Krigen der voldtekt er et våpen

COX'S BAZAR, BANGLADESH (NRK): Øynene deres er mørke av redsel, skam og avsky. De forteller om en kynisk krig der seksuell tortur brukes som våpen.

NRK møter en ung kvinne som har flyktet fra Myanmar. Denne kvinnen var vitne til flere drap og massevoldtekter. Kvinnen i rosa vest fungerer som tolk.

NRKs Eirik Veum møter en ung kvinne som har flyktet fra Myanmar. Denne kvinnen var vitne til flere drap og massevoldtekter. Kvinnen i rosa vest fungerer som tolk.

Foto: Ida Sem Fossvik / Norcap

Jeg har vært med på det før. Som reporter ute i felt har jeg kjent på følelsen som kommer når virkeligheten treffer skikkelig. Uansett hvor godt forberedt jeg er så er det ikke alltid nok.

En av kvinnene jeg møter snakker et språk jeg ikke forstår, men jeg hører at stemmen er gråtkvalt. Øynene er fulle av tårer.

Hun forteller gjennom tolken at soldatene gikk fra hus til hus i landsbyen. Med sine egne ord beskriver hun hvordan familier ble jaget ut og stilt opp utenfor husveggene. De unge jentene fikk klærne revet av. De første voldtektene startet nærmest umiddelbart. Foran foreldrene.

Hun beskriver hvordan soldatene tok seg god tid. De ventet i kø. Så snart en av dem var ferdig, gjorde nestemann seg klar.

Noen ganger får jeg en følelse av at virkeligheten er uvirkelig. Sannheten og beskrivelsene blir tunge å ta inn. Det å møte mennesker som forteller om sine opplevelser og sine møter med det mørkeste som finnes av ondskap, er vanskelig å forberede seg på.

En av kvinnene som ble utsatt for seksuell tortur før hun flyktet fra Myanmar. Bildet er tatt like etter at hun kom til Kutupalong-leiren i november 2017.

En av kvinnene som forklarte at hun ble utsatt for seksuell tortur før hun flyktet fra Myanmar. Bildet er tatt like etter at hun kom til Kutupalong-leiren i november 2017.

Foto: Wong Maye-E / AP

Kvinnene på klinikken

Jeg er journalist i NRKs utenriksredaksjon og besøkte nylig Kutupalong. Dette er verdens største flyktningleir i grenseområdet mellom Bangladesh og Myanmar. Flyktningene her har rømt fra Myanmar og tilhører den muslimske Rohingya-minoriteten.

De har blitt fordrevet fra sine landsbyer av den myanmarske regjeringshæren og landets sikkerhetsstyrker. FN har omtalt det som «et skoleeksempel på etnisk rensing».

Denne dagen sitter jeg på en trebenk utenfor en kvinneklinikk. Dette er en del av leiren som er sperret av. Det er roligere her. Solen varmer i ansiktet.

Utenfor gjerdet hører jeg summingen av menneskene som beveger seg gjennom de trange leirgatene. I luften ligger en spesiell lukt. Det er en blanding av støv, avføring, brensel og svette menneskekropper.

Jeg er kommet til klinikken for å møte noen unge kvinner. De får behandling her. Enkelte er blitt gravide, flere er påført skader i underlivet eller har andre fysiske plager etter overgrepene. Alle bærer de på traumatiske opplevelser.

Mange av kvinnene lar riktignok være å oppsøke hjelp. De har mer enn nok med skammen etter overgrepene. De vil ikke at noen skal få vite om det de har opplevd.

Den skitneste krigføringen

Om lag 900.000 flyktninger befinner seg her. De er trengt sammen på område som ikke er større enn et lite norsk tettsted. Her lever de i små telt og skur.

Jeg møter ofre for en av de skitneste formene for krigføring som praktiseres i vår tid. Våpenet kalles seksuell tortur. Massevoldtektene utføres først og fremst i dette omfanget for å traumatisere ofrene, ødelegge familier, lokalsamfunn og ekteskap.

