NRK Meny
Normal

Med Gud på sin side

BELFAST (NRK): Fredsavtalen i Nord-Irland er i år 19 år. Men hver gang jeg kommer hit, tenker jeg mest på alle motsetningene.

Veggmaleri i Belfast som hyller paramilitære Ulster unionister

Et veggmaleri i Øst-Belfast hyller paramilitære unionister. Det er sjelden langt mellom minnene fra borgerkrigen, eller The Troubles.

Foto: Johan E. Bull / NRK

- Elskling, kan du sende meg sportsdelen?

- Sportsdelen? Sportsdelen? Hvordan i helvete kan du lese sporten når unger dør på gatene i Nord-Irland?

Sommeren 2000 overhørte jeg denne krangelen et irsk ektepar imellom. Jeg hadde blitt kjent med dem på en ferietur i Tunisia. Kona var rasende over at han hadde bedt om noe så banalt som sportssidene, mens altså angivelig barn døde på gatene i Nord-Irland.

Jeg skjønte ikke helt det voldsomme engasjementet. Hadde fra tidligere både drukket øl og spist middag med de samme menneskene, uten at Nord-Irland hadde vært tema.

Dessuten var det jo over to år siden fredsavtalen, Langfredagsavtalen, var blitt inngått - så hvorfor så sint nå?

Arr i sjelen

Jeg har lært mye om nettopp Nord-Irland siden da – og har forstått av fred ikke alltid betyr fred. Nå er det 19 år siden fredsavtalen.

Selv om vi sjeldnere hører om denne trøblete lille nasjonen som inngår i kongeriket Storbritannia og Nord-Irland, betyr det ikke at det er stille der. Det betyr ikke at minnene fra fortiden - fra «The Troubles» som det kalles her - ikke fortsatt lever i beste, eventuelt verste, velgående.

Video Bloody Sunday (BBC i farger)

Bildet fra Bloody Sunday 30. januar 1972 da demonstranter og britiske militære støtte sammen. 14 sivile mistet livet.

Foto: Nyhetsspiller

For borgerkrigsårene som var særlig intense fra sent 1960-tall og frem til 1998, men også strakk seg enda lenger tilbake i tid, laget så mange sår i folks sjeler og minner at mange av dem ikke kan leges.

For protestanter har stått mot katolikker, unionister mot republikanere, britiske nasjonalister mot irske nasjonalister, paramilitære britiske mot paramilitære irske også videre. To sider med så mange navn.

Det har vært kalt religionskrig, politisk krig, geriljakrig - det meste.

Gud og land, hand i hand

La det være sagt - alle innbyggere i Nord-Irland som jeg har snakket med siden freden, er for det meste opptatt av at det nå er fred. De vil ikke tilbake til tiden med militære styrker i gatene, til tiden da naboen din kunne bli bortført på natten for så aldri komme tilbake, til tiden da skoler ble sprengt, kjøpesentra ble sprengt, politikere bli sprengt enten det var i Nord-Irland, England eller i republikken Irland.

Det var frykt, politiske drap og unntakstilstand.

Valgplakat for Sinn Fein

Valgplakat for det irske nasjonalistpartiet Sinn Féin på Antrim Road i Nord-Belfast. Under "The Troubles" ble strekningen kalt "the murder mile" på grunn av alle drapene og bortføringene.

Foto: Johan E. Bull / NRK

Det er ingen veisperringer mer, det er ingen soldater i gatene, du ser ikke lenger barn med hjemmespikkede tregeværer som legger an mot enten protestanter eller katolikker. Britiske medier har ikke lenger forbud mot å kringkaste stemmene til politikere fra det irske nasjonalistpartiet Sinn Féin som den gang da ble ansett som terrorister.

Flere og flere barn i Nord-Irland går på blandede skoler nå, ikke lenger bare enten katolske eller protestantiske.

Men de samme folkene jeg møter som priser freden kommer nesten alltid inn på fortiden likevel. Gjerne der de sier "det er godt det er slutt på å være redd for…" og så nevner de den siden de selv ikke tilhører. Som regel omtalt ved religiøs tilknytning.

Ikke vet jeg hvor opptatt Gud måtte være av å skille på protestanter og katolikker, eller religioner som sådan - men i Nord-Irland skiller man ettertrykkelig. Og begge har Gud på sin side selvsagt.

Det vil si - jeg har aldri opplevd konflikten da eller nå som en religiøs konflikt. Det er en politisk konflikt, en konflikt om identitet og nasjonal tilhørighet - ispedd religion.

Fred i første setning, hat i andre

For tre år siden satt jeg i en bil sammen med en lokal turistleder langs den fantastisk vakre nordkysten av Nord-Irland. I speilet på bilen hans hang en rosenkrans med et kors på, på dashbordet hang jomfru Maria – han var katolikk. Og han kunne ikke få understreket hvor godt det var at det fortsatt var fred.

Helt til han mumlet noe om hvor utrolig irriterende britene var på mange områder. Vi lot samtalen stanse der.

Les også: Game of Thrones gir Belfast suksess

Mye av folket her lever ikke sammen. De lever side om side.

Jeg spurte engang en ung politiker jeg kjenner fra Sinn Féin, og da altså katolikk eller republikaner, om hva slags forhold hun hadde til de britiske unionistene eller protestantene. Om hun hadde hatt venner fra den "siden" da hun vokste opp etter fredsavtalen.

Men hun hadde snakket med sin første protestant da hun begynte å studere på universitetet. Og fant ut at de var ganske så like mennesker. De 20 årene før hadde protestanter vært de som bodde et nabolag bortenfor, men som de aldri snakket med. De bare så dem i det fjerne.

Les også: Vil ha erkefiendene til å stemme på seg

Protestantisk velgerområdei Belfast

Partimedarbeidere fra unionistpartiet DUP (midten) og De grønne (t.h.) forsøker overbevise en velger i et protestantisk område.

Foto: Espen Aas / NRK

I forrige uke var vi her igjen, nå for å dekke valg til provinsforsamlingen, deres eget parlament. Et valg som kom i stand fordi irske nasjonalister og britiske unionister ikke lenger klarte å samarbeide, så provinsregjeringen hadde brutt sammen. Og selv om valget til tider handlet om velkjente politiske saker som skole, helse og velferd, dukket også gamle kjente saker opp.

Som hvordan det irske språket ble undertrykket, om at det er galt å kun tillate det britiske flagget og om rettsoppgjøret om fortiden. Og vi gikk ikke langt før vi merket at mye handlet om fortiden.

Les også: Liten entusiasme for nyvalg i Nord-Irland

Les også: Nasjonalistisk fremgang i Nord-Irland

Ikke alltid fred ved fredsmuren

I Nord-Belfast finnes en liten sliten park som heter Alexandra Park. På vestsiden av parken bor det irske republikanere eller katolikker om du vil. På østsiden av parken bor det hovedsakelige britiske unionister eller protestanter om du vil.

Tvers gjennom parken går en såkalt fredsmur. Den skilte de to nabolagene fysisk fra hverandre i mange år, beskyttet dem mot hverandre. Tilsvarende murer finnes det mange av i Nord-Irland fortsatt.

Det diskuteres stadig å fjerne dem, men overraskende mange vil ha dem der, sånn for sikkerhets skyld. De stoler ikke helt på hverandre, eller på fremtiden.

Fredsmur gjennom Alexandra Park i Nord-Belfast

Tilsynelatende idyllisk langs fredsmuren i parken i Nord-Belfast.

