Krig på trygg avstand

Forrige helg var jeg tilskuer til krigens grusomhet. Jeg så høyt rangerte offiserer oppildne menige soldater til heltemodig, håpløs innsats. Jeg kjente smellene fra artilleriet i mellomgulvet mens røyken sved i øynene. Jeg hørte de fortvilte skrikene fra dem som segnet om på bakken etter å ha blitt truffet.

Da det hele var over, applauderte jeg.

Slaget jeg klappet til, fant sted i hjertet av Europa for 207 år siden. Denne morgenen ble det gjenskapt av ivrige menn (og noen kvinner) i tidsriktige kostymer på slagmarken i Waterloo.

Sønnen min synes det er spennende med Wellington og Napoleon – med sin hær. Historie er jo viktig, så jeg tenkte det måtte kunne bli både en pedagogisk og spennende søndagsutflukt.

Slagmarken ligger en halvtimes busstur unna Brussel sentrum. Den er lett å finne, for den førti meter høye Løvehaugen er synlig på lang avstand. Den gresskledde bakken, med en løvestatue øverst, er reist til ære for prinsen av Oranien, øverstkommanderende for de nederlandske troppene som kjempet under Wellington i slaget ved Waterloo.

Det er storslått, eller guffent, litt avhengig av hvordan man ser på gamle slag.

Den særegne forfatteren W. G Sebald, for eksempel, mente løvemonumentet er «selve definisjonen på belgisk stygghet». For hva er inne i denne haugen, egentlig? Er den reist over likene av de tusenvis av menneskene som endte livløse på bakken her? Er det ikke et fjell av død?

«Vi, de overlevende, ser alt ovenfra, vi ser alt på samme tid, og likevel vet vi ikke hvordan det var», skrev Sebald, etter å ha sett et panorama-maleri som var en hoveddel av utstillingen ved Waterloo-monumentet før et nytt museum kom på plass for noen år siden.

Nå satt jeg der, på en av tribunene som var reist opp ved åkrene, med privilegert utsikt til det gamle slaget. Sønnen min syntes det var veldig spennende, og når vi først var der, holdt jeg meg unna fristelsen til å komme med formanende utsagn om krigens brutalitet. Jeg hadde jo dratt dit frivillig.

Likevel, forestillingen var mer livaktig enn jeg hadde sett for meg. Det ble vanskelig å komme unna at det er noe merkelig ubehagelig ved å se et sånt krigsteater samtidig som det faktisk pågår en krig i Europa. En krig de fleste av oss observerer på avstand.

Vi ser alt ovenfra, vi ser alt på samme tid, og likevel vet vi ikke hvordan det er.

Droner til kvelds

Da Russland invaderte Ukraina, begynte jeg en ny pendlertilværelse. Det kjentes i alle fall slik den første tiden, da hverdagen ble til kontinuerlig skytteltrafikk mellom Nato-hovedkvarteret og EU-rådsbygningen i Brussel. Krisemøter, dystre ansikter og en vagt formulert frykt for undergangen.

Spørsmålene jeg stilte, var spørsmål jeg aldri hadde forestilt meg som nødvendige deler av mitt reporter-reportoar.

Vil Nato forsvare Sverige hvis Putin invaderer? Hvor stor er faren for atomkrig nå? Hva gjør Nato hvis kjemiske og biologiske våpen tas i bruk for å drepe ukrainere? Spørsmålene ville virket absurde for litt siden, men ble merkelig raskt naturlige.

Noen dager begynte med Nyhetsmorgen i syvtiden og endte med Kveldsnytt, med en slags kontinuerlig flyt av direktesendinger gjennom dagen.

Det kan være vanskelig å skille mellom hva man nettopp har sagt og hva man hadde tenkt å si. Hvilke banker var omfattet av SWIFT-boikotten igjen? Hvor skulle alle de nye NATO-kampgruppene utplasseres? Og hvordan beskriver man egentlig Tysklands dramatiske linjeskifte i forsvars- og utenrikspolitikken på 30 sekunder? Gjorde jeg det i forrige sending, kanskje?

De første par ukene ble jeg sliten og svimmel. Men vi snakker jo her om en veldig banal slitenhet og svimmelhet, så klart.

Jeg satt jo ikke i noe bomberom i Kyiv, jeg så ikke lik i gatene, jeg snakket ikke med voldtatte flyktninger. Jeg skulle bare forsøke å holde hodet kaldt i passe tempererte presserom og hovedkvarterer, med umiddelbar tilgang til kaffeautomat hele tiden.

Mengden informasjon og antallet direktesendinger kan tære på, likevel. Og så dette helvetes alvoret, som et par kvelder bikket over i frykt for atomulykker, atomkrig og generell apokalypse. Var det slutt nå? Alt sammen?

Det var litt som å jobbe under pandemien: Et altoppslukende tema dominerer hele arbeidsdagen, men også kveldene og nettene. I stedet for å koble av med en TV-serie sent på kvelden, ble jeg sittende og klikke på kornete bilder av Bayraktar-droner som ødelegger russiske stridsvogner.

Avstands-krig kan bli en morbid besettelse.

Etterhvert ble det likevel mulig å tenke på noe annet igjen. Krigen havner i bakgrunnen, hvis man ikke lever i den.

Det er jo andre ting som skjer i verden. Norge slo Sverige i fotball, så jeg. Og så er det kaos på flyplassen i Amsterdam. Snart er det vel på tide å bli smittet av siste Omikron-variant. Dessuten er det jo denne galopperende inflasjonen, og skyhøye energipriser, selvsagt.

De to siste sakene henger temmelig nært sammen med krigen. Europeiske politikere forsøker ivrig å vise sammenhengen. Et av de mest siterte forsøkene sto Italias statsminister Mario Draghi for tidligere i vår, da han ba landets innbyggere velge mellom fred og påskrudd aircondition. Det er ikke uten kostnader å hjelpe Ukraina, ville Draghi forklare.

Zelenskyjs utfordring

Da Volodymyr Zelenskyj holdt tale ved Verdens økonomiske forum i Davos i slutten av mai, var han nokså klar på hva utfordringen var: Vår oppgave er å sørge for at verden ikke trøtner på krigen, sa han. Han trenger at verdens øyne er rettet mot det som finner sted. Han vet at politikere blir tvilende til mer støtte, hvis velgerne mener prisen å betale er for høy.

Det kan allerede være i ferd med å skje. En ny vidtrekkende spørreundersøkelse utført av tenketanken European Council on Foreign Relations, avdekker et skifte i europeeres holdning til krigen i Ukraina og hva som skal gjøres med den. «Den store skillelinjen i Europa», skriver forskerne bak undersøkelsen, «går mellom de som vil ha en slutt på krigen så raskt som mulig, og de som vil fortsette å kjempe inntil Russland har blitt slått.»

Fred for enhver pris blir satt opp mot en rettferdig fred.

Det er et dilemma med relevante argumenter både om hva som forlenger krigen og hva som er en rettferdig avslutning, men den diskusjonen skal jeg la ligge her. Det jeg la merke til, var i hvor stor grad Italia skiller seg ut. Det er mange flere som mener USA har skylden for krigen i Italia enn i andre land. Det er mange flere som vil ha slutt på våpenhjelpen til Ukraina.

Jeg har ikke forsket på dette, men jeg vil tro det henger sammen med den særegne italienske mediedekningen av krigen. Russiske propagandister har sluppet til på lange talkshow i beste sendetid, med det som til tider har vært ganske absurde opptredener, i et omfang som ikke likner noe annet vestlig land. Samtidig har representanter for Femstjernersbevegelsen, et av partiene som sitter i regjering, stadig argumentert mot statsminster Draghi - han med freden og airconditioningen. De vil ha slutt på våpenstøtten til Ukraina. Enkelte har lagt skylden på Nato, eller på kravstore ukrainere. De vil ha fred, for enhver pris.

Denne uken fikk en av deres egne nok. Utenriksminister Luigi di Maio trakk seg fra partiet, og laget et nytt parti i stedet. Han mente Femstjersbevegelsen driver uansvarlig populisme i sin Ukraina-politikk. «Krigen er ikke et medieshow», sa utenriksministeren.

Men krigsdekningen i Italia har i blant sett mest ut som et medieshow, eller et slags absurd teater der det har vært vanskelig å komme til bunns i hvilke roller aktørene spiller og hvorfor.

Solnedgang i Waterloo

Tilbake på sletta i Waterloo var rollene i det minste oversiktlige.

Slaget ble omsider avgjort også, etter en røff sluttspurt. Napoleon tapte i år igjen, viste det seg, selv om det lenge så jevnt ut.

Akkurat denne krigen i Europa kunne igjen bli et fjernt minne. Og i suvenirbutikken solgte de flotte tinnsoldater og t-skjorter uten antydning til blodflekker.