Krever svar etter historisk presidentvalg

– Dette gjør meg til en borger av Nigeria. Stolt viser Fatimah Abba Kaka meg det lille plastkortet i bleke pastellfarger med bildet av en alvorlig, bestemt kvinne.

Det er et elektronisk valgkort og Fatimah sier at det symboliserer den lille makten hun har i Afrikas mest folkerike land.

Svetten siler under sjalet som dekker håret. Det er lysende rødt og symboliserer en fanesak, «Bring Back Our Girls». Fatimah venter tålmodig i 40 graders varme. I dag skal hun gjøre sitt for at Nigeria får en ny president.

Flere enn 200 forsatt savnet

Fatimah er en av dem som kjemper for de bortførte skolejentene fra Chibok. Det har snart gått ett år siden de militante islamistene i Boko Haram angrep skolen og bortførte 276 unge jenter. Det vekket verden.

Vi husker Michelle Obama med plakaten #BringBackOurGirls. Ingenting skjedde. Flere enn 200 av dem er fortsatt borte.

– Disse jentene kunne vært deg eller meg. Vi er alle skolejenter fra Chibok, sier Fatimah som skal stemme på opposisjonens kandidat Muhammadu Buhari.

Hun håper at han kan endre Nigeria, ikke for fiffen i Lagos, de med lommene fulle av oljepenger og ungene trygt plassert på kostskoler i England og Sveits, men for de fattige i nordøst, de som trenger hjelp og beskyttelse.

Ikke langt fra fronten

Få dager før valget flyr jeg inn til Yola i en av delstatene der Boko Haram herjer nordøst i landet. Det er ikke langt til fronten. Boko Haram ønsker å lage et eget kalifat i dette området og har nylig erklært lojalitet til terrorgruppen IS i Syria og Irak.

• Les: – Boko Haram og IS drar vekslar på kvarandre

Det er andre gang jeg besøker denne byen. Sist var i desember i fjor, da folk jeg møtte var livredde for at Boko Haram skulle innta Yola når som helst.

Utenfor den gule murkirken er det stille. Sola svir i 45 grader pluss. Klærne klistrer seg til kroppen.

– Velkommen til Yola, sier pater Maurice mens vi går sakte mot inngangen til byens katedral. Håndtrykket er fast. Den hvite kappen blafrer i et uventet vindpust. Sanden under føttene våre er gul som kirken.

– De venter her inne, sier pater Maurice og peker mot katedralen som strekker seg mot himmelen. Hva venter meg der inne? Hjertet banker litt fortere.

Ofre for Boko Harams terror

Først kommer lyden. Summingen av lave kvinnestemmer skaper gjenklang i det store kirkerommet. Så ser jeg øynene deres. Slitne, mørke blikk i alvorlige ansikter fyller alle benkeradene. Mange sitter også på gulvet med hodet i hendene, noen med barn ved tomme bryst. Bare midtgangen er holdt fri.

– Det er 3000 kvinner her inne, alle ofre for Boko Harams terror, sier pater Maurice. En hånd tørker bort tårer. Den er visst min.

Jeg setter meg ned på gulvet ved en av kvinnene. Cecilia Joel er ung, kledd i solgul bomull, ansiktet er mildt og åpent. Også hennes øyne har sett for mye. Cecilia forteller med lav, tydelig stemme:

– De drepte mine brødre, søstre og foreldre. Boko Haram kom om natten og brente ned huset vårt. Nå takker jeg Gud for å ha kommet hit til denne kirken.

Gjemt og glemt av eliten

Cecilia har sovet på steingulvet i natt, for å være ute i god tid før den ukentlige matutdelingen. Hun er trøtt og sulten, men bærer utmattelsen med verdighet.

Det er kirken som holder liv i disse kvinnene og familiene deres. Pater Maurice forteller at myndighetene ignorerer dem.

• Les: Krigen mot barna

Av de rundt 400.000 flyktningene i byen, er det bare en brøkdel av dem som bor i leire. Alle de andre får hjelp av byens folk og frivillige organisasjoner.

• Les: Byen med flere flyktninger enn fastboende

Myndighetene i Nigeria har vært handlingslammet i de seks årene Boko Harams herjinger har pågått. Folk her er gjemt og glemt av den politiske eliten sør i dette landet med Afrikas største økonomi. Mens jeg er i Yola er det valgkamp. Store plakater med de to presidentkandidatene henger i byens rundkjøringer.

Men få av kvinnene i kirken får brukt stemmeretten. Det er for farlig å dra hjem og hente stemmekortene. Boko Haram og myndighetene har gjort dem stemmeløse.

Regional styrke mobilisert

Valget ble utsatt i seks uker. Begrunnelsen var at militæret trengte tiden til å bekjempe de militante islamistene. Det framstår som merkelig at en hær som ikke har klart å bekjempe Boko Haram på seks år, plutselig skulle gjøre det på seks uker. Likevel har noe skjedd.

I løpet av disse ukene har Nigeria fått hjelp til å ta tilbake områder fra Boko Haram her nordøst i landet. Men vi skal være skeptiske til militærets opplysninger. De militante islamistene har fortsatt kontroll over et stort område mot grensen til Kamerun, også i Adamawa, delstaten jeg befinner meg i.

Ifølge militæret skyldes fremgangen forsyninger av nye våpen. Generalene ønsker å ta æren selv, men nabolandene har dannet en regional styrke som nå opererer inne på nigeriansk jord.

• Les: Nigeria kan ikke bekjempe Boko Haram alene

Kamerun, Tsjad og Niger kunne ikke sitte stille og se på at Boko Haram kom over landegrensene for å terrorisere og drepe befolkningen. Og bakenfor drar Frankrike i trådene.

Franske politikere kan ikke godta terrorisme i området der de viktige urangruvene ligger. Uranet som gir lys og varme til millioner av franske hjem fra Calais til Saint Tropez.

Handlingslammet

Det underlige er at Afrikas kjempe, Nigeria, ikke har gjort mer. Noen mener at mannen som har styrt landet de siste fem årene, Goodluck Jonathan, ikke har forstått omfanget. Andre sier at han selv har hatt interesse av å svekke regimets gamle fiender i militæret og folk som likevel ikke ville stemme på ham i nord. Ignoransen har kostet mange dyrt.

Prisen betaler kvinnene som sitter ved siden av meg på det harde steingulvet i St.Theresakatedralen her i Yola, med sultne mager og marerittet preget inn i magre ansikter.

• Les: – Boko Haram var sterkare enn me trudde

Prisen betaler også de 219 skolejentene som fortsatt er savnet fra Chibok, og alle de andre som Boko Haram har tatt med seg som sexslaver og barnesoldater. Bitterheten er stor blant kvinnene mot et regime de anklager for å ikke ha gjort nok for å finne barna deres.

Rømte fra Boko Haram

Noen klarte å flykte. Jeg møtte tre av disse jentene som unnslapp Boko Harams jerngrep. De er på det amerikanske universitetet i Yola. Du hørte dem kanskje i Urix på lørdag. Spede stemmer som fortalte at de drømmer om å studere medisin og en dag reise hjem igjen til et trygt Chibok.

• Les: – Det er på grunn av valget at barn blir drept

Jeg skulle så gjerne ha spurt dem om hva som skjedde den skjebnesvangre dagen da krigerne fra Boko Haram kom til skolen deres, og hva som skjedde med dem under fangenskapet, men har fått klar beskjed om å styre unna slike spørsmål.

Jentene er traumatiserte, trenger beskyttelse. Likevel er det ikke bilder av tre skadede jenter som sitter igjen, men av tre normale ungdommer, i jeans, florlett sommerkjole og rosa t-skjorte. Nysgjerrige, intelligente, fulle av livslyst og glede over å få studere.

Tvangsgiftet med krigere

Jeg prøver å ta det inn over meg at venninnene deres kanskje fortsatt er i live, tvangsgiftet med krigere fra Boko Haram, hva de nå opplever der ute i områdene som terroristene fremdeles kontrollerer, men hjernen går i svart. En korrespondents empati har visst noen naturlige grenser.

De tre jentene har takket nei til krisehjelp. Vi finner trøst i å be til Gud og i samholdet oss i mellom, fortalte de meg.

I kirken reiser kvinnene seg, pater Maurice har grepet mikrofonen. Kvinnene smeller med tungene for å hilse ham. Pateren sier at her er alle velkommen, uansett om de er kristne eller muslimer.

Uttrykket der hvor det er hjerterom er det husrom, får en ny klang i Yola. Byen med 400.000 fastboende har doblet sitt antall. Det er flyktninger i nesten hvert eneste hus.

Åpnet hjemmet for 45 flyktninger

Jeg blir invitert inn i ett av dem, der Peter Oayes har tatt i mot 45 mennesker, unge og gamle, alle på flukt. De deler sofa, soverom og kjøkken.

Det hender visst at det går en kule varmt. Selv om alle tar hensyn, er det mange ulike personligheter under samme tak.

Gjestene til Peter har forlatt alt de eide og gått i flere dager på solsvidd jord for å komme hit til huset hans. Selv klager han ikke. Peter er bare glad for å se dem i live. Han har selv mistet mange.

Slapp jubelen løs

Tilbake i hovedstaden Abuja putter Fatimah Abba Kaka seddelen andektig ned i stemmeurnen. Tre dager senere, da valgresultatet annonseres, kan hun slippe jubelen løs.

Muhammadu Buhari blir den første opposisjonskandidaten som vinner et valg i Nigeria siden demokratiet ble gjeninnført for 16 år siden.

• Les: Nigeria: Første gang en sittende president har tapt

Muslimen fra nord, den tidligere juntalederen, er kjent for å bruke lite penger på seg selv i et land som er nedsunket i korrupsjon. Og han lover å være nådeløs mot Boko Haram. Buhari var hard i klypa mot korrupte ledere og fiender da han styrte landet på 1980-tallet, men han slo også ned på demokratiske rettigheter som pressefrihet.

• Les: Nigerias nye president: Tvang statsansatte til å gjøre «froskehopp»

Fatimah sier at det eneste hun ber om er sannheten om hva som har skjedd med Chibok-jentene. Det bør ikke være for mye å be om.