Flaue over sine egne politikere

– Jeg har kommet på jobb likevel, jeg, sier Breeze og bryter ut i en hysterisk latter.

Han sitter på en bruskasse på sin faste plass ved inngangen til Georgetown. En delvis tannløs kjeve kommer til syne. Det gjør også koppen med vekslepenger og utgaven av Washington Post, som slår fast at nesten en million statsansatte kan holde seg hjemme.

Breeze er i flere korrespondentbrev her fra Washington omtalt som den intellektuelle uteliggeren. Med kraftig britisk aksent når han ser seg tjent med det, alltid oppdatert og med en fascinerende kjennskap til omverdenen. Det er han som sier at han venter på å få en invitasjon fra Oslo for å hente sitt diplom fra Nobelkomiteen.

Han har sett at andre kandidater er større favoritter enn ham i år også, men man skal ikke tro på alt man leser.

I dag er Breeze mer bekymret enn vanlig. – Jo da, alt står bra til i den nye leiligheten.

Den ligger i et av hovedstadens mer belastede, sørøstlige nabolag. – Familien skal komme med et bord snart, har de sagt.

Mer opptatt enn møbler er han av den statlig nedstengning. Kongressens manglende vilje til å enes om et budsjett har allerede gjort det vanskeligere for ham. Breeze får færre strøjobber og, med stengte monumenter og museer, færre turister å spille på.

– Jeg prøver jo bare å få penger til bussen hjem, har vært en innøvd setning, framført med et smil. I dag tror han at han ikke greier så mye mer enn akkurat det. Jeg prøver å si at dagen så vidt er i gang, men holder igjen.

Artikkelen fortsetter under lydversjonen.

– Mer pinlig enn jeg trodde

– Det er mer pinlig enn jeg trodde, sier Barbara. Hun rundet hjørnet da jeg låste meg ut. Jeg hadde ikke sett henne på noen måneder.

De fleste rundt her flytter ut av Washington om sommeren. Ferien utenfor Boston hadde gitt henne tilbake fargen og gnisten. Røyken var fortsatt fast følgesvenn. En slags giftering.

Min alltid-røykende nabo har aldri vært særlig begeistret for noen av dem i maktposisjoner, men i mangel på et spiselig alternativ, heller hun nok mot demokratene. Flertallet i byen her gjør det.

– Så dette er det demokratiet vi gjerne vil eksportere og tre nedover andre land? Hun viser en rykning i kroppen, et tegn på avsky.

Jeg opplevde det som et retorisk spørsmål. Lot det henge mens hun tok et langt og dypt trekk. Barbara knipset asken mot blomsterbedet og fortsatte:

– Da jeg bodde i Canada under forrige shutdown kunne vi spøke og more oss med galskapen i Washington. Når jeg er her nå, er det vanskelig. Det blir for tett på.

Avlyst tur til Asia

Det har vært oppunder 30 grader i Washington den siste uka. Presidenten har kokt over. Han har advart mot ekstreme krefter hos motstanderne i det republikanske partiet.

Han har brukt ord som "gisseltaking", "løsepenger" og "pistol mot hodet" når han snakker om pokerspillet i Kongressen, eller mer konkret, om teapartyaktivistene.

Han har avlyst en tur til Asia og sagt at amerikansk eksportindustri mister en gyllen mulighet til å skape flere arbeidsplasser. Han skulle sikkert åpne mange dører.

Han har sagt samtidig sagt at vi ikke må tro at nedstengningen av statsapparatet er det verste. Forrige gang ble de statsansatte betalt tilbake.

Det verste, har Obama sagt, er risikoen for nedstengning av økonomien. Den ligger bare to uker fram i tid hvis ikke Kongressen enes om å øke grensa for hvor mye USA kan låne. Gjeldstaket må heves. Det er en reell frykt for at høstinfluensaen med statsbudsjettet smitter over til debatten om gjeldstaket.

Handelskammeret og andre sterke lobbyister, som har betalt for valgkampen til mange av republikanerne, er også oppgitt. De har sendt brev til Kongressen med klart budskap til republikanerne om å gjenåpne statsapparatet, heve gjeldstaket og heller finne andre kampsaker.

Dette er en gjeng som også var imot presidentens helsereform, men som ser andre farer, eller en annen virkelighet, enn dem på Capitol Hill.

– Kjører oss i grøfta

Breeze snakker om det. Barbara det samme.

– De virker villige til å kjøre oss i grøfta, sier hun som gjerne hadde sett USA utenfra også denne runden.

– Vi må gi dem noe for å hjelpe dem opp og ut av hullet de har gravd for seg selv. Problemet er bare at ingen vet akkurat hva det skulle være.

For gjentakelses skyld: Representanthuset kontrolleres av republikanerne. John Boehner styrer huset. Etter møter med presidenten har han sagt at Obama ikke vil forhandle.

En melding som kan male et bilde av usympatiske demokrater eller en beskjed til eget republikansk parti om at det er lite han kan gjøre nå.

Det er i utgangspunktet ikke overraskende at republikanerne stemmer for å stanse eller utsette Obamacare, som the Affordable Care Act kalles.

Det var et løfte fra valgkampen. De er imot presidentens helsereform. Det overraskende er at de fortsetter forsøkene på å tilbakekalle reformen etter å ha fått det samme svaret gjennom avstemninger, ikke bare en gang, men nå 42 ganger.

10 prosents oppslutning

Ikke rart at Kongressen er mindre populær enn hodelus og rotfylling med sine drøyt 10 prosent oppslutning.

Det er Gallup som har gjort målingen om amerikanernes tiltro til institusjonen.
Dette er også den kongressen som hittil har vært minst produktiv og godkjent færrest lover. I gjennomsnitt leverer de folkevalgte fra seg 758 lover i løpet av en sesjon – altså i løpet av ett år. Denne kongressen har levert fra seg bare 15.

Polarisering på nytt nivå og/eller fordi lovene blir større og mer krevende å lese?

Prøv 20 sider og du ser at kongresspråket ikke akkurat er en thriller.
Helsereformen til Obama var på 2,700 sider pluss 20,000 sider med forskrifter. Sikkert ikke alle folkevalgte som bladde igjennom permen.

Nancy Pelosi, tidligere leder i representanthuset, huskes for eksempel for sin kommentar: "godkjenn reformen for å se hva den inneholder".

Nå er ikke året over ennå, men det skal godt gjøres å bedre inntrykket.

Kunsten ikke å gjøre noe

Det minner meg om liming. Kunsten ikke å gjøre noe. På norsk å drive dank. Et fenomen jeg opplevde på Trinidad og Tobago i sommer.

Liming hadde uuttalte regler. Ikke alle kunne gjøre det. Ved første øyekast var det arbeidsledige som hang på gata gjerne påvirket av alkohol eller narkotika.

Etter hvert skjønte jeg at dette var mer komplisert. Flere av dem som limet hadde vært på jobb på morgenen.

Staten tilbyr to eller tre timer med gressklipping eller rydding i veikanten. Når du var ferdig med oppdraget kunne du dra hjem, eller som de fleste menn gjorde, henge på hjørnet. Her startet limingen.

Du deler historier, mat, drikke, på et offentlig sted uten annet formål. Det skjer spontant og samtalene kan vare i timevis. Det er ikke liming hvis det er avtalt. Andre ville ha skammet seg over hvor lite produktiv en kan være, men her er det en verdsatt fritidsaktivitet. Du kunne vinne i kortspill og komme rikere hjem, eller snappe opp et jobbtilbud på veien.

– Det er noe vestindisk over måten Kongressen opptrer på også, humrer Barbara når jeg forteller historien.

De snakker sikkert om oss. Hvordan klanene i Kongressen roter det til slik at staten ikke kan utføre pålagte oppgaver.

– Motstanden mot en kontroversiell plan som har som mål å få nasjonens helsesystem på linje med internasjonale standarder, sier hun, mens hun drar opp en ny sigarett fra den myke kartongen.

Ingen av oss merker nevneverdig at deler av statsapparatet er stengt. Bortsett fra at det er mye mindre trafikk og oftere tilbud og rabatter på restaurantene i sympati med de permitterte.

Skoen trykker mer for Breeze på bruskassa. Jeg spurte ham hvor lenge dette kommer til å vare.

Han tror ikke det haster for Kongressen. De har aldri brydd seg om ham. Men skulle han spå, ville han si at det blir verre før de blir bedre. Når lønningene skal utbetales om et par uker, og de permitterte ikke får noe, så blir det fortgang i sakene. Det er jo tross alt penger alt handler om.

– Det er jo tross alt penger alt handler om, sier Breeze og rister med begeret.