Korrespondentbrev

Kunsten å redde en due

Mens jeg lagde reportasjer om krig og sult, landet en stygg due på balkongen. Den var i ferd med å dø.

Due1

Duen på balkongen var liten og pjusk og etter noen dager ble det klart at den var døden nær.

Foto: KRISTIN SOLBERG

Det var kattene som så den først. Det hadde gått en stund uten at jeg hadde hørt lyden av små poter på tregulvet; og med dyr, som med små barn og i og for seg også i krig, kan stillhet være tegn til uråd. Jeg lukket laptopen og gikk for å sjekke.

Jeg fant dem ved balkongdøren, der de satt helt urørlige og stirret ut. Det stod en due i en av blomsterpottene utenfor, i ly av bladene til en plante. Det var et merkelig sted for en due, der nede i potten, ikke på en grein eller på gelenderet, men jeg tenkte ikke så mye over det da; duer flyr ofte innom balkongene her i byen, de parer seg og lager reder, fødes og dør, tett inntil stedene der menneskene gjør det samme, så jeg gikk tilbake til laptopen og fortsatte arbeidet. Jeg husker ikke lenger hva jeg jobbet med, men det er ganske sikkert at det var en reportasje om en krig et sted, eller sult, eller en kombinasjon av begge. Jeg hadde vært i Jemen like før, så det er ikke usannsynlig at den handlet om begge deler.

Neste dag satt duen der ennå, på samme sted, stille og pjusk under bladene. Da jeg åpnet balkongdøren og gikk ut, så den meg og stivnet. Så forsøkte den å fly, men vingene bar den ikke, den flakset hjelpeløst og falt ned på bakken. Det var åpenbart at duen ikke kom seg noen steder; kanskje var vingen brukket. Jeg satt ut litt vann og brødbiter, men den lot ikke til å ense det. Den vendte kinnet til og så på meg med et fryktsomt knappenålsøye.

Døden nær

Den tredje dagen stod den ikke lenger. De spinkle beina klarte ikke å bære vekten av kroppen, og brystet var sunket ned mot jorden. Maten og vannet var tilsynelatende urørt.

To ting slo meg i rask rekkefølge:

1. Duen kom til å dø der ute. Den var så liten og svak, og uten mat og vann holder ingen vesener lenge. Den ville dø der ute, mens jeg laget reportasjer om krig og sult her inne.

2. Hvis den døde, uten at jeg hadde gjort noe for å forhindre det, var i det minste litt dueblod på mine hender.

Jeg hadde nettopp vært i Jemen, der et barn dør hvert tiende minutt, av årsaker som lett kan forhindres, men som ikke blir det. Jeg forberedte en tur til Syria, der nesten en halv million mennesker er blitt drept de siste syv årene, uten at noen har hatt vilje eller evne til å stanse det. I jobben min ser jeg dem dø på nært hold, og de blir værende inne i meg, disse drepte menneskene som vi alle har sviktet.

Man kan kanskje ikke stanse krigen i Syria eller hungersnøden i Jemen, men man kan hjelpe en due med å leve.

Og noen ganger er det nettopp det som skal til for å få en selv til å føle at man lever; noen ganger er det det som gir mening.

Stengt for Eid

Det var Eid. Eid i den muslimske verden er litt som julen i den kristne: det meste er stengt. Folk tar ikke telefonen, heller ikke hos mange veterinærer.

En veterinær kan dessuten være så mangt. Mange spesialiserer seg på hunder og katter, noen på store dyr som hester, men det er relativt få som kan noe om fugler, i hvert fall blant de få som tok telefonen i Beirut under Eid.

– Den hos oss som kan noe om fugler er på ferie. Han er tilbake på tirsdag.

– Det er fem dager til. Jeg tror ikke duen lever så lenge.

– Jeg vet ikke hva jeg kan si. Prøv igjen på tirsdag.

Det lot ikke til at de jeg snakket med ikke forsto alvoret i det som var i ferd med å skje ute på balkongen. Jeg mistenkte at det ville ha vært annerledes hvis jeg ringte om en undulat eller papegøye, men hvorvidt en skitten due levde eller døde, var mer enn mange brydde seg om. Den var bare en av millioner av andre duer, vesener som forsøpler bybildet med dritt. Skadedyr, sier noen. Rotter med vinger, sier andre.

Due2

Den hadde pjuskete, ujevne og matte fjær, liten og skakk kropp, og var utstøtt selv blant de utstøtte.

Foto: KRISTIN SOLBERG / NRK

Utstøtt

Av en eller annen grunn har utenforskapet – det skitne, det fordømte, det misforståtte – alltid vært tiltrekkende for meg. Kanskje fordi jeg synes det er mer interessant enn innenforskapet, der livet er enklere, mer skråsikkert. Kanskje fordi jeg selv alltid føler jeg har et bein utenfor, at det er noe et sted som ikke helt passer inn, som en høyresko på venstre fot.

For meg gir duer dessuten positive assosisajoner: jeg ser for meg eldre mennesker på parkbenker som mater duer med korn fra en liten pose. Slike scener fyller meg gjerne med en slags omvendt nostalgi, en lengsel etter noe som ennå ikke har skjedd. Jeg har innimellom ønsket å bytte plass med menneskene på parkbenkene, kanskje fordi de tilsynelatende lever livet så langsomt, mens jeg lever livet i så stor hastighet at jeg noen ganger lurer på om jeg egentlig lever. Om jeg ikke på et vis går glipp av det hele på veien.

Duen på balkongen var utstøtt selv blant andre utstøtte. Den var kanskje den styggeste duen jeg har sett, med pjuskete, ujevne og matte fjær, liten og skakk kropp. Andre duer på andre balkonger satt flere sammen, de paret seg og kurret, men alle holdt seg borte fra duen på balkongen min, der den kjempet for livet i blomsterpotten og ble svakere og svakere for hver time.

Til veterinær

Jeg fant til slutt en veterinær utenfor byen. Jeg la et håndkle over duen slik at jeg kunne løfte den inn i et kattebur og videre inn i en drosje. Den gjorde ikke motstand, den var jo svak, og hele turen tittet den på meg fra bak gitteret.

Vingen var ikke brukket, sa veterinæren, etter å ha kjent på begge.

– Jeg vet ikke hva som feiler den. Vi kan ikke ta blodprøver, laboratoriet er stengt. Det er eid. Det åpner først på tirsdag.

– Det er fem dager til. Den kan dø før det.

Han trakk på skuldrene.

– Kanskje trenger den B-vitaminer. Det kan hjelpe.

– B-vitaminer? Den er jo døden nær.

– Vi kan ikke gjøre annet før tirsdag.

Han skrev et navn på en lapp og ga den til meg, sa at dette var en butikk der de hadde vitaminer for fugler. Han smilte og tok ikke betalt for konsultasjonen.

Tenåringsdue

En drosjetur senere sa mannen i butikken at duen var ung. Han virket å ha greie på fugler, hadde til og med noen hvite duer i bur, som ga konklusjonen hans mer autoritet. Duen min var ingen baby lenger, sa han, det var åpenbart, men den var en slags tenåring, og kanskje var problemet at den ikke ennå klarte å spise eller å fly selv, at den kanskje var litt sent utviklet på den måten. Den trengte spesiell mat, fuglebarnemat.

Han blandet barnematen til en grøt og tok frem en sprøyte.

– Stikk sprøyten inn i nebbet, sa han. Men pass på at du stikker den ned i spiserøret, ikke luftrøret, da kan den dø.

Han lagde en kvelelyd.

– Hvordan vet jeg forskjellen?

Han trakk på skuldrene og sa at jeg i tillegg til fuglebabymaten trengte vitaminer, som de tilfeldigvis bare solgte i store, dyre bokser. Én multivitamin til å blande i maten, én b-vitamin til å blande i drikkevannet, kalsium slik at vingene skulle bli sterke.

Allerede idet jeg gikk ut av butikken med en stor pose og 100 dollar mindre følte jeg en varm følelse av forakt for min egen svakhet og butikkmannens sleiphet spre seg i kroppen. Den dag i dag har jeg vitaminer nok til flere generasjoner duer i en middels stor norsk by, stående i en hylle på kjøkkenet.

Kunsten å fore en due

Men han hadde rett i én ting, butikkmannen: duen var ung. Den trengte hjelp til å spise.

De neste dagene kom jeg til en konklusjon som egentlig er ganske åpenbar, men som jeg likevel ikke har hatt fantasi nok til å kunne forutse at jeg ville komme til å erfare: Det er ikke lett å tvangsfore en tenåringsdue med bare to hender.

Man trenger én hånd til å holde duekroppen.

