV'erne i det nye valgforbundet enn til ml'erne.

Denne siste grupperingen var tilhengere av det nystiftede AKP (ml), som dominerte Rød Front'en.

Bill.mrk.: Sak søkes

Mange radikale studenter «manglet» en fanesak.

De mente Rød Front var AKP's forlengede arm, SolKom (for Vietnam) var dominert av ml'ere og Palkom (Palestina) «infiltrert» og overtatt av maoistene.

SV'erne var litt hjemløse, de hadde mye internasjonal solidaritet å by på, men kanalene ut var på en måte blokkert av medstudenter som i venstreideologisk forstand befant seg lysår unna.

De nye SV'erne støttet ikke «væpna revolusjon», men en folkevalgt, marxistisk president var midt i blinken. Da han ble styrtet, fikk de en sak.

(Artikkelen fortsetter under bildet.)

Augusto Pinochet

Diktatoren og generalen Augusto Pinochet – med eller uten uniform – ble en erklært folkefiende for norske studenter på venstresida.

Foto: AP

Travel høst for de radikale

Men før nå kjente profiler som Dan Børge Akerø, Erling Borgen, Per Erik Borge, Steinar Hansson og m.fl. fikk knyttet Sigrun Berg-skjerfene sine, hadde Israels arabiske naboer gått til angrep på «Det Hellige Land», i krigen som fikk navnet Yom Kippur etter den jødiske helligdagen da krigen startet.

OPEC-landenes protest i bakkant av krigen førte til bensinrasjonering og bilfrie helger.

Chile-aktivistene på sin side, de hadde nok med sitt.

De første politiske flyktningene fra Chile begynte å komme til landet. Et forskremt, men lettet ungt ektepar flyttet inn i studentleiligheten på Kringsjå der jeg bodde.

Time out'en som varte

Det nystiftede Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep fikk 5 prosent ved valget i september samme år.

Innvandring var ennå ikke blitt et tema i norsk politikk og de fleste chilenerne var ikke interessert i å bli «norske». De skulle hjem. Pinochet var et mellomspill, en historisk parentes – trodde de.

På en måte fikk de rett, men den demokratiske timeout'en varte i 17 år.

Jeg traff noen av dem igjen da jeg som NRKs Latin-Amerika-korrespondent var stasjonert i Santiago i fire år på 1990-tallet. Noen av dem hadde ikke lært seg noe norsk i det hele tatt.

Deres tidsperspektiv hadde hele tiden vært kort. Norge var ikke noe blivende sted. De skulle hjem og fullføre det Allende hadde påbegynt.

Mange av dem fikk seg en overraskelse da de returnerte. Demokratiet var blitt gjeninnført, men Chile var ikke lenger det samme landet.

Diplomaten med det store hjertet

Det blir feil å skrive om Norges forhold til Chile i 1973 og årene etterpå uten å nevne Frode Nilsen.

Han var ingen rufsete studentraddis. Tvert imot: Han var en meget korrekt og formell diplomat. Men under blazeren banket det et varmt hjerte for de undertrykte og de ettersøkte.

Denne egenskapen ble det bruk for høsten 1973.

Da kuppet var et faktum følte mange chilenere seg truet. De fryktet for hva som kunne skje og søkte tilflukt i de utenlandske ambassadene.

Den svenske og den norske ambassaden utmerket seg i så måte.

Sveriges ambassadør Harald Ederlstam åpnet dørene på vid vegg, den norske låste portene og satte ut vakter for å forhindre at noen slapp inn.

Handlekraften på Victoria terrasse

Dette var en utenrikspolitisk belastning for Norge, og utenriksminister Knut Frydenlund måtte handle.

Frode Nilsen

Frode Nilsen reddet ifølge manges mening Norges omdømme – og ikke minst mange liv.

Foto: Scanpix / SCANPIX

Han sendte Frode Nilsen til Santiago. Hans tittel var først spesialutsending i asylsaker, men han ble snart ambassadør.

Frode Nilsen var ingen kontordiplomat, ei heller en høyrøstet aktivist. Han oppsøkte både fanger og juntamedlemmer. Og fikk begge parters tillit.

Han argumenterte med makthaverne, henviste til chilenske lover og internasjonale traktater som landet hadde forpliktet seg til å respektere.

Hvilket de ofte gjorde etter å ha lyttet til Frode Nilsen. Fanger ble løslatt på grunn av ham. Da han fikk en ny periode som ambassadør i Chile etter Pinochets fall, ble han hyllet og hedret.

Den ulastelige, sympatiske og avholdte sendemannen var på sin stillfarne måte den mest effektive solidaritetsaktivisten av alle.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt