En amerikaner i Puerto Rico

Ukens korrespondentbrev er postlagt i San Juan, Puerto Rico.

Det var som å være på et filmsett, bortsett fra at regissøren aldri ropte stopp.

Allerede før klokka 12 hadde skjorta klistret seg inntil ryggen. Det var en vindstille dag og de karibiske bølgene skvulpet mot klippene. Villkattene hadde forlatt halvtomme matskåler.

«Abierto» stod det på skiltet, men det var ingen som tok deg imot annet enn det granskende blikket til en stamkunde. Dama bak disken rotet etter noe på bakrommet.

«Amerikaneren» kom bakfra. Før jeg rakk å reagere hadde hendene hans festet seg på skuldrene mine.

Whiskyrøsten ba meg legge videokameraet på bordet.

Det slo meg et sekund at jeg skulle ha hørt på advarslene og aldri gått ned hit til det fattigste kvartalet i Puerto Ricos hovedstad. Iallfall ikke inn i bua, som fungerte som bar og kiosk.

Slummens lysskye perle

– Se rett fram, sa han.

I speilet, bak oppstilte flasker og bilder av baseballstjerner, så jeg de tatoverte fingrene hans jobbe seg opp langs nakken min.

Jeg hadde møtt mannen, som bare gikk under navnet «Amerikaneren» tre minutter tidligere. Han var som tatt ut av hippieversjonen av Pirates of the Caribbean.

«Amerikaneren» justerte grepet og sa at ingen her var spesielt glad i journalister.

For noen år siden var Puerto Ricos slumstrøk et paradis for lyssky aktivitet. Beliggenheten, på en smal stripe mellom havet og San Juans historiske bymur, gjorde det isolerte kvartalet til et ettertraktet sted for narkotika- og våpensmuglere.

Her gikk barn med våpen. Heroinindustrien ble anslått til 20 millioner dollar av amerikanske Drug Enforcement Agency. Bander kontrollerte de tre inngangene gjennom bymuren.

La Perla ble slummen kalt, men det var alt annet enn en perle.

De fem gatene stod ikke på noe bykart. Man ville ikke at cruiseturistene i den amerikanske kolonien skulle forville seg ned hit og bli en del av draps- eller kriminalstatistikken.

Men nå er det nye takter og derfor ville jeg se. Neddresset uten cash, kort og klokke. Bare opptaksutstyret hadde en viss verdi. Jeg ville se hvordan Puerto Ricos antatt farligste området hadde utviklet seg etter politiaksjonene for to år siden.

(Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.)

Skinnet bedrar

Noen av husene hadde fått nye pastellfarger og lovlige potteplanter, men de fleste betongbyggene flasset av maling fortsatt. Vinduer var knust og blikktak blåst av. I spagettien av strømledninger hang det sko og klær til tørk.

Se i nett-tv: Blir aldri noe bedre her

At halvparten av Puerto Ricos befolkning lever under fattigdomsgrensa var tydelig i denne forfalne enklaven.

Myndighetene vil bli kvitt La Perlas velfortjent dårlige rykte. Nå som narkobaronene var tatt og fremmede ikke forfølges av aggressive dopselgere, byr velforeninger og lokalmyndigheter på ukentlige salsakurs og årlige kunstutstillinger for å skape liv ved Atlanterhavskysten nedenfor bymuren.

«Amerikaneren» sa at skinnet bedrar.

Med fingrene plassert rundt nakke- og kjevepartiet mitt spurte han om jeg kunne klare å stole på ham. Han var ikke en person som akkurat oste tillit ved første øyekast, men jeg hadde ikke særlig valg.

– De tror du er politiagent. Ingen her i La Perla vil la seg intervjue, men ingen vil heller plage deg om du holder deg på hovedstien, sa «Amerikaneren».

Dama bak disken kom ut med et brett proteindrikk.

– Ah, så dere har blitt venner på så kort tid? sa hun på spansk.

– Du er heldig som får en gratis behandling.

Det var tydeligvis hans cue.

Han vrir hodet mitt raskt mot høyre. Gassboblene i nakkevirvlene smeller, som når du trekker en sugekopp fra kjøleskapet. Før jeg får summet meg knekkes det også til venstre.

– Du trengte en justering. Jeg så du bar utstyret skjevt, sa «Amerikaneren».

Han fortsatte med noe om at min tredje cervikale zygapophyseal ledd trengte en korreksjon. Jeg noterte L83 mens blodet fikk ny fart til hjernen, uten å vite hva koden betyr.

Han var massør og selvstudert kiropraktor.

– Men det er lite penger i omløp for tida og turistene på bymuren er vanskelige å overtale.

Han peker opp mot det 250 år gamle inngangspartiet, som skiller det nedslitte området fra fortene og museene i San Juans gamleby.

Strandet i San Juan

Ifølge dama bak disken er ikke pengene en utfordring for «Amerikaneren».

Mens han kalles ut av en tenåring, som ville sjekke om alt gikk problemfritt med kamerapersonen inne i bua, forteller hun at amerikaneren er god for millioner av kroner. Han har arvet, men trives best i enkle kår i det fattige kvarteret.

Jeg sitter med «Amerikaneren» en halvtimes tid uten å bli særlig klokere.

Han gir noen detaljer; kom til Puerto Rico for over 20 år siden og brukte ikke returbilletten. Var tenåring da Kennedy ble skutt. Han heter Kirk og kommer fra Pennsylvania. Mener Puerto Rico bør bli USAs 51. delstat, men tror ikke det skjer før korrupsjonen er fjernet.

