Hopp til innhold

«Nairobbery» - Nairobis triste økenavn

Det er mange år siden Kenyas hovedstad fikk økenavnet sitt, og fortsatt kan Nairobi være svært utrygg. Den store forskjellen mellom fattig og rik, og stadig flere unge kenyanere uten arbeid, har fått kriminaliteten til å skyte i været igjen – også i mitt nabolag.

Politiet arresterer en mann

Politiet arresterer en mann i Dandora-slummen i Nairobi.

Foto: Karel Prinsloo / AP

Lars Sigurd Sunnanå, Kenya
Foto: NRK

«Svinestien» kaller jeg passasjen, vel vitende at ordet strengt tatt betyr en inngjerding for griser.

Daglig går jeg gjennom den til kontoret her i Nairobi. Den er en snarvei og ikke lengre enn 150 meter.

Det flyter med søppel i svinestien, stanken kan være stram når for mange har slått lens i buskene som kranser den, og i regnværsperioder når søla langt opp på gummistøvlene mine.

Men svinestien sparer meg for så mange minutter til og fra kontoret, at jeg har latt det stå til i de tre årene jeg har hatt jobben som Afrika-korrespondent i Kenya.

Jeg har riktignok pleid å se meg godt for før jeg har begitt meg gjennom passasjen, og jeg har aldri brukt den etter mørkets frembrudd. Nairobi er ingen trygg by for en hvit mann eller kvinne. Ikke for en svart afrikaner heller.

Hør korrespondentbrevet fra Lars Sigurd Sunnannå.

KORRESPONDENTBREVET

Tilbake fra Sør-Afrika

Jeg er akkurat kommet tilbake fra en reportasjereise til Sør-Afrika og Nelson Mandelas 95-årsdag, når Paul – en av portvaktene i leilighetskomplekset mitt – forteller meg hva som har skjedd i svinestien noen få dager tidligere.

Paul Kinoso

Paul Kinoso, en av portvaktene i leilighetskomplekset til NRKs korrespondent.

Foto: Lars Sigurd Sunnanå / NRK

Der, litt før klokken åtte om morgenen etter at det var blitt lyst, hadde to unge kenyanere fulgt etter og ranet en svart kontordame som var på vei gjennom passasjen til det samme forretningsbygget som huser NRKs utsendte.

Overfallet var brutalt, hun måtte på sykehus etterpå, og den ene av ranerne hadde løpt av sted med mobiltelefonen og vesken hennes.

Dessverre for ham, løp han feil vei. Han stormet ut av svinestien og nedover mot mitt leilighetskompleks, bare 250 meter unna. Men før han kom så langt, måtte han forbi den godt bevoktede inngangen til Kenyas mest populære kommersielle fjernsynsstasjon, Citizen Television, og en av stasjonens vaktmenn lot ham ikke passere ustraffet.

Et velplassert kølleslag i hodet på ham sendte synderen blødende i bakken.
Der lå han fortumlet og gispende etter luft i påvente av neste akt i det folkelige rettsoppgjøret, og den er som regel kort og dødelig i Kenya. Også i mitt nabolag.

Overfallet av kontordamen var sett av arbeidere på et nytt forretningsbygg som skyter i været rett ved siden av svinestien. Og de la omgående hammere og spiker, sand og sement og mursleiver til side. I fullt firsprang kom de nå for å hente inn og gi overfallsmannen den lærepengen han fortjente.

De hadde med seg et utrangert bildekk. Det tredde de over ham. Og så ble det, som skikken er i slike tilfeller, sendt bud på bensin for å sette fyr på ungdommen.
Det var i siste liten at min portvakt, Paul, som hørte oppstyret, fikk løpt til, vist frem kortet fra vaktselskapet sitt, og overtalt den illsinte folkemengden, den var blitt stor etter hvert, til å avstå fra opptenningen.

Blodig, og skikkelig skamslått allerede, ble ungdommen transportert til nærmeste politistasjon i stedet.

– Jeg reddet nok livet hans, forteller Paul meg.

Nærmest daglige lynsjinger

Egentlig var det ingen overraskende historie jeg ble fortalt. Så å si hver dag leser jeg i avisene om tjuveradder, voldtektsmenn og andre lovbrytere som er blitt lynsjet på direkten etter at de har falt i hendene på rasende naboer og landsbybefolkninger som enten har vært vitne til, oppdaget eller som har hørt hva som har foregått av kriminelle handlinger.

Det blir likevel litt annerledes, jeg må innrømme det, når et slikt drama utspiller seg så å si rett utenfor stuedøren min mens jeg er i Sør-Afrika. Og at ranet skjer i selve svinestien, der jeg frem til nå ikke har følt meg særlig nervøs når jeg har vært på vei gjennom den.

– Men se opp for en motorsykkel med tre ungdommer oppå, sier Paul. – De har gjennomført en rekke ran i området vårt i det siste.

Ett av dem, får jeg høre, rammet nylig et norsk ektepar med to barn. Alle fire ruslet rolig gatelangs i solskinnet i nærheten av barnehjemmet, da motorsykkelen med ranerne kom.

Hvert av de to små barna fikk rettet en pistol mot tinningen. For foreldrene var det bare å gi fra seg det de hadde av verdi – mobiltelefoner, penger, pass og kredittkort – før de tre på motorsykkelen var fornøyd med utbyttet og forsvant rundt et gatehjørne.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kibera-slummen i Nairobi

Den store Kibera-slummen i forgrunnen mens høyblokkene i Nairobi sees i bakgrunnen.

Foto: Riccardo Gangale / AP

Kriminaliteten på vei opp

For all del, de fleste steder i Nairobi er det gjennomgående rimelig trygt å gå på gaten så lenge det er lyst.

Men det er en kjent sak at flere av de store internasjonale hjelpeorganisasjonene som har sine kontorer her, fraråder – noen til og med forbyr av sikkerhetsgrunner – sine ikke-kenyanske medarbeidere å gå fra sted til sted uansett når på døgnet det er. De skal enten kjøre selv, eller kjøres.

Kriminaliteten, som i mange år var på vei ned i Kenyas hovedstad, er på vei opp igjen, skal en tro undersøkelsene og rapportene som fremlegges.
Og det er ikke så vanskelig å forstå hvorfor. Ulikhetene – gapet mellom fattig og rik – kan være svimlende her. Bare Sør-Afrika og Brasil kan vise til større forskjeller.

I slumområdene som Nairobi er så full av, vokser arbeidsledigheten og frustrasjonene blant unge kenyanere eksplosivt.

Tre fjerdedeler av Kenyas mer enn 40 millioner innbyggere er yngre enn 34 år, og i aldersgruppen 15 til 24 år er hver fjerde unge mann eller kvinne uten arbeid.

Hvert år kommer 800 000 unge kenyanere ut på arbeidsmarkedet, der det venter dem 80 000 faste og rimelig godt betalte jobber.

Resten av de arbeidssøkende må slåss om rundt en halv million forskjellige, såkalt uformelle jobber – de fleste av dem elendig betalte strøjobber.
Da blir det altfor lett å havne utfor for den som ung er. Veien til ran og tyverier fra dem som er kommet ovenpå her i livet, blir kortere og kortere ifølge statistikkene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Kvinnefengsel I Nairobi

Fanger applauderte under en motevisning i kvinnefengselet Langata i Nairobi.

Foto: Radu Sigheti / Reuters

Drept med hammerslag

Kriminaliteten har også rammet Paul, portvakten min. Tre dager etter at han reddet livet til den unge overfallsmannen fra svinestien, mistet han en 18 år gammel nevø i en av Nairobis slumområder.

Nevøen var kommet fra Busia vest i Kenya for å søke jobb, men havnet i krangel med tre andre ungdommer og ble drept med et hammerslag i hodet.

Gjerningsmennene forsvant, og politiet har ikke klart – ikke engang forsøkt – å finne dem.

På nærmeste politistasjon fikk Paul beskjed om at det ikke fantes drivstoff til utrykningsbilen, men om han skaffet bensin eller en drosjebil til politimennene, skulle de gjerne ta et søk.

– Det er slik mange steder i Kenya, forteller han meg. – De har politibiler, men ikke bensin.

Nå kjemper han for å få begravet nevøen i tråd med seder og skikker vest i Kenya. Finansielt er det en nesten uoverkommelig oppgave i dagene fremover.
Sykehuset skal betales, nevøen ble brakt dit før han døde.

Likhuset skal ha sitt, og et byrå kommer til å ta seg godt betalt for kisten og transporten av den avdøde hele veien fra Nairobi til Busia.

Der vil hundrevis av naboene og beboerne i landsbyen møte frem og vise sin respekt både før, under og etter jordfestelsen. Og få mat og annen bevertning.

I tillegg antar Paul at det vil komme mellom 50 og 70 tilreisende nære og fjerne slektninger fra alle kanter av Kenya. De kommer sannsynligvis tre-fire dager før begravelsen og blir værende like mange dager etterpå.

Frokost, lunsj og middag hører selvsagt med under oppholdet. Det blir snakk om et stort antall kuer, geiter, høner og kyllinger før de reiser hver til sitt.
Paul frykter at familien får en begravelseskostnad på til sammen mer enn 200000 shilling, rundt 15000 kroner.

Som den ikke har. Så Paul har det ikke så greit i porten nå om dagen.

Han tjener 7–800 kroner i måneden. Det holder så vidt til å holde liv i ham, kona og fem barn.

Far til den drepte 18-åringen har ingen penger. Han er arbeidsløs.

Og det er umulig å vite hvor mye som vil bli skrapt sammen på lån og forskjellig slags kronerulling blant slekta, naboene og vennene i landsbyen vest i Kenya i dagene som kommer.

Hverdagen kan være brutal på mer enn en måte i Kenya.

SISTE NYTT

Siste nytt