Epler og terror i Washington D.C.

Ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington.

Om morgenen da jeg rullet sykkelen ut av bakgården, lå den der og skinte mot meg. Det grønne skallet så godt som tygd bort. Deler av eplekjøttet var begynt å bli brunt så det måtte ha ligget på bakken i all fall noen minutter.

Først tenkte jeg at det var relativt frekt å kaste eplet mot portrommet mitt, eller i beste fall unødvendig, siden søppeldunken står godt synlig på hjørnet fem meter lenger borte.

Men da det lå et nytt eple på samme sted neste morgen, og også de neste dagene, gikk følelsen over i en mer ubehagelig usikkerhet.

Hvem i det rike og velpolerte nabolaget her i Washingtons gamle bydel Georgetown har jeg fornærmet nå? Er det et signal fra postmannen eller søppeltømmerne om at tips’en er på overtid?

Det gikk så langt at jeg satt vekkerklokka på litt tidligere enn vanlig for å ligge i senga og lytte om jeg kunne høre skrotten treffe det mursteinsbelagte inngangspartiet rett under soveromsvinduet. Men det ga ingen annen uttelling enn at nattesøvnen ble kortere.

Noe må det være jeg ikke har skjønt. Med de nærmeste naboene ute av byen for å feriere i noe annet enn en den varme og fuktige D.C.-lufta, var det få jeg kunne oppsøke for nye råd eller reprimander.

Jeg har lenge innsett at jeg ikke ville gått videre i «America's Got Talent» for mine gartnerferdigheter, men plenen er klippet, søppelposene med duft er knyttet på rett georgetownvis og jeg forsøker å late som om det er hyggelig å høre på tomprat om det opplagt skiftende været i orkansesongen eller hvilken forretning som har en god avtale på møbler akkurat nå.

Selv den alltid røykende Barbara kunne heller ikke spionere på mine vegne. Som nærmeste nabo kunne hun kanskje ha sett noe, for hun går ut på terrassen sin så ofte hun kan for å ta seg en blås, og minimalt skjer her i gata uten at hun vet det.

- Jeg skal finne ut hvem som terroriserer deg, ville hun ha sagt.

Haster forbi

Terrorbegrepet er utvannet for lengst.

Det er dager, overraskende mange her iallfall, det er lett å glemme at vi lever i terrorismens tidsalder. Selv på Nedre Manhattan stresser folk forbi byggeområdet der tvillingtårnene stod for ni år siden. Gjerne med en handlepose for mye.

Det er bare turistene som stanser opp ved souvenirbodene og gjerdet der pårørende har hengt opp bilder av sine kjære.

Ja, og alle støttegruppene og ad hoc bevegelsene som har oppstått etter at det ble kjent at muslimer vil bygge en moské to kvartaler høyere opp fra New Yorks nullpunkt.

Datoen 11. september - 9/11 - vil alltid, i vår generasjon i hvert fall, være forbundet med tragedie.

Katastrofedagen

Passkontrolløren kikket opp med et beklagende blikk, en naturlig refleks, da han så at bursdagen til den før meg i køen var den skjebnesvangre septemberdagen.

Det kan være kult å være født samme dag som Brian de Palma, Moby, Bjørg Vik eller Anne Rimmen, men ikke bli assosiert med en nasjonal katastrofedag.

Det ble med et anerkjennende nikk. Reservelufta ble brukt til et lite sukk før stemplet slo ned i passet, og det var min tur.

The New York Times spurte retorisk denne uka hvordan de som er født 11. september mestrer bursdagen, med dans eller gråt?

Ingenting kommer noen gang til å bli det samme, ble det sagt. For de fleste av oss har det bare ført til at vi må ta av skoene når vi skal gjennom sikkerhetskontrollen.

Samtidig virker det som om vi alle mistet noe, da passasjerfly ble brukt som flygende bomber i USA den klare vakre høsttirsdagen i 2001. Noen et barn, en venn, de fleste et landemerke, følelsen av trygghet eller det å vite hvor det bar.

Frykten for det ukjente er høyst tilstedeværende og selger godt ennå. Årelange forsøk på brobygging viser seg å slukne like raskt som det tar å tenne en fyrstikk.

De siste månedene har det vært en følelsesladd og opprivende debatt om den planlagte moskeen i New York.

• Les: Mener moské er hån mot heltene

Til og med presidenten har kastet seg inn i diskusjonen om det er riktig - eller klokt - å la muslimer få bygge et islamsk kultursenter med en moské nær plassen mange amerikanere ser på som hellig grunn.

• Les: - Jeg sa aldri at jeg støtter moskeen

Ingen har kommet særlig styrket ut av det som kan bli et valgkamptema i høst.

Koran-brenning

For ikke lenge siden var jeg utenfor New Yorks mest omstridte bygg for å fange opp stemningen. Det var et mer takknemlig oppdrag enn jeg trodde. Park Place, der muslimenes kultursenter skal reises, er blitt en turistattraksjon i seg selv allerede før rivingen starter.

Jeg møtte en amerikansk familie fra sørstatene, som stod og tok bilder av den falleferdige, kontroversielle bygården. Burde vel ha skjønt hva de mente bare ved å se på korsene som hang rundt halsen, men spurte likevel.

Til troende å være kom det mange stygge ord ut som var alt annet en fredssøkende. De heier nok på pastoren i Florida som har truet med å ofre muslimenes hellige bok om ikke moskeen flyttes.

Hans "brenn-en-koran-kampanje" har skapt store overskrifter og først fordømmelsene fra øverste hold her i USA har fått menigheten til å tvile.

• Les: Clinton fordømmer Koran-brenning
• Les: Sammenligner koranbrenning med moskéen på Ground Zero

Den nasjonale kampanjen har fått så store overskrifter at USAs krigssjef i Afghanistan, general David Petraeus, har tatt opp kampen og sagt at koranbrenning i USA vil være farlig og vil skade soldatene.

Men pastoren vender det andre kinnet til og sier at det er nødvendig.

En ny anti-muslimsk bølge har startet, moskeer i flere delstater merker raseriet og frustrasjon, en drosjesjåfør ble knivstukket bare fordi han er muslim og høyreorienterte politikere som Sarah Palin og Newt Gingrich spiller gjerne på frykten - eller de nasjonale følelsene, som det heter.

Derfor har også flere muslimske samfunn i USA kommet fram til at de vil tone ned feiringen av sin høytid Eid al-Fitr i år.

Id-feiringen havner for første gang på dagene rundt 11. september, avhengig av når de startet fastemåneden. Vanligvis er det mat, sang, dans, dekorering av hendene med vakre hennamønstre. Id en av de største festdagene for muslimer.

Men i år, for å hedre ofrene for terrorangrepene vil de altså heller bare ha bønnestunden uten påfølgende fest for ikke å skape mer uro.

Klokkene ringer

Merkelig nok har ikke muslimenes bønnerom i Pentagon skapt særlig rabalder. Det er plassert på plassen der det kaprede flight 77 traff det amerikanske forsvarsdepartementet formiddagen 11. september.

184 mennesker ble drept, og da Pentagon ble gjenoppbygget høsten etter plasserte de et kapell på stedet for meditasjon, bønn og minne.

Forskjellen er at bønnerommet ikke er bygd eksklusivt for muslimer. Andre trosretninger kan også bruke kapellet, selv om bare muslimene ansatt i Pentagon gjør det daglig.

Men det som altså skulle vært et utstillingsvindu for moderate muslimer i verdens hovedstad, har blitt en brannfakkel.

Striden overskygger minnemarkingen på niårsdagen for terrorangrepene mot New York og Pentagon.

Sårene virker dypere enn på lenge. Men Manhattan kommer til å stå stille klokken 08.46. Da ringer klokkene over hele byene på tidspunktet det første passasjerflyet traff det ene tvillingtårnet.

Pårørende står i Zuccottiparken, få meter fra den nærmeste gravplassen mange av dem har, og hører navnene på de mange tusen som omkom bli lest opp.

Vietnam har bleknet

- Mødrene har gått bort, vet du. For barnebarna er det bare historie. Du ser ikke lenger mange fotballer, blomster og flagg ved Vietnam-monumentet.

Jim, som har bodd et par hus bortenfor NRKs bolig det meste av livet, kommer spaserende opp fra hovedstadens National Mall.

Han har sett på minnetavla over de falne soldatene som tjenestegjorde i Vietnam. Før pleide han å se fly letter og lande på den nasjonale flyplassen på andre siden av Potomac, men etter at flight 77 styrtet i Pentagon sluttet han med det.

Bestefarutgaven av Harry Potter har byttet ut picnic på bredden av Potomac med tur til monumentene.

Epletyven

Jim har en annen interessant opplysning også om epleskrotten som nær ved har drevet meg til vanvidd i sommer.

- Det er noen i nabolaget som bærer nag til huset ditt. Jeg vet ikke hvorfor, men du er ikke den første som spør. Men det har gitt seg nå, ikke sant?

Jeg bøyer og hever hodet raskt et par ganger. Ferien er over, husene fylles med liv igjen og det har ikke vært et halvspist eple utenfor døra mi de siste dagene. Det er erstattet med løv fra eiketreet som allerede har fått høstfarger.

- Der borte har du terroristen din, sier Jim og peker opp i magnoliaen.

Den svarte gnageren sitter på en gren, og jeg ser bare kjevene gå aggressivt.

- De der stjeler epler fra treet på andre siden av gata, løper opp på gjerdet ditt. Jeg har sett dem sitte der selv.

Jim har stor innlevelse når han forteller.

- Nå er eplesesongen over, men bare vent til neste sommer. Det slår aldri feil.

Nøtteliten gjør så mange rare hopp. De kommer tilbake.

- Ekornene har valgt huset ditt, mener Jim.