I de naturskjønne omgivelsene omkring De Store Sjøene er det oppstått en konflikt som verden ikke har sett maken til siden den annen verdenskrig.
Europeerne har gravd dypt i Kongo helt siden 1885, og nå toer de sine hender – som det heter på bibelspråket – og kaller det som skjer en humanitær katastrofe, som om det er en naturkatastrofe som foregår, et usivilisert oppgjør mellom stammer og krigsherrer.
Den sjablongpregede elendighetsbeskrivelsen av Afrika i europeiske medier har nå en storhetstid. Masser av mennesker på flukt, enslige barn, sult og sykdom, redselen og menneskers nedverdigelse, har høysesong i mediene. Det er riktig det, men som helhetsbilde så skjærende falskt.
Dette er en krig – ingen naturkatastrofe - og krigen forlenges og brutaliseres på grunn av de internasjonale interessene som historien har forankret her. Hvis ikke den rike verdens interesser hadde vært involvert, ville ikke konflikten fått slike dimensjoner.
Mørkets hjerte
Det var her forfatteren Joseph Conrad i romanen Mørkets hjerte plasserte den fantastiske hr. Kurtz, representanten for Europas sivilisasjon, som ble modell for Coppolas berømte Vietnamfilm ”Apokalypse nå!” - hvor elvene var fulle av levende død, hvor breddene råtnet i gjørma, hvor elvevann tykt som slim flommet over vanskapte mangrover, hvor ondskapen fikk gro fritt.
I motsetning til de europeiske verdenskrigene, er ikke dette en krig mellom nasjoner, for Kongo er ingen nasjon, og det gjør at en ikke kan løses gjennom forhandlinger mellom regjeringer. Det gjør også at FN, som er basert på nasjonsstatenes legitimitet, heller ikke klarer noe. De må alliere seg med den kongolesiske regjering, og den har ingen autoritet. Det er heller ingen militær løsning i sikte, med en regjeringshær som er like uregjerlig som alle de andre aktørene.
Rikdom
Krigen pågår i et vakreste steder i verden med de vakreste menneskene jeg har møtt, i området rundt de store sjøene Lake Tanganyika, Lake Edward og Lake Albert, midt i Afrika, ved enden av den såkalte Rift Valley som er den mest fruktbare strekning på jordkloden, der den streker seg fra Bekaadalen i Libanon gjennom Kenyas høyland – og inn i Øst Kongo.
I Øst-Kongo finnes også de rikeste forekomstene av mineraler i verden, store mengder av tinn, diamanter, kobolt, uran, bauxitt – og denne rikdommen er tragedien for de menneskene som bor her. Det er krig i dette området, en verdenskrig med stedfortredere, hvor økonomiske interesser fra Kina til California er innblandet. Metaller som den moderne elektroniske industris pc’er og mobiltelefoner er bygd på, kommer herfra. Kina har gjort en formell avtale med Kongo om en milliardinvestering i gull og coltan som brukes i micro-chips. Opprørene i Øst-Congo vil ha sin del.
Frodig
Men på overflaten er det landskapets frodige skjønnhet som tar imot en som kommer dit, og den som besøker den mye omtalte opprørslederen Nkunda, vil oppdage at han har plassert hovedkvarteret sitt i naturskjønne omgivelser. Det er et understatement å kalle området for kupert. Dette er vulkansk område, og den ene kjegleformede åsen hvor gorillaer og de store sjimpanser svinger seg, avløser den andre.
På toppen av enkelte åser ligger det landsbyer med stier som snor seg opp fra dalsøkkene, og i de frodige strandkantene ved de store sjøene er det liv og røre rundt solbrente hus. Det er ikke direkte synlig at Nkunda finansierer aktiviteten sin fra næringslivet i provinsen: innkjøpere av mineraler, kommersielle eiendomsforvaltere og hotelleiere i hovedstaden Goma, som er på størrelse med Oslo om vi teller antall hoder. I dag står Nkunda førti kilometer utenfor Goma, men han trenger ikke komme nærmere for å få kontrollen.
Alt som før
Det er stabilitet som er Afrikas forbannelse. Det er nå hundre år siden det ble slutt på den kongolesiske fristat, som belgiske kong Leopold kalte sin store afrikanske eiendom på størrelse med Vest-Europa, den som han fikk givende ved Berlinkonferansen i 1885 da europeerne delte Afrika mellom seg. Grensene i Europa har forandret seg til det ugjenkjennelige siden den gangen gjennom to verdenskriger og en kald krig, men Afrikas grenser har vært uforandret. Lite har endret seg siden Belgia tok over et fullstendig utarmet Kongo fra kong Leopolds hender i 1908 etter internasjonalt press. Det er ingen som har vært interessert i å bygge opp en sterk stat i Kongo. Kongo er et landområde med tilfeldig oppsatte grenser, hvor markedsliberalismen har fritt spill. Landet er i konstant forfall, og er et sjokk for den som kommer dit fra pyntlige Øst-Afrika, men de som driver forretning tjener penger i fred og fordragelighet, og tjener godt.
Berlinkonferansen i 1885 ga belgierne Rwanda og Burundi også. Kivuprovinsens hovedstad Goma ligger bare noen skritt fra grensen til Rwanda, men her har grenser liten betydning. Opprørsleder Nkunda stirrer på deg med oppsperrede øyne og sier han er kongoleser, men han er tutsi, og tutsiene styrer i Rwanda. Etter massakrene på 90-tallet, som både franskmenn og belgiere fikk noe av ansvaret for, er Rwanda blitt Afrikas Israel: de blir pent behandlet, uansett hva de gjør, på grunn av europeernes skyldfølelse og svarte samvittighet.
Fins det stammer i Afrika?
En av kolonialismens mest stabile påfunn, er påstanden om at det i Afrika finnes stammer. Kolonistyret besto i stor grad av å sette folkegrupper opp mot hverandre. Belgierne styrte ved å alliere seg med kvegeierne tutsiene.
Jeg husker jeg kom inn i en bank i Burundi, og oppdaget at alle de ansatte var høyere enn meg. Siden jeg er godt over 1.90, følte jeg et visst ubehag ved å være i et rom hvor alle – både kvinner og menn - var høyere enn meg. Tutsiene ble dette samfunnets aristokrater under kolonistyret.
Hutuene er den andre dominerende folkegruppa. Spenningen mellom de to gruppene førte til folkemordet i Rwanda i 1994. Hutu-militsen flyktet til Kivuprovisen i Øst-Kongo og fikk kontroll over de store tinnreservene som ble oppdaget i 2002. Tutsi-opprøreren Nkunda tar sin del ved å setter opp kontrollposter langs det elendige veinettet, og tar penger for å la de store verdiene slippe igjennom.
Fornedrelse er maktens språk
Hjelpeorganisasjoner og FN bidrar også med sine feilgrep og overgrep i denne sammensatte konflikten med så mange røtter. Ingen europeiske nasjoner har våget å gå med i denne FN-operasjonen, som er den største i organisasjonens historie.
Så hva nå?
Det nytter ikke å nulle ut historien. Det nytter ikke å gjøre Kongo til et annet sted. Kongo er fysisk til stede i vår egen hverdag, i pc-en, i mobiltelefonen, i moderne industri. Men den kortsiktige fortjeneste bør ikke få anledning til allierte seg med enhver form for menneskelig ondskap som stiller til tjeneste
De utenlandske økonomiske interessene bør sette en standard for sin egen virksomhet i landet, og ta vare på den menneskelige verdighet – med krav om en etisk standard for våre egne interesser og virksomhet. Det viktigste vi kan bringe til Kongo, er ikke våpen, men holdninger. Pc’ene og mobiltelefonene vil bli dyrere da, men livet ville bli lettere i Kongo.