Én hånd til å holde nebbet åpent.

Én hånd til å holde sprøyten.

Det er en ligning som ikke går opp.

To ganger om dagen, morgen og kveld, holdt jeg duen fast mellom lårene (heldigvis var den jo svak), og bøyd over den, fikk jeg presset duebarnematen ned i spiserøret.

Den så på meg med frykt i knappenålsøynene. Jeg kjente det lille hjertet banke hardt og raskt under fjærene, som om det ville bryte ut av kroppen.

Men den spiste. Den ble sterkere. Etter noen dager kunne jeg erstatte fuglebarnematen med noen korn av udefinerbar sort, som den tok til seg på egen hånd. Den strakte halsen opp mot himmelen da den svelget b-vitaminvannet, og den var ikke lenger redd.

Sterkere

Rundt oss i disse Eid-dagene var byen stille, alt var stengt, gatene øde. Jeg fortsatte jobben med reportasjene, de gled over i hverandre som et slags slideshow av menneskelig brutalitet. Innimellom gikk jeg ut på balkongen og satt der på gulvet, mens fuglen trippet rundt meg på fyrstikkbein, for hver dag lenger og lenger unna blomsterpotten der den først hadde søkt ly, og ofte så nærme meg at jeg kunne stryke den på brystet. Nå og da tittet den bort på de andre duene på andre balkonger, de som satt sammen, men som overhodet ikke gjengjeldte min dues interesse. Jeg jobbet med reportasjer om krig eller sult eller kanskje begge deler, og stundene på balkongen, alene sammen med den stadig sterkere duen, ga meg et avbrekk, den ga meg en smak av mening, av sakte levd liv.

Ut

En morgen en ukes tid senere stod duen plutselig på balkongelenderet. Så fløy den videre, ut i byen.

Jeg var blitt ferdig med reportasjene om krig og sult i Jemen, men man blir aldri egentlig ferdig, det kommer nye reportasjer, om krig, om sult, er det noe det er nok av i verden, er det det, det brutale blir rutine.

Kanskje var det derfor jeg satte pris på besøkene.

Jeg vet ikke om det var B-vitaminvannet, kornet eller selskapet den savnet, men de neste par månedene kom duen min til balkongen omtrent annenhver dag. Den landet på gelenderet og kikket inn gjennom glassdøren, til jeg kom ut med vann og korn. Den vokste litt for hver gang, men jeg kjente den fortsatt igjen blant de andre duene i byen. Den var alltid alene.

Slutt

Så en dag var den borte.

Vannskålen var urørt, helt til vannet fordampet.

Kornene smuldret opp i en regnskur.

Innimellom speidet jeg ut på balkongen, men jeg så den aldri igjen.

Man kan aldri eie noen andre, man fødes og dør alene, og andres liv er alltid parallelle, selv om de noen ganger krysser tett inntil ens eget.

Jeg vet ikke hva som skjedde med duen. Historien om den har to avslutninger, og jeg vet ikke hvilken som er reell:

Alternativ 1: Jeg går over martyrplassen i Beirut, en plass som i dag er like oppskrytt som selve ordet martyr, og på grusen er det samlet hundrevis av duer. Noen menn står og mater dem, noen barn løper etter dem, men duene flyr unna og fortsetter å spise. Jeg får en sterk følelse at nettopp min due er blant dem, at den har funnet venner og spisesteder, at den liksom endelig har funnet sin plass i verden, og jeg begynner å smile mens jeg går hjem for å lage reportasje om en krig et sted.

Alternativ 2: En kald høstdag noen måneder senere kommer en due til balkongen min. Den er større enn min due en gang var, fjærene litt lysere grå. Den ser pjusk ut, og etter noen timer på gelenderet faller den ned i blomsterpotten, død. Den blir liggende slik i flere dager, mens kroppen stivner og glassøynene stirrer ut på alt og samtidig ingenting. Jeg forteller meg at dette ikke er min due, den ligner jo ikke, ikke helt, men den kan jo ha vokst og endret seg, slik man gjør når man vokser opp, og hvorfor kom den ellers akkurat hit, til blomsterpotten der den en gang tidligere kjempet mot døden?

Jeg får aldri vite hvilken av de to som er riktig. Men kanskje kan man likevel si at historien bare én avslutning, slik alle historier har det. Med livet følger døden. Hvis ikke i dag, så i morgen.

Men før det skal vi leve.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt