Kruttønnen Kosovo kan eksplodere

Både i Beograd og i Pristina vet de at de utenforstående makter som bakker dem opp ikke vil ha noen ny blodig Balkan-konflikt.

Russerne vil bruke Kosovo for alt det er verdt, både som politisk våpen mot Vesten og av genuin frykt for en løsrivelsesprosess i selve Russland.

I EU, der striden om Kosovo ikke er endelig bilagt, har både Brüssel og de ledende medlemsland gjort det helt klart overfor kosovoalbanerne at de ikke må gå for raskt frem. 

Avhengig av vestlige støtte

Denne anmodning ser det ut til at lederen for Kosovos demokratiske parti, Hashim Thaci, vil følge.

Den gamle geriljaleder, som har mer på samvittigheten enn han har villet innrømme, står i takknemlighetsgjeld først og fremst til USA, men også til NATO og EU.

De vestlige stater som stod bak angrepet på Milosevic` Jugoslavia trengte geriljaens støtte på marken, og valgte å overse at de albanske klaner stod bak størstedelen av narkotika- og kvinnetrafikken i Europa. Uten denne støtte fra USA og NATO ville Kosovo fortsatt være styrt fra Beograd, og albanerne ville ikke ha hatt noen sjanse til å etablere sin egen stat. 

Er Thaci tålmodig nok?

Dette vet Thaci, og derfor vil han antagelig vente med uavhengighetserklæringen til over nyttår, selv om han tidligere sa at det ville skje nå i desember.

EU vil helst at han skal utsette det til etter presidentvalget i Serbia for at ikke nasjonalistiske krefter skal vinne.

I de europeiske hovedsteder er man bekymret for at president George W. Bush så uten forbehold sa at USA ville anerkjenne Kosovo så snart uavhengighetserklæringen kom. Men Thaci vet at også Washington helst ser at han tar det litt med ro.

Ekstremister på begge sider

Men det finnes mindre grupper både på albansk og serbisk side som ikke kontrolleres fra Beograd eller Pristina, selv om det spilles på dem.

Det er tungt bevæpnede ekstremister som ikke viker av veien for provokasjoner, slik som da albanerne svidde av hele serbiske boligkvarterer i Mitrocvica i 2004 etter rykter om at en kosovoalbansk gutt hadde druknet på grunn av serbisk vold.

19 mennesker ble drept under disse urolighetene som de internasjonale styrkene ikke klarte å forhindre.

De mest forfulgte av de forfulgte

Heller ikke har styrkene som NATO og EU stiller i Kosovo, klart å forhindre langvarige og systematiske overgrep mot roma (sigøynerne). De er de mest forfulgte av de forfulgte på Balkan. Under Tito hadde de et fristed i Serbia, men det ble det slutt på under Milosevic.

I dag er det bare Makedonia som behandler sigøynerne ordentlig.

Både i Serbia og i Bosnia drev serberne sigøynerne på flukt, og serbiske nasjonalister vil fortsatt kaste ut de som er igjen. De muslimske bosnjaker var ikke det spor bedre.

Og i Kosovo ble sigøynerne gjort til syndebukker av albanerne. Deres hus ble nedbrent, sykehus og skoler ødelagt og mange ble drept. Dokumentasjonen er overveldende og entydig. 

Knut Vollebæk følger med

Men sigøynerne er det ikke så mange som bryr seg om lenger, selv om OSSEs høykommissær for nasjonale minoriteter, vår tidligere utenriksminister og Washington-ambassadør, Knut Vollebæk, følger situasjonen med vaktsomme øyne. Vollebæk er en av de få europeiske politikere som alltid har brydd seg om minoriteter.

Men Vollebæk og OSSE råder ikke over militær makt til å stanse slike overgrep, og har heller ikke midler til å forhindre at serbere og albanere barker løs på hverandre.

Det er det bare NATO og EU som kan gjøre, men de 16 000 fredsbevarende kvinner og menn som er utplassert i provinsen, vil helst unngå det.

Utnytter etniske konflikter

Både i Serbia og i Kosovo er folk flest lei av etniske konflikter som bare har brakt ondt med seg.

Når tilsynelatende vanlige mennesker og gode naboer har begynte å slakte hverandre, er det etter at de er blitt opphisset av ledere som har brukt nasjonalisme og etnisk tilhørighet til å fremme egne politiske mål.

Serbias Milosevic og den kroatiske Tudjman var de fremste eksponenter for denne djevelskap, men tilsvarende tendenser har vi sett hos alle folkegrupper, unntatt sigøynerne.

”Null-sum-spill”

Mark Alond, som er en anerkjent Balkan-ekspert og forleser i historie i Oxford, skrev nylig i International Herald Tribune at etniske og nasjonale minoriteter som ønsker å løsrive seg, er som personer som begynner å klø på åpne sår. Da blir det bare verre.

Han beklager at troikaen USA-EU-Russland ikke ble enige om Kosovo, og mener feilen ligger på begge sider.

Begge sider har spilt det statsviterne kaller ”null-sum”-politikk i Kosovo på samme måte som i Abkkazia, Sør-Ossetia, Transnistria (Moldova) og i Nagorno-Karabach. Tilbakegang for den parten man selv støtter, tolkes automatisk som seier for motparten.

Moskvas motiver

Russerne, som nå er den viktigste hindring for en løsning, bruker som nevnt Kosovo til å markere seg overfor Vesten. Det er et rent kynisk spill.

Dette er viktigere enn det religiøse motiv å opptre som serbernes ortodokse beskyttelsesmakt.

Men Moskva har også genuine betenkeligheter. Den russiske føderasjon består av mange nasjonale områder som kan tenkes å løsrive seg dersom slike tendenser brer som seg.

Hvor går grensen?

Hvor man skal sette grensen er et generelt problem i Europa og i resten av verden. Hvor mange små folk og stammer skal få erklære seg som uavhengige stater?

Hvis Kosovo blir uavhengig, vil serberne i Bosnia-Herzegovina true med å bryte ut. Det vil også de baskiske og katalonske områder i Spania og andre minoritetsområder i Europa kunne gjøre.

Hvis det først begynner å rulle, vet vi ikke hvor det stopper.

Nesten ingen, i hvert fall ikke i Norge, har hørt om ruthenerne, en minoritet som lever i Ukraina, Slovakia, Tsjekkia og Romania – med sitt eget språk, sine egne tradisjoner og en klar etnisk bevissthet. Når får vi den ruthenske frigjøringsbevegelse? Og vil sigøynerne gripe til våpen og kreve sine egne selvstyrte områder slik det er forsiktige tegn til i Romania?

Kosovo er tapt for Serbia

For Serbia er Kosovo i realiteten tapt, selv om dette er et kjerneland for serbisk kultur og religion.

I dag utgjør serberne under ti prosent av befolkningen og deres andel vil bli stadig mindre på grunn av den demografiske utvikling. Det var den som skapte den nye situasjon i Kosovo.

Albanerne fødte langt flere barn enn serberne. Dette er en realitet som Beograd ikke kan forandre. Før eller senere blir Kosovo løsrevet fra Serbia, men spørsmålet er under hvilke omstendigheter.