• Les også: Skal - skal ikke inn i USA?

Han har ikke drukket alkohol på flere år, og nyttårsaftenen han husker best fra La Perla var da to ungdommer ble likvidert på åpen gate mens rakettene dominerte lydbildet og 47 patronhylser lå igjen.

De gjennomtatoverte armene er en livshistorie som han ikke deler på kort varsel.

Om alt han sier er sant, kan ikke jeg kontrollere, men det kunne blitt et spennende filmmanus. La Perlas bakteppe er fra før godt dokumentert.

Fantasi vs. virkelighet

En rekke filmer som nomineres til gjeve utmerkelser i år sies å være basert på sanne historier. Grensa mellom fakta og fiksjon er i beste fall tåkete og først da det stilles spørsmål ved ektheten, trekker regissørene på skuldrene og sier at det tross alt bare er film.

Den kritikerroste politiske gisselthrilleren «Operasjon Argo», for eksempel, handler om beleiringen av USAs ambassade i Iran og CIAs dekkoperasjon for å smugle ut seks amerikanske diplomater som hadde kommet seg ut av ambassaden og søkt ly hos canadierne.

En sann historie, men med historiske friheter. Uten å avsløre for mye: biljakt på rullebanen var film. Iranerne ringte aldri Hollywood. Scenen da CIA sliter med å få fatt i presidentens stabssjef, og først når ham da de utgir seg for å være fra skolen barna hans går på, er feil. Stabssjefen var ikke gift og hadde ikke barn på den tida.

Hollywood vil ha i både pose og sekk. Selv ekte mennesker med sterke historier må tilføres en dose ekstra drama.

«Zero Dark Thirty» er et annet eksempel. Den gir inntrykk av at tortur var sentralt for å finne og henrette Osama bin Laden. Det er tilbakevist. Det var analytisk arbeid som førte fram, utført ikke bare av en, men en gruppe kvinnelige CIA-ansatte.

«Lincoln» endret detaljene for å skape mer dramatikk da Kongressen skulle stemme over slaveriet. To kongressmenn fra Connecticut stemte imot grunnlovstillegget i filmen, mens fakta viser at alle fire stemte for.

– Jeg håper ingen er overrasket over at vi fant opp dialogen også, var svaret manusforfatteren ga kongressmennene fra Connecticut, som klagde på historieforfalskningen.

Den ene tjenesten er den andre verdt

Jeg var på den røde løperen under Golden Globe, som deles ut av de utenlandske journalistene i Hollywood, og nå på Oscar: den høysthengende filmprisen. Der, som på lerretet, handler alt om kostyme og hva skuespillerne har på seg – eller med seg.

De som serverer gratis champagne på løperen, til alle andre enn journalistene, blir bare en parentes. Tja, bortsett fra at det kan få noen av de nominerte til å stanse opp også foran lille NRKs kamera.

Det skjer til stor frustrasjon for PR-agentene som har jobbet seg ned langs det 150 meter lange røde stoffet og forsøkt å selge inn kommentarer fra typen «beste assisterende lydmann» og kategorier du er usikre på om finnes. Alt er regissert.

En utenlandsk kanal ved siden av meg sa «ja» til alle de ukjente, delte ut superlativer som om de stod foran det mest eksklusive intervjuobjektet de noensinne hadde fått i tale, spurte samtlige hvordan det føltes å være nominert og ba dem bokstavere etternavnet til slutt slik at de kunne google hvem de nettopp hadde møtt.

Belønningen var fravær av selv et «hei» fra navn du ser på filmplakatene, men kanskje PR-agentene fører en stjerne til deg neste år, som takk.

Kollegaen min på høyre side hadde gjort et forarbeid og fikk kjente ansikter til å stanse og da drypper det jo litt på naboen også.

Først og sist

Den røde løperen fungerer ganske enkelt: Jo høyere opp i næringskjeden du er, jo senere entrer du showet. Kon-Tiki-gjengen kom inn på løperen de ti-femten første minuttene av den halvannen time lange oppvisningen.

De med hvitere tenner, yogakropper eller med mer synlige plastiske inngrep enn hva det var mulig å ha for en røykende karakter fra 1940-tallet, kom midt på.

Dustin Hoffman, Leonardo DiCaprio og James Bond kom fem minutter etter det skulle være stengt.

Daniel Day Lewis spås å hente inn den tredje Oscarstatuetten for beste mannlige skuespiller. Han vil i så fall bli den første med så mange priser. Hans tolkning og etterlikning av Lincoln er mer presis enn selv ett cent-mynten her i USA, bortsett fra at Lincoln mest sannsynlig ikke hadde hull i ørene.

Ingens liv eller historie virker dramatisk nok for Hollywood er lærdommen, der manus krever at man fletter sammen flere hendelser, har minst tre sidehistorier og en mektig kjeltring.

NRKs Hurtigruten, Bergensbanen og ved som brenner på fjernsynet ville ikke nådd langt i kategorien beste oppspinn, men de utgir seg iallfall ikke å være noe annet.

Lurer på hvordan opplevelsen fra Puerto Rico ville sett ut Hollywood-style. Kanskje Kirk hadde blitt en av skurkene eller en av heltene som ryddet opp i slummen.

Jeg får tenke litt mer på det mens jeg står på den røde løperen, ser filmbransjen feire seg selv og årets beste suse forbi.