På den måten skal motstandsviljen brytes ned, ikke bare hos kvinnene, men hos en hel folkegruppe. Målet er at Rohingya-folket skal ødelegges innenfra av de mentale skadene mange av dem får etter overgrepene.

Det er en militær strategi det er vanskelig å forestille seg kan forekomme. Dessverre skjer det i virkeligheten.

En ung Rohingya-kvinne forteller at hun ble voldtatt før hun flyktet fra Myanmar sommeren 2017. Det var flere soldater som deltok i massevoldtekten. De tilhørte den myanmarske regjeringshæren.

En ung Rohingya-kvinne forteller at hun ble voldtatt før hun flyktet fra Myanmar sommeren 2017. Det var flere soldater som deltok i massevoldtekten. Ifølge kvinnen tilhørte de den myanmarske regjeringshæren.

Foto: Wong Maye-E / AP

Sortert etter alder

Kvinnene er redde. En av dem jeg får snakke med utenfor klinikken bruker lav stemme. Jeg får ikke lov til å ta bilde av henne. Ansiktet er delvis dekket til med et sjal slik at det kun er mulig å se øynene hennes. De er gnistrende på et vis, men likevel mørke.

Blikket virker dødt. Det er vanskelig å anslå alderen hennes, men jeg antar hun er i begynnelsen av 30-årene.

Hun forteller hvordan livet endret seg den dagen regjeringssoldatene rykket inn i landsbyen.

Soldater fra den myanmarske regjeringshæren på vei inn i en muslimsk landsby i Rakhine-provinsen i Myanmar. Bildet er tatt i juli 2017. Gjennom de neste månedene ble hundretusener fra Rohingya-folket drevet på flukt fra dette området.

Soldater fra den myanmarske regjeringshæren på vei inn i en muslimsk landsby i Rakhine-provinsen i Myanmar. Bildet er tatt i juli 2017. Gjennom de neste månedene ble hundretusener fra Rohingya-folket drevet på flukt fra dette området.

Foto: Esther Htusan / AP

– De sa de skulle drepe oss alle og jeg trodde vi skulle dø. Jeg ba til Gud om at de ikke måtte drepe meg eller barna mine, forteller hun.

– Soldatene var ekstremt voldelige og tente på husene våre. Vi ble samlet sammen og delt opp i grupper. Kvinnene måtte gjennom en slags sortering hvor de yngste ble tatt til side. De militære gjorde akkurat som de ville. Flere av jentene ble slått før de ble voldtatt. Vi kunne høre dem skrike. Etterpå lå noen av dem igjen på bakken. De var trolig døde, sier kvinnen.

Soldater fra den myanmarske regjeringshæren på patrulje i Rakhine-provinsen høsten 2016. Dette var før de alvorligste overgrepene ble utført. Myndighetene i Myanmar har kategorisk avvist at de har utført systematiske og organiserte massevoldtekter.

Soldater fra den myanmarske regjeringshæren på patrulje i Rakhine-provinsen høsten 2016. Dette var før de alvorligste overgrepene ble utført. Myndighetene i Myanmar har kategorisk avvist at de har utført systematiske og organiserte massevoldtekter.

Foto: Thein Zaw / Thein Zaw

Senere forteller hun hvordan de unge kvinnene kunne se mennene og de eldste guttene i landsbyen bli ført bort. De så dem aldri igjen.

Noen av barna ble også drept, men soldatene brukte ikke ammunisjon på dem. De løftet opp barna og kastet dem inn i de brennende husene. Mødrene kunne høre fortvilte smerteskrik til det ble stille.

En hytte brenner i en muslimsk landsby i Rakhine-provinsen i Myanmar. Bildet er tatt i september 2017.

En hytte brenner i en muslimsk landsby i Rakhine-provinsen i Myanmar. Bildet er tatt i september 2017.

Foto: STR / AFP

Jeg prøver å få vite på hva kvinnen selv har opplevd av overgrep, men svaret er vagt. I stedet forteller hun hvordan en gruppe soldater voldtok den 15 år gamle lillesøsteren hennes. Hun så alt sammen.

– Det var så brutalt. Søsteren min mistet forstanden, sier hun.

Etter hvert forstår jeg hvorfor kvinnen ikke vil svare på det jeg spør om. Sannsynligvis vet ikke ektemannen om det som skjedde med henne. Hun har greid å holde det skjult for ham. Jeg spør hvordan mennene reagerer når de får vite at konene deres er blitt utsatt for seksuell tortur og massevoldtekter.

– De fleste kvinnene forteller ikke ektemannen at de har blitt voldtatt. Hvis de gjør det blir de kastet ut. I mange tilfeller bankes de opp eller risikerer å bli drept, forteller hun.

Mannens skam

En av hjelpearbeiderne forteller at det handler om skam. Ektemennene klandrer kvinnene for overgrepet. I noen tilfeller anklager de sine hustruer for ikke å ha gjort nok for å slippe. Løp de egentlig bort? Prøvde de virkelig å stikke av?

Hjelpearbeideren forteller at det er utfordringer i mange av flyktningfamiliene med vold og mishandling. Mennene er også blitt traumatiserte. De lar sinnet og fortvilelsen gå ut over kvinnene.

Sydoine Claire Tenefosso fra Norcap i samtale med Rohingya-kvinner. Den kamerunske hjelpearbeideren jobber for Flyktninghjelpens beredskapsstyrke. Hun forteller at flere av kvinnene som har vært utsatt for seksuell tortur blir utsatt for vold og mishandling etter overgrep. Deres ektemenn er også blitt traumatiserte og lar det går ut over kvinnene.

Sydoine Claire Tenefosso fra Norcap i samtale med Rohingya-kvinner. Den kamerunske hjelpearbeideren jobber for Flyktninghjelpens beredskapsstyrke. Hun forteller at flere av kvinnene som har vært utsatt for seksuell tortur blir alvorlig mishandlet og straffet av sine ektefeller. Deres ektemenn er også blitt traumatiserte og lar det gå ut over kvinnene.

Foto: Ida Sem Fossvik / Norcap

Hun forklarer at i det konservative muslimske miljøet er seksualitet, overgrep og voldtekt tabubelagt. Kvinnelige voldtektsofre kan bli sett på som skitne samtidig som deres ektemenn har mistet ære. Dermed utvikler det seg til at voldtektsofrene, som egentlig skulle fått omsorg, i stedet blir slått og mishandlet på nytt.

Denne gangen er det deres egne ektemenn som står bak mishandlingen.

Belastende arbeid

Norge gjør en innsats i dette området. En av aktørene er Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, Norcap. De er inne med sin spesialkompetanse for å hjelpe både FN og myndighetene i Bangladesh med å håndtere flyktningene.

Rådgiverne forteller om utfordrende arbeidsoppgaver. Det å jobbe med ofre for seksuell tortur er både vanskelig og en påkjenning.

Kaja Blattmann fra Norcap, Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, er en av de norske rådgiverne som er sendt til Bangladesh. Hun bidrar til koordinere FNs hjelpearbeid i området i samarbeid med myndighetene i landet. Hun forteller at arbeidet med traumatiserte flyktninger kan være utfordrende.

Kaja Blattmann fra Norcap, Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, er en av de norske rådgiverne som er sendt til Bangladesh. Hun bidrar til koordinere FNs hjelpearbeid i området i samarbeid med myndighetene i landet. Hun forteller at arbeidet med traumatiserte flyktninger kan være utfordrende.

Foto: Ida Sem Fossvik / Norcap

I tillegg er situasjonen fastlåst. Rohingya-folket kan ikke dra tilbake til Myanmar, og de er heller ikke ønsket i Bangladesh. De vet ikke hvor de skal gjøre av seg og fremtiden er svært uforutsigbar. For dem som har psykiske skader etter seksuell tortur blir det derfor vanskelig å komme seg videre.

Jeg snakker med flere av flyktningene. De forteller omtrent det samme: Massevoldtektene ble gjennomført systematisk og organisert av de myanmarske soldatene. Strategiene var å gå etter kvinnene. De yngste var i 12-årsalderen.

En av Rohingya-kvinnene i flyktningleiren. Hun var vitne til både voldtekter og drap.

En av Rohingya-kvinnene i flyktningleiren. Hun var vitne til både voldtekter og drap.

Foto: Eirik Veum / NRK

Noen av kvinnene forteller om ektemenn og fedre som var i nærheten da soldatene kom. De ble tvunget til å se på. Mennene skulle på nært hold oppleve hvordan deres koner og døtre ble voldtatt.

Etter voldtektene opplevde flere av kvinnene at det ble presset spisse gjenstander inn i magen og opp i underlivet. Hensikten var å påføre dem fysiske skader.

Den iskalde kloen

Intervjuene gjør inntrykk på meg. Flere av dem jeg snakker med bryter ut i gråt, både menn og kvinner. De prøver å være sterke, vil så gjerne reise seg, men jeg ser hvordan de sliter. Det er vondt for dem å leve videre.

Etter hvert merker jeg en form for reaksjon. Jeg har opplevd det før, det kjennes som om noen sakte, men bestemt, presser en iskald klo inn i brystet på meg. En følelse av sorg plasseres der inne.

Barna forstår ikke så mye, men de lider også. De får ikke så mye omsorg her inne i leiren. Ungeflokkene ser opp på meg. De har lært å si «hello» og «bye, bye». Jeg svarer, prøver å smile og være kul, men føler meg patetisk. Jeg, en stor, hvit mann fra det rike Europa. Hva slags liv har jeg, og hvilket liv får de?

Barn i flyktningleiren. I Rohingya-familiene er det ofte mange barn, men det kan være utfordrende for foreldrene med psykiske utfordringer å ta se av alle.

Barn i flyktningleiren. I Rohingya-familiene er det ofte mange barn, men det kan være utfordrende for foreldrene med psykiske utfordringer å ta se av alle.

Foto: Eirik Veum / NRK

Utpå kvelden drar vi ut av området. Jeg tenker på det jeg har hørt og sett. Taktikken min er å la følelsene gli gjennom kroppen slik at de kan bli borte på et vis. Samtidig kjenner jeg kloen i brystet. Den ble plassert der for flere timer siden, men jeg kjenner ikke ordentlig på virkningen av den før nå.

Jeg blir sittende og tenke på hvordan det må ha vært å oppleve det som skjedde i landsbyene. Hva tenkte mennene når de så konene og døtrene få klærne revet av og presset nakne ned på bakken? Sa ektemennene noe? Hva svarte soldatene? Tryglet døtrene pappaene sine om å redde dem?

Kroppene til Rohingya-kvinnene var målet til soldatene. De skulle få leve videre, men bli en belastning med sine traumatiske opplevelser. Slik skulle en hel folkegruppe fordrives og ødelegges.

Kroppene til Rohingya-kvinnene var målet til soldatene. De skulle få leve videre, men bli en belastning med sine traumatiske opplevelser. Slik skulle en hel folkegruppe fordrives og ødelegges.

Foto: Wong Maye-E / Wong Maye-E

Jeg tenker også på soldatene som utførte disse massevoldtektene. De er alle født av en mor, kanskje har de søstre, en kone eller kjæreste. Tenkte de på kvinnene der hjemme mens overgrepene pågikk?

Utpå kvelden slipper kloen taket og forsvinner etter en stund. Den pleier å gjøre det, men følelsene som skapes får meg til å stille de vanlige spørsmålene. Hvorfor skal du dra til sånne steder? Hvorfor skal du møte disse menneskene? Vil de hjemme i Norge egentlig høre om dem?

Jeg grubler alltid, men kommer hver gang frem til de samme svarene. Selvfølgelig må vi dra hit. Selvfølgelig må vi fortelle om det som foregår. Hvem er vi hvis vi lar tortur av mennesker få skje uten at vi bryr oss?

LES OGSÅ: Muslimer truer med hevn

LES OGSÅ: Fredsprisvinner i retten for folkemordanklager

HØR OGSÅ: Er rohingyane de nye palestinerne

SE OGSÅ: Dette er konflikten i Myanmar

LES OGSÅ: Rohingya-krisen i Myanmar

SISTE NYTT

Siste nytt