Kunsten å fornærme positivt

– Jeg må jammen si vi har importert noen interessante køvaner fra kontinentet nå, hvisket den eldre mannen til meg på busstoppet en ettermiddag.

Det han egentlig mente var "Jeg blir sprø av innvandrere som ikke klarer å stå i kø".

Han ante ikke at jeg også var innvandrer, og det fra et land med for det meste hårreisende køkultur, men jeg nikket og smilte til ham. Inni meg lo jeg, av denne eiendommelige måten så mange briter uttrykker seg på.

Gjennom oppveksten virker det som de fleste rammes av en total angst for å fornærme noen åpenlyst, lage noen form for oppstyr eller å blamere seg selv når noen ser det.

Derfor pakkes mye av kommunikasjonen inn i en mengde lag av avledninger, slik at forulempelser og kritikk aldri er direkte.

Selv etter å ha bodd til sammen fem av mine voksne år i London, anser jeg det som ekstremsport å tolke formuleringer, enten de er muntlig eller skriftlig, og har utviklet en egen angst for å misforstå.

Si det iallfall ikke som det er

Når du er fra Norge er de kulturelle kodene ganske annerledes. Sett med en brites øyne er vi stort sett uhøflige og ubehøvlede det meste av tiden. Vi holder så godt som aldri døren for noen, sier nesten aldri unnskyld og har som nevnt en lite imponerende køkultur. I tillegg er det å beherske seg heller ikke en dagligdags øvelse, verken i trafikken eller andre steder.

I Storbritannia, spesielt i England, og nok enda mer spesielt i London, pakkes altså alt inn i en tåke av formaliteter, adjektiver og adverb. De som ikke skjønner denne høyst innviklede kodingen, risikerer å bli forulempet en mengde ganger, uten å overhodet legge merke til det.

"Det der var jammen meg et interessant poeng du kom med", betyr mest sannsynlig at du sa noe helt meningsløst.

De fleste som har kommet i nærkontakt med briter blir forvirret nok som det er av å alltid blir spurt av hvordan de har det. Flertallet forsøker etter beste evne å svare utførlig på det, mens det altså er en hilsen som du IKKE skal svare på. Du skal bare si at du har det bra, selv om huset nettopp har brent ned, den som spør er ikke interessert. Et noe mer avansert svar er "ikke så aller verst, takk", her legger du inn mulighet hos den som spør til å komme med oppfølgingsspørsmål.

"Ikke så aller verst" kan nemlig betyr at du kunne hatt det bedre, ELLER at du har det mer enn fantastisk, du vil bare ikke avsløre alt med én gang.

"Kjære person jeg aldri har snakket med før"

Som korrespondent, eller journalist, så kommer du ikke langt i jobben din dersom du ikke snakker med folk. Men det å opprette kontakt med offentlige institusjoner og personer på riktig vis her, er på ingen måte gjort i en håndvending. Å få tak i folk på telefon, er en til tider utmattende affære.

Telefonnummer er ikke lett tilgjengelige. Du må ofte fylle ut et skjema på en nettside for å få kontakt, og i det du har avslørt at du er en utenlandsk journalist, får du gjerne laveste prioritet.

Skulle du en sjelden gang komme gjennom på telefonen, får du beskjed om å skrive…en e-post.

Det er din sjanse, selv om det kanskje høres like trøstesløst ut som nevnte nettskjema. Men via en e-post kan du klare å overbevise mottakeren om å prate med deg. Men du må følge reglene, de svært konservative og formelle reglene for skriftlig kommunikasjon.

Henvendelsen må nemlig åpne så hyggelig som mulig, med et "kjære" eller "dear" som det heter på engelsk, selv om du aldri har snakket med vedkommende tidligere, så langt har jeg tiltalt dusinvis, om ikke hundrevis av vilt fremmede mennesker med "kjære".

Har du snakket direkte med vedkommende på telefonen først, er det vanlig å takke for samtalen og gjerne påpeke at det var en kjempehyggelig samtale, uansett om den varte i 15 sekunder.

Når du har lagt frem ditt ærende på det mest informative vis, er det bare å understreke at du ser frem til å høre fra vedkommende (som jo er hele poenget med kommunikasjonen), før du avslutter med en erklæring a la "din hengivende", "de beste hilsener", "gode ønsker" eller lignende før navnet ditt. Kun et kort "takk" ville nemlig raskt bli tolket som at du ikke liker vedkommende og at kontakten følgelig er nær et bristepunkt.

Overdriver du derimot lykkeønskningene og hilsningene kan det bli oppfattet som sarkasme.

Ønsker du å vise misnøye, eller nærme deg en avslutning på en e-postutveksling, skal det ikke mer til enn å skrive kun "hilsen" (eller "regards") før navnet, det gir en klar indikasjon på at enden er nær.

Det gjelder det å holde tastaturet rett i munnen.

"La meg med glede forsikre deg om at det aldri kommer til å skje"

Selv om du har prestert å oppnå kontakt, som på ingen måte er noen selvfølge, er det likevel en rekke måter du kan bli avvist på.

De takker deg for henvendelsen, lover å ta det videre, men understreker samtidig at det kan bli vanskelig å få til, men de skal høre fra seg. Det betyr gjerne du aldri kommer til å høre noe mer.

Alternativt prøver de å hale tiden mellom hvert svar ut så lenge at du tilslutt gir opp.

Under valgkampen i vår kontaktet jeg partikontorer her i London for å intervjue kandidater som stilte til valg i vippekretser, altså der det var helt jevnt mellom kandidatene. En pressekontakt for en Labour-kandidat i vest-London utbrøt følgende da jeg presenterte meg på telefonen:

– Jaså, fra Norge? Det er jo veldig interessant å høre fra deg også. Tidligere i dag har jeg snakket både med franske og tyske journalister som vil snakke med henne, sa han med hyggelig stemme.

Allerede her skjønte jeg at dette ikke kom til å bli noe intervju, eller invitasjon til noe valgkamparrangement for den saks skyld. Det var formuleringen "veldig interessant" som avslørte det. Det han egentlig mente var at han holdt på å bli gal av maset fra utenlandsk presse.

Han fortsatte å unnskylde med at kandidaten var for opptatt nå i innspurten, men han lovet å sette meg i kontakt med en annen kandidat. Noe som selvsagt aldri skjedde. Han svarte heller aldri telefonen igjen.

Jeg hater deg - med et smil

Kunsten er altså å si noe, uten å si det, eller ved å si det motsatte. Rushtiden om morgenen og ettermiddagen er en spesielt interessant tid for observasjon av denne tåspissdansen av fornærmelser. Tilsynelatende vennlige formuleringer med bitre undertoner.

En klassiker på buss, bane eller tog er når noen har plassert vesken eller en pose på setet ved siden av seg. Ettersom det aldri er sitteplass til alle, anses dette som svært uhøflig. Likevel vil den jevne pendler aldri risikere å lage noen scene og spør i stedet "unnskyld, sitter det noen her", som egentlig betyr "se til å fjerne den vesken, og det med en eneste gang".

Ifølge en tidligere studievenninne er det likevel et ord som er mer brukt enn noe annet i det engelske språket, nemlig det unnskyldende "sorry". I tidligere tider var det særlig middelklassen som brukte "sorry" til det meste. Alt fra som en måte å introdusere deg selv på hvis ingen andre har vist høflighet nok til å gjøre det, til å be noen om å "dra til helvete". Sistnevnte er en klassiker på offentlig transport.

Sist mandag, da det hadde høljregnet i London hele dagen, sto jeg som sild i tønne på Victoria-linjen og skulle reise fra St. Pancras stasjon. Det var i utgangspunktet ikke plass til flere i vognen, helt til en herre i 50-årene bestemte seg for å bruke "sorry" som brekkjern og tvang seg inn mens han unnskyldte i øst og vest.

En stasjon senere, på Russell Square, brøytet han seg ut igjen med det samme "sorry", mens alle andre passasjerer responderte med nesten uhørlige kremt, eller de mer dristige hevet på øyenbrynene. Ingen sa noe, for ingen vil jo lage en scene.

I mange tilfeller kommer "sorry" før noe som helst har inntruffet, men noen liker å være føre var. I atter andre tilfeller kan det være svaret til noe som har blitt oppfattet som udannet, da gjerne uttalt med litt spiss.

Det har i åresvis blitt hevdet (helt uriktig) at eskimoer har et sted mellom 50 og 100.000 ord for snø, jeg vil for egen del hevde at britene må ha minst like mange betydninger av ordet "sorry".

Nærmest umulig å lære seg

Med tiden er det dedikert utallige nettsider og bøker for å introdusere deg til hemmeligheten bak alle frasene og formuleringene, og det er hysterisk lesning. Ikke bare fordi det er morsomt, men også fordi det er sant.

Som at når en brite inviterer til å ta en kaffe en gang, eller en øl, eller til og med middag, så er det stor fare for at han egentlig mener at dere aldri skal sees igjen. Eller at formuleringen "det kunne vært verre" gjerne betyr at det IKKE kunne vært verre og så videre.

Med tiden har jeg knekt noen av kodene, men vel så ofte TROR jeg at jeg har gjort det. Derfor sjekker jeg alltid med innfødte venner om det er slik, og ofte er det ikke det. Du må også legge merke til kroppsspråket, øynene og øyenbrynene når tingene blir sagt.

Jeg avslutter med å si at det hele er fascinerende. Tolk DET som du vil. Bare ikke lag noe oppstyr da.