En franskmann i New York

Korrespondentbrevet denne uken er postlagt i Washington.

Hør brevet i lyd:

- Han er et fordreid individ. Vil du ikke se ut som en gjerningsmann, så styr appetitten.

Vera snakker akkurat som fuglene her på vårparten. Det går i ett. Gjerne en oktav høyere enn vanlig.

Nabokona, som rømte fra kommunismen i Tsjekkoslovakia til den mektigste hovedstaden i verdens frieste land, uttrykker sjokk og vantro over at europeerne reagerer så kraftig på bildene av en ubarbert toppolitiker som føres ut av politiet i håndjern.

- Franskmennene beskytter sine. Vår presse har ikke vært diskret siden John F. Kennedy, mener Vera.

«This is America»

DSK, Dominique Strauss-Kahn, har overskygget været som samtaleemne. Han bor, eller bodde, bare et par kvartaler fra oss her i bydelen Georgetown.

Den andre naboen, Barbara, runder hjørnet i stor fart og med bestemte skritt. Hun har ikke tid til å stoppe, for den nærmeste kiosken som selger sigaretter stenger om få minutter. Men hun hører hva vi snakker om.

- Han er tosk. Galskapen må kureres som alkohol og sigaretter, sier Vera, som nylig har tvangsinnmeldt Dan på treningssenter.

Den alltid røykende Barbara sparer på oksygenet, men nikker samtykkende til første del av setningen mens hun suser avgårde ned det mursteinsbelagte fortauet.

- Anesh, du skjønner...begynner Dan. Jeg har lært at dette er starten på en fem minutters monolog.

- Her i Amerika er loven lik for alle. Politiet gjør ingen forskjell på Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker.

- Vi klarte nesten til og med å jage Bill Clinton ut av Det hvite hus da hans høyre hjernehalvdel viste økt aktivitet. DSK burde vite hvor han er.

Enkelte prinsipper går foran andre

Amerikanerne er purister om de sammenliknes med italienere eller franskmenn. Når det i tillegg er voldsbruk i bildet, spares ikke på kruttet. Fotografene kan knipse i vei det sekund politiet velger å paradere med trofeet.

DSK er i samme selskap som Michael Jackson, OJ Simpson, Lindsey Lohan og Rod Blagojevich.

Måten politiet behandler mistenkte kriminelle på varierer fra land til land, men på disse breddegrader er det helt vanlig at omverdenen får se hvem politiet har tatt.

Mexico, for eksempel, får USAs praksis til å blekne. Der viser politiet stolt frem narkotikabaroner i håndjern, gjerne blodige eller skamslåtte.

Det var en debatt her på slutten av 1990-tallet om det mange opplever som nedverdigende behandling av anholdte. Utfallet ble at politiet ikke får vise fram mistenkte bare for fotografenes skyld. Som for eksempel da mafiaen ble ført gjennom New Yorks Lille Italia-kvarter på begynnelsen av 1900-tallet.

En arrangert billedseanse, for PR-ens skyld, strider mot individets grunnleggende rettigheter, slo retten fast, men i 2003 kom en ankedomstol fram til at det er greit å la arresterte bli fotografert under normale omstendigheter, som en transportetappe. Politiet gir ikke lenger informasjon om når en siktet skal fraktes til et rettslokale.

I New York er det heller ikke vanlig, selv om det lekket ut i DSK tilfelle, at politiet frigir et «mug shot», bildet med dato og arrestnummer som blir tatt av den pågrepne på stasjonen.

Jeg antar Hugh Grant skulle ønske at California-politiet hadde samme praksis som New York.

Advokaten Philip Dinhofer som førte saken mot politisirkuset, har ikke noe imot åpenhetssamfunnet. Tvert imot.

Han mener fotografering, så lenge det skjer inn og ut av politihuset, eller rettssalen, kan ha offentlig interesse.

Publikum får se hvem som er tatt og det kan få andre potensielle ofre til å stå fram. Det kan også virke beroligende når offentligheten får se at antatt kriminelle blir tatt for forbrytelsene. Håndjern med pressen til stede er et nødvendig onde.

«Made in USA»

Barbara er roligere nå. Et drag av sigaretten og hun minner oss om at mektige, men herjede DSK er uskyldig til han blir dømt.

Vera skjærer en grimase. Hun har fulgt med på TV.

- Alle menn med makt oppfører seg som griser, mumler hun.

Nå er også Arnold Schwarzenegger i hardt vær etter å ha innrømmet at han har fått barn med sin tidligere hushjelp. Kona Maria Shriver fra Kennedy-klanen orker ikke mer og har tatt ut separasjon til stor glede for nyhetskanalene.

Jeg tror Barbara ikke ofte deler synspunktene til pensjonistene ved siden av.

Dan ringte på døra tidligere denne måneden for å diskutere president Obamas fødselsattest. Han er hellig overbevist om at den er fabrikkert, eller, som han sa:

- Her har du muligheten til å gjøre et skup. Se på attesten der det står hva slags rase faren er. «African» står det. Det het ikke «african» tilbake i 1961. Det var før den politiske bevisstheten og menneskerettsgruppene fikk grobunn.

Svarte ble kalt «negro» mener Dan å huske. Eller i beste fall «colored».

- Anesh, du skjønner... Jeg ble heldigvis avbrutt av mobilen, som kalte meg til jobb.

Nå har forresten Obama-kampanjen svart med å selge t-skjorter og krus hvor det under bildet av presidenten står «Made in USA».

«Made in Norway» - nesten

Sexskandalen i New York ble kjent få timer før nordmenn i utlendighet skulle samles for nasjonaldagsfeiring i Brooklyn. En stor kontrast mellom den franske nasjonale ydmykelsen til vår nasjonale stolthet.

Jeg burde være mer presis. De tusenvis som møtte opp, var folk som føler seg som nordmenn - iallfall en dag i året. Det er mange. Gateselgerne fikk god omsetning på nytrykte norske flagg og russefløyter.

Lapskaus Boulevard var fylt med objekter som, hadde det ikke vært for det norske flagget, kunne ha vært en hvilken som helst parade: Politi- og brannmenn ledet an prosesjonen, mange av dem gift norsk, men de fleste bare med for å støtte kollegaens store dag.

Sekkepiper og duskedamer lot seg ikke stanse denne gråværstunge søndagen.

Heller ikke et vikinglag, der de færreste forstod hva jeg sa. Æresmedlemmet hadde tilknytning til Danmark. Det er tross alt nærmere Norge enn USA, og danskene har ikke en like festlig markering.

En bivåner trodde det var et engelsk opptog fordi flagget hadde samme farger og noen av de marsjerende lett kunne forveksles med britiske fotballfans.

En dråpe her og en dråpe der

For noen tiår siden hadde Brooklyn den største konsentrasjonen av nordmenn i utlandet. Sjømenn som hadde gått i land. Rundt 60.000 norske immigranter var der på 70-tallet, leste jeg i universitets-avisa.

Nå er de engang så norske kvartalene blitt til Lille Hong Kong.

Det norske gamlehjemmet hadde leid en buss og fått plass midt i paraden. Blant de tolv ombord, innsmurt i søtlig parfyme og med nye hårkrøller, var det bare ei dame som rakk opp hånda da jeg spurte om det var noen nordmenn her.

Dama med sørlandsdialekt hadde vært med på femti 17. mai tog gjennom den norske kolonien. Hun oversatte det hun sa til engelsk for å være sikker på at jeg forstod. Eller kanskje for at hennes italienske venninne skulle kunne følge med på samtalen.

Forsikringsselskapet Sons of Norway var representert med lokallagene fra regionen, flere i flotte bunader, som hadde gått i arv.

En blond «Miss Norway New York» satt i en åpen bil og vinket før hun formelt skulle krones i Leif Ericson-parken. Hun var norskættet og hadde iallfall ambisjoner om å lære seg språket.

Det viktigste i paraden var å ha en dråpe norsk blod. Om det gikk mange generasjoner tilbake, spilte ingen rolle.

«Uff da» var uttrykket jeg hørte oftest. Brukt i positiv forstand for å uttrykke overbelastning av sansene. Jeg tenkte også «uff da» nå og da under opptoget, men slo meg til ro med at all PR er god PR.

- Jeg snakker norsk,og jeg spiser torsk, sa en 90-åring, som i slutten av denne måneden skal til Norge for første gang. Jeg fikk aldri ut av ham hva fascinasjonen for Norge bygget på.

Han hadde bodd i den norske kolonien i Brooklyn i alle år og ville lære seg språket for å kunne snakke med naboer og venner. Egentlig litt rørende.

Sjømannskirken hadde slått opp telt og stod for norsk meny med pølser og vafler. Også noen av utestedene hadde æresmenyer for anledningen, heldigvis uten norske priser.

«Stars and Stripes»

Her i Washington ble 17. mai feiret på selve dagen. Rundt 300 nordmenn var invitert til ambassaden for brunsj - uten alkohol. Enten av økonomiske årsaker eller for å overholde de avsatte tre timene. Eller begge deler.

En ambassadeutsending fortalte at han startet dagen med å plassere et norsk flagg i blomsterpotta ved inngangspartiet til leiligheten sin. Det tok ikke mange minutter før sikkerhetsvaktene i komplekset kom og sa at flagg ikke var sømmelig.

Litt vanskelig å forstå hvorfor siden nesten hvert gatehjørne her er prydet av de amerikanske stjernene og stripene.

Men det er et annet sett spilleregler her. Som utlendinger er det bare å adlyde for å unngå skammens gang.

Og en ting skal amerikanerne ha, show og sirkus kan de lage og det skilles ikke mellom nasjonaldager eller alvorlige rettssaker.