Foto: Johan E. Bull / NRK

I denne muren er en port, en vidåpen port, og folk fra begge sider av parken går gjennom den med hundene sine, og prater med hverandre fortalte de oss. Men igjen - vi snakket ikke lenge før vi fikk vite at ikke alt var så hyggelig likevel. En dame fra vestsiden som presenterte seg som irsk, fortalte at ektemannen var fra Manchester, og følgelig engelsk, noe som aldri hadde vært lett og fortsatt ikke var det. Hun fortalte om venner som hadde bosatt seg på den "andre siden" som hun sa, blant protestantene.

Men alle visste hvem de var, at de var katolikker, og nå under valget gikk ingen av de politiske partiene fra unionistsiden innom dem. De gikk til "sine" velgere.

En annen kvinne som presenterte seg som protestant, fortalte om hvordan datteren hennes på 16 år hadde fått juling av noen katolske jenter sist helg. Før hun la til at hun iallfall skulle bruke stemmeretten sin for å holde de irske nasjonalistene på avstand.

"Jeg er britisk - og det skal ingen få endre på", sa hun bestemt. Snart 19 år siden fredsavtalen.

Alle kjenner noen...

Og mens vi kjørte rundt i henholdsvis katolske og protestantiske deler av Belfast, dukket stadig de kjente veggmaleriene opp. Der stolte medlemmer av den irske republikanske hær (IRA), eller stolte medlemmer av lojalistiske paramilitære unionistgrupper veiver med sine geværer bak finlandshetter eller balaklavaer.

Og stadig de såkalte fredsmurene med grafitti og noen steder fortsatt piggtråd på toppen, og de typiske nord-irske pansrede politikjøretøyene som minner mest om stridsvogner enn biler.

Europa Hotel i Belfast

Europa Hotel i Belfast var i mange år kjent som Europas mest bombede hotell.

Foto: Espen Aas / NRK

Ja, det er fortsatt fred - men det skjer stadig drap, det skjer bortføringer og det finnes bomber om enn i en bitteliten skala sammenlignet med tidligere tider. Og det rapporteres lite om på de nasjonale nyhetene. Men her oppe vet alle om det.

Fra slutten av 1960-tallet til slutten av 1990-tallet ble over 3.500 mennesker drept, over 50.000 ble skadd i borgerkrigen, og opp mot en halv million mennesker sies å ha fått psykiske skader. Det er høye tall i en nasjon med knappe 1,9 millioner innbyggere. Alle kjenner noen som kjenner noen…

Og det er så mye tragiske historier overalt at du kunne fylt mange hyllemetere. Vi bodde på Hotell Europa, et legendarisk hotell fordi det engang fikk status som Europas mest bombede hotell - med 36 angrep gjennom borgerkrigsårene.

Er skolen bombet i dag?

Nattportieren som låste ut på taket grytidlig en morgen da vi skulle rapportere direkte i morgennyheten på TV, brukte heller ikke mange minuttene på å falle tilbake i fortiden. Da han var gutt og gikk på skolen, fortalte han, startet dagen alltid med å slå på radioen. Slå på radioen for å høre om veien til skolen ikke var stengt av en veisperring, høre om skolen fortsatt var der, eller om den kunne ha blitt skadet av en bombe. Han hadde et nært familiemedlem som ble drept av en snikskytter. De fikk aldri vite hvem som sto bak, eller hvorfor. Men han har bestemt seg for å la fortiden være fortiden.

"Jeg og alle i familien vil veldig gjerne se noen stilles til ansvar for mordet", sa han, "men jeg vil enda mer ha slutt på at vi hater hverandre - og derfor vil jeg bare se frem, ikke tilbake".

Før han pekte fra taket og viste oss hvor det bodde flest katolikker, hvor det bodde flest protestanter, hvor det hadde gått av flest bomber, hvor det var begått flest bortføringer og drap. Så beklaget han all plapringen sin, og gikk tilbake til resepsjonen igjen. Mens morgensolen gikk opp over Belfast, over Nord-Irland der så mye tragedie og hat fortsatt ligger og ulmer.

Der mange fortsetter å hate hverandre 19 år etter fredsavtalen - med Gud på sin side.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt