Hopp til innhold

Bøter, åpenhet og skittpakker

Når amerikanerne snakker om mer åpenhet, snakker de ikke nødvendigvis om politikk. Fartsbøter derimot, det får alle innsikt i.

En av Mitt Romnyes støttespillere, støttet også hans far i 1968

En av Mitt Romnyes støttespillere, støttet også hans far, George, i 1968.

Foto: BRIAN SNYDER / Reuters

Anders Tvegård, Washington
Foto: NRK

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington DC.

Det er ikke som på film. Det å bli stanset av politiet her i USA for eksempel.

Da jeg så blålysene bak meg, gasset jeg på for å komme meg forbi lastebilen og inn i høyre felt. Jeg lå i ytterste og blokkerte politiet. Trodde jeg.

– Travelt gutter?

Min amerikanske fotograf Will og jeg hadde akkurat vært på et valgmøte i Sør-Carolina. Det var søndag formiddag og første gudstjeneste i en av de store kirkene var over.

– Bare kjør opp på veiskulderen der, sier Will rolig og peker mot partiet der påkjøringsrampen og motorveien møtes.

– Finn fram sertifikat og vognkort.

Han har tydeligvis vært gjennom prosessen før.

– Hendene på rattet og sånn? spør jeg.

– Nei, vent på instruksjoner fra sheriffen. Gå ikke ut av bilen. Det oppleves som provoserende.

Politimannen tar oppstilling på passasjersiden for å unngå å bli truffet av forbipasserende biler som skal inn på motorveien. Han banker på vinduet og står i en vinkel slik at jeg bare ser hendene hans. Han har ikke ring på noen av fingrene.

– Travelt, gutter?

Jeg svarte som sant var at det var vi ikke og at vi bare fulgte på i trafikken.

– Nå var deg jeg målte, ikke de andre, sa han og ba om papirene.

Det tok rundt fem minutter før vi fikk kjøre videre. Med en innkallelse til et rettsmøte to uker senere eller et valg om å betale en bot på 800 kroner.

Oppsøkende advokater

Da jeg kom hjem til Washington et par dager senere, lå det et brev og ventet. Det var fra et advokatselskap som kaller seg for Lovely. De skriver at de i et offentlig register har funnet ut at jeg er siktet for fartsoverskridelse.

Advokat Lovely tilbyr sine tjenester under slagordet «Justice is Lovely».

Det var noe av det siste jeg ventet, å få spam eller søppelpost etter et ufrivillig møte med sheriffen.

Om jeg legger godviljen til, er det et desperat forsøk på å skaffe seg klienter i en delstat med høy arbeidsledighet, men jeg klarer ikke se hvordan advokaten vil tro at noen vil gå rettens vei, med alle gebyrer det medfører, for å krangle på en relativt liten bot.

Større åpenhet er et uttalt ønske her i USA, men det praktiseres ulikt. De som forsker på dette mener offentliggjøring ikke gir ønskede resultater.

Det var nok ikke fartsregisteret de hadde fremst i tankene.

Større åpenhet – i teorien

En fordel med åpenhetslovene – sett fra kundenes ståsted – er at restauranter i New York og Los Angeles må kunngjøre synlig i vinduet hvilken karakter de har fått for de sanitære forholdene.

Det kan gjøre det enklere å velge en restaurant framfor en annen.

Rett over nyttår ble det kunngjort at legemiddelselskaper må offentliggjøre hva de gir til legene, alt fra gaver, til sponsing av kaffe eller honorar for foredrag.

Målet skal være å redusere innflytelsen over legene, som skriver ut inntektsgivende, reseptbelagt medisin.

Super-PAC-enes makt

President Barack Obama har også lovet å lede den mest transparente administrasjonen i historien.

Det skurrer likevel når han ikke vil at kampanjekontoret i Chicago, som leder gjenvalget, skal offentliggjøre hvor mye han håver inn på hver pengeinnsamling i private hjem eller bankettsaler.

Totalsummen må kampanjen ut med hvert kvartal uansett, men pengekildene beskyttes så lenge som mulig.

Newt Gingrich

Newt Gingrich er i støtet, etter at skittpakkene mot Mitt Romney har vist seg å virke.

Foto: STAN HONDA / Afp

Se på de politiske Super-PAC-gruppene (Political Action Committee) som skyter opp som paddehatter.

De spiller en sentral rolle i den pågående valgkampen, men er offisielt ikke knyttet til kampanjene.

De private organisasjonene har vist seg effektive med negativ reklame og skittpakker, om en kandidat eller en sak. I motsetning til før, er det ingen begrensning på hvor mye penger en privatperson eller et selskap kan spytte inn for å påvirke politikken.

Det eneste kravet er at mottakeren, Super-PAC-en, er uavhengig og ikke koordinerer budskapet med kandidaten.

Super-PAC-ene er underlagt åpenhetslovene, men de går gjerne en ekstra mil for å holde giverne skjult til etter de første nominasjonsvalgene.

Endrer de status ved for eksempel å kalle seg noe annet, har de nullstilt tidsplanen for offentliggjøringer. En slik utsettelse kan være nyttig i kampens hete, men før eller senere blir det kjent hvem som har gitt pengene og hvor mye.

Løsningen på det meste

Offentliggjøring og åpenhet synes å være den moderne løsningen på det meste, selv om lovene, som skal kaste lys over et forhold, ikke nødvendigvis retter på noe som helst.

Informasjonen kommer på bordet, det moralske ansvaret, og det juridiske kravet, er lettet, men der stanser det opp.

New York Times skrev om åpenhetslovene og stilte spørsmålet hvordan biltette byer som Los Angeles og Phoenix kunne få beste karakter, A+, i en miljøstudie?

Svaret var at byene var best på å offentliggjøre, ikke kontrollere, utslippene.

Skittgraving

Gingrich sine støttespillere er skeptiske til liberale tanker

Newt Gingrich sine støttespillere, som her fra et valgmøte i Sarasota i Florida, er skeptiske til de liberale delene av amerikansk presse.

Foto: PAUL J. RICHARDS / Afp

Ingen vil ha en oktoberoverraskelse. Super-PAC-ene tar nå grovarbeidet med å grave opp skitt fra presidentkandidatenes lukkede kapitler.

Bedre at det blir kjent nå før partiet nominerer, er tanken, slik at kampanjen ikke får en overraskelse få uker før valget til Det hvite hus.

– Mer champagne må bestilles til Obama-leiren i Chicago, sier min alltid-røykende nabo, Barbara.

– Strategene noterer hvert poeng i kampen republikanerne imellom. Jeg fatter ikke hvorfor partiet vil seg selv så vondt når forholdene ligger til rette for å slå en sittende president, mener hun.

– Det virker mer som en bevegelse enn et parti, og velgerne viser klar misnøye med kandidatene.

Ikke akkurat en kontroversiell analyse fra naboen.

Romneys fall

Mitt Romney har hatt det tøffeste fallet de siste ukene.

Fra å ha vært favoritt nasjonalt, har han fått vite at han likevel ikke vant Iowa, blitt knust i Sør-Carolina og Super-PAC-en, som opplagt er på lag med Newt Gingrich, har gjort hans styrke til en svakhet.

Jobbskaperen fra næringslivet blir framstilt som jobbslakter og grådig.

Millionæren ble tvunget til å legge fram selvangivelsen tre måneder før presidentkandidatene vanligvis gjør det.

Mitt Romney på National Gypsum Company i Tampa

Mitt Romney har brukt mye tid på å snakke om president Barack Obama.

Foto: EMMANUEL DUNAND / Afp

Han gjør seg sårbar ved å offentliggjøre tallene før de første delstatene er i havn, men det viktigste nå var å stanse spekulasjoner om hva likningstallene skjuler og kanskje nok et valgnederlag.

Newt Gingrich slo hull på myten om at Mitt Romney er den eneste valgbare, men om høyrefløyen flørter med Gingrich eller om det er ekte kjærlig, er for tidlig å si.

Barbara, som bor alene i nabohuset, veier inn. Hun mener det aldri vil bli et ekteskap mellom Newt og de etablerte republikanerne. Hun undrer seg over hvorfor partiet ikke henter ut de store kanonene. Selve A-laget.

Men hun tar et nytt trekk, gjentar at de ødelegger for seg selv, og mumler på vei inn i varmen noe om at «Obama allerede får fire nye år».

Et hundeliv

I den republikanske leiren er hanskene av.

Gentlemanstaktene har forduftet. Romneys motstander er ikke lenger bare Barack Obama. Han må «newtralisere» Gingrich. En potensiell skandale er også under opprulling.

Skandale, dersom en 30 år gammel historie dras opp og hundeeierne biter på.

Romney-familien hadde en irsk settler som het Seamus. Da de skulle på bilferie til Canada, 12 timer fra Massachusetts, hadde far organisert det slik at hunden skulle i et bur på taket. Han hadde forberedt seg godt, og bygget en egen vindbeskyttelse rundt buret.

Etter å ha kjørt en stund oppdaget sønnen at en brun væske rant nedover bilen.

Romney stanset opp på en bensinstasjon. Spylte buret og hunden, som hadde fått diaré, fikk den plassert på taket igjen og kjørte videre.

Seamus er død for lenge siden, men historien har fått nytt liv.

Den ble først rapportert av Boston Globe i 2007, som et bilde på Romneys karakter. Han handler ut fra logikk, ikke følelser. Det var aldri snakk om å ta hunden inn i bilen, la den få ligge på fanget og hvile.

Newt Gingrich har allerede hintet om episoden i en ny reklame.

Video: I en reklamefilm for Newt Ginrich trekkes Romnyes hundehistorie frem.

Om hundeeierne vil gjøre det til et spørsmål i en presidentvalgkamp er ganske uklart, men om de mobiliserer har Romney tråkket på mange poter eller tær.

Ifølge dyrebeskyttelsen her har 39 prosent av husstandene i USA en hund.

Hindrer pressen

En av Romneys vaktbikkjer satt forresten bånd på meg under et valgmøte.

Bare amerikanske nettverk og forhåndsakkrediterte fotografer skulle få slippe inn, angivelig på grunn av plassmangel. Det oppleves naturligvis som noe sprøyt, men vi på «Norden-kontoret» i Washington innser at vi ikke er attraktive for kandidater på stemmejakt.

Romney og hans team er mediebevisst, eller kontrollerende, de vil ikke ha journalister nær kandidaten når han hilser på folk.

Prøver du å stikke fram en mikrofon og et spørsmål, behandles du som luft i beste fall.

Jeg har blitt forklart av en som sitter sentralt i Romney-kampanjen at politiske motstandere, under påskudd av å være journalister, gjør det de kan for å fange ham i pinlige øyeblikk eller dårlige ordvekslinger. Derfor strict policy.

Medhjelperne har ved flere anledninger stukket et bilde foran kameraet vårt for å ødelegge opptaket. Det ser ut som om en i publikum rekker fram et bilde til Romney for signering.

– Men er du fra Norge?

Norsk er fremmedspråk for den unge mannen i mørk dress. Han senker armene fra skulderhøyden.

– Jeg kjenner igjen den blå NRK-mikrofonen.

Midt i alt ståket tar John seg tid til å fortelle at han banket på dører i Oslo-regionen i to år som misjonær. Akkurat som sjefen gjorde i Frankrike.

Nå er han i kampanjen. Passer på at det tekniske utstyret fungerer og at uønskede personer holdes på en armlengdes avstand.

Han har sans for NRK og Norge, og vil gjerne hjelpe. Mulig han vet hvordan det er å få en dør i ansiktet.

Som på film, kommer det overraskelser når man er «ute å kjøre».

SISTE NYTT

Siste nytt