NRK Meny
Normal

Tjukk, ikke tjukk eller hvor tjukk?

Det er ikke alltid så greit å vite hvem som har det verst, tjukkasene som tar plass eller den tynne på resten av plassen.

Overvekt, fedme
Foto: ScanStockPhoto

Anders Tvegård (USA)

Korrespondentbrevet er denne uken postlagt i Washington.

Hør brevet i lydversjon:

Flight 925 var fullbooket, allerede forsinket, og på vei inn i flyet blant de siste tenkte jeg det så mørkt ut for å få kofferten, med godkjente ytre mål, opp i bagasjehylla.

Men det var ikke kofferten som var som problemet.

- Unnskyld, jeg tror du sitter på min plass.

Dansken så lettere brydd ut, men reiste seg. Da kom ett ekstra sete i midtgangen til syne. Jeg hadde hatt litt rett. For da jeg fikk plassert meg på stolen, forsøkte han å klemme seg ned ved siden av.

Med ryggen i 30 grader

Han satt på puter for å komme litt opp i høyden. Det gjorde at deler av magen og lårene smørte seg utover venstrearmen min og hodetelefonene jeg hadde på, boret seg inn i overarmene hans.

Hadde det vært et større amerikansk flyselskap hadde det ikke vært noen nåde: to billetter om du har tjuvsmakt på juleribba de siste åra og kroppen din krever halvannet sete eller mer.

Etter 10 minutter med ryggen bøyd i 30 grader, kom jeg fram til at dette ikke ville gå de neste åtte timene, og at jeg heller ville fly om Japan for å komme til Washington eller ta et hotelldøgn. Til det beste for oss begge.

Kabinpersonalet var tydelig forberedt, og like frustrerte som meg. Flyet var jo fullt, og det gikk ikke noe neste dag.

Den alltid røykende nabo Barbara, tynn som en høvelflis, ler rått og med lettere skadefro da jeg forteller om hjemturen rett over nyttår.

- Håper det var noen bra filmer da, sier hun, som om det skulle hjelpe.

Men øynene hennes blir først spørrende, så oppspilte, heldigvis, da jeg legger til heltegjerningen fra kabinpersonalet. De ofret et av hvilesetene sine, som har en langt høyere standard enn økonomiklassens.

- Det fins fortsatt gode mennesker der ute, sier hun.

Fet eller ikke fet

I USA fins det en menneskerettsorganisasjon for å fremme aksept for fedme (NAAFA). De mener det er for mye diskriminering av overvektige i samfunnet.

«Vi kommer i alle størrelser» er slagordet.

Den frivillige bevegelsen har holdt det gående i over 40 år og får stadig mer å gjøre.

Organisasjonen har laget en liste over flyselskap som er vennlige overfor store mennesker: de som tilbyr diskret setebelteforlengere i samme farge for eksempel, sørger for at ingen andre plasseres ved siden av dersom det er ledige plasser. Og ikke som skrekkeksempelet: plasserer deg i et sete armlenene ikke kan heves og krever at man under en mellomlanding må betale for et ekstra sete for å komme videre på neste fly.

Michelle Obama

Michelle Obama leder an i USAs forsøk på å få barnevekta nedover.

Foto: MARIO TAMA / Afp
Pølsekiosk i Washington

Den lokale pølsekiosken på hjørnet, er ikke noe sunnhetsmekka.

Foto: Anders Tvegård / NRK
Moh som driver pølsekiosk i Washington D.C.

Men Moh er en kvalitetsbevisst mann, med gode pølser og et vell av tilbehør.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Organisasjonen er også mildt sagt skeptisk til førstedame Michelle Obamas brennende innsats for å slanke amerikanske barn. Helsestatistikken til tross, som viser at USA, bokstavelig talt, vokser.

Jeg vil tro organisasjonen kunne ha reagert på treningspresset i Washington også. I nabolaget er det folk som løper rundt på alle døgnets tider, og grønne salatbarer og lavkalorimenyer popper opp, og presser pølsebodene ut.

Boder som Mohs, som har hatt vogna si på samme hjørne i 18 år, og tilbyr chilisaus, surkål, rennende ost, løk i alle varianter i tillegg til det tradisjonelle på de hjemmelagde pølsene.

Det skal være sagt at vi har fantastiske turstier her. Undertegnede har selv inspisert marka opptil flere ganger.

- Man må få holde på innen rimelighetens grenser, så lenge de ikke plager oss, mener nabo Barbara.

Hun har et poeng. I dette kvartalet i Georgetown vet alle hvem røykeren er, og det er ikke alltid ment som framsnakking.

Kommunist eller ikke kommunist

Dan bryter inn.

- Jeg så dere på gata, sier den andre naboen, som reiste fra Tsjekkoslovakia få år etter kuppet i 1948, og som er overbevist om at jeg må være kommunist siden jeg kommer fra Skandinavia.

Forresten et bilde flere konservative republikanere har vært med på å skape når de omtaler president Obamas helsereform.

- Han er ingen kommunist som dem i Sovjet eller på Cuba, påminner Fox News sin seerskare, men mer av en skandinavisk sosialist, ifølge kanalens ekspertkommentatorer.

Og de nevner ikke det for å gi presidenten bonuspoeng.

Tips eller ikke tips

- Her er posten din, Anehsj.

Dan kommer med en pose med blader og regninger, i nabofredens gode ånd han har hentet i postkassa mi mens jeg har feriert. Det er blitt rutine nærmest, at Dan samler opp post og aviser hos oss hvis vi ikke har tatt det inn på et par dager.

Jeg abonnerer på en haug med blader. Her er det nesten gratis, i gjennomsnitt 15 dollar i året, å få levert magasiner som Time, The Week, Newsweek, Forbes, Rolling Stone, GQ, Cosmopolitan, Elle osv på døra.

Konvoluttene er heller ikke brettet lenger etter at postmannen fikk sitt julegratiale, og avisbudet har nå begynt å legge avisene helt oppe ved døra, og ikke nede ved første trappetrinn, etter at han fikk positivt svar på sitt masseproduserte julekort om å bidra til familiebudsjettet.

- Man tipser dem som gjør livet ditt enklere, har Barbara forklart.

Dan er ikke enig. Han mener det var noe som skjedde for 20 år siden da post og avisbud hadde enda dårligere kår enn nå. Han har likevel bittert registrert at han fortsatt får brettede konvolutter og må hente avisa på fortauet.

Ofte er det vanskelig for oss nordmenn å vite hvordan man skal tipse.

TV-kanalen CNN hadde heldigvis voksenopplæring dagene før jul. Reportere trykket og dro i grafikk på storskjermer og forklarte at barnevakter og hushjelp skal få penger for en dag ekstra, post- og avisbud mellom 15 og 30 dollar, søppeltømmere litt mindre. Det skal dryppe litt på alle som yter service når det er høytid.

Hatt eller ikke hatt

En mann i Maine prøvde også å få litt ekstra penger etter at han rygget på en lyktestolpe på parkeringsplassen til varehuset Wal-Mart. Han har saksøkt kjeden for det han mener var hasardiøs og idiotisk plassering av den eneste stolpen på hele tomta.

Samtidig i Indiana går en kvinne rettens vei for å få på plass et forbud mot all parfyme. Sønnen, en elev på en videregående skole, ble angivelig lagt inn på sykehus etter å ha blitt utsatt for godlukt.

Mora viser til loven fra 1990, som skal beskytte funksjonshemmede (Americans With Disabilities Act), om at skolen er forpliktet til å forby duftsprayer.

Og ett av de nye kongressmedlemmene fra Florida vil omgjøre forbudet mot hodeplagg i Kongressen. Hun mener det er kjønnsdiskriminerende og et gufs fra fortida, da bare menn var folkevalgte og høflig tok av seg hatten.

Hun reagerer på at hun ikke kan ha på seg en av sine 400 hodepryder inne i Representantenes hus. Frederica Wilson er visstnok kjent for å bruke en ny hatt hver dag i året for å hedre sine døde bestemor.

Skatt eller ikke skatt

Men nå, i midten av januar, er det pay back time for alle. Den kvartalsmessige skatten skal innbetales til IRS - amerikanernes skatteetat. Ondsinnede tunger vil ha det til at The IRS ikke er tilfeldig valgte bokstaver. Slår man det sammen blir det «theirs», alle pengene er deres, myndighetenes.

- Hva betaler dere i skatt da, spør jeg naboene.

De drar på det, og jeg får en følelse av at det avhenger hva man rapporterer inn og hvor god de - eller advokatene - er til å finne smutthull.

- Meningene dine er bare farget siden du nettopp kommer fra Norge.

Dan forsøker å spøke bort det hele. Han mumler noe om at det er opp mot 40 prosent når man regner sammen alt, og han er ikke begeistret for hva skattekronene hans brukes på.

Jeg har selv fått tilsendt en folder, en «tax organizer», på noen og tjue sider jeg må fylle ut før neste korrespondentbrev. Ved første øyekast er ikke papirarbeidet noe jeg ser fram til.

Slank eller ikke slank

- Vi må slanke oss, sier spinkle Barbara og trekker et drag av den tredje.

Hun tenker på statsutgiftene, som eser, ikke kroppsvolum eller det at de fleste på livets solside her har ett sommer og/eller vinterhus de også betaler for.

Skulle jeg ha et klart mål, måtte det være å unngå alle fristelsene på vei til jobben.

Kafe i Washington D.C.

Veien til NRKs kontor er en sti av fristelser.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Jeg går de drøyt 20 minuttene hver dag og prøver forskjellige ruter, men det virker som om det er nybakte blåbærmuffins og kvernet kaffe på annethvert gatehjørne.

Mattilbudet og kvaliteten er «eggcelent» og tilgjengeligheten er «easy as pie». Den deilige 1000 kaloriers sjokoladeshaken «Addicted to chocolate» er også vanskelig å glemme.

Det er jo viktig å holde kroppen bild, heller ikke gråte over spilt melk, men jeg har en er urokkelig rettesnor: Økonomisetene på flyet skal aldri bli for små.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt