NRK Meny
Normal

På vei til en glorete første jul i USA

Det var et hederlig forsøk på å komme inn i huset usett. Jeg hadde parkert bilen så nær trappeoppgangen som mulig og sjekket at ingen naboer i skumringen kunne se at jeg bar den store esken inn.

Juledekorasjon i butikken

Slik så juledekorasjonen ut i butikken. Om reinsdyret får plass utenfor korrespondentboligen til NRK er usikkert etter reaksjoner fra naboene.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Anders Tvegård, Washington
Foto: NRK

Men som fra intet, rundet den alltid røykende Barbara hjørnet i det jeg tok fatt på den siste transportetappen. Det må ha vært det gamle treet som skjulte den spinkle, gråhårede dama.

– Det der er en enorm kalkun. Skal du ha fest? Thanksgiving var to dager unna. Familiehøytiden der amerikanerne reiser hjem til røttene sine og spiser kalkun med søtpoteter og tranebær.

Den eneste felles fridagen i USA og viktigere enn julaften. Selv presidenten, helt siden George Bush sr, benåder offisielt en kalkun, og en vara, som får gresse resten av livet.

De andre anslagsvis 46 millioner kalkunene ender opp på middagsbord takksigelsesdagen.

Denne ukens korrespondentbrev er postlagt i Washington, DC. Hør korrespondentbrevet:

Uventet reaksjon

Eske med juledekorasjoner

Reinsdyret må muligens bli i esken sin.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Så begynner Barbara å måpe. Det var ikke kaldt nok denne sene ettermiddagstimen til at dampen fra munnen hennes bare kunne være frostrøyk.

– Det der skal ikke nært meg, sier hun bestemt. Det festede blikket understreker alvoret. Naboen så opplagt ikke humoren i eskens innhold: et byggesett med et fire meter langt lyssatt reinsdyr med slede.

Vi tenkte også vi skulle gjøre det litt glorede i jula siden det blir den første her. Overraske naboene og sprite opp huset med varmhvite og røde lyspærer rundt et av julenissens trekkdyr på verandataket vårt.

Til glede for barn og eldre i gata, som sliter seg opp bakken, men etter en av de eldres reaksjon blir det kanskje ingen montering her i gamle Georgetown likevel.

Rundlurt av drosjesjåfør

Jeg får satt esken på verandaen. Barbara står på fortauet og følger med. Vanligvis hoster hun seg videre, men i dag ville hun fortelle noe. Hun har ikke sett oss på et par uker siden vi har hatt ferie.

Om hun spør hvordan det var i Argentina? Jo, da, men hun ville ikke høre lenge om tangoshow, som bare turistene og argentinske sølvrever ser ut til å bry seg om, brede avenyer i Buenos Aires der det øvelseskjøres til ethvert rally og hvor vi fotgjengere ikke klare å løpe over på EN grønn mann.

Argentinsk kjøttforretning

Barbara ville ikke høre mye om kjøttet/biffene i Argentina, som her blir kuttet opp på bardisken

Foto: Anders Tvegård / NRK

Heller ikke om de mektige vindruenes vei fra rankene i Mendoza til minst en prøvesmaking eller hvordan det møre, saftige argentinske kjøttet opplevdes.

Jeg tenkte kanskje historien om at jeg, til min store frustrasjon, ble rundlurt med et av de eldste triksa i boka av en drosjesjåfør kunne slå an, men Barbara tvinnet utålmodig på en ny pinne.

Hundebæsj til besvær

Forskjeller mellom USA og Argentina, det ene landet på vei ut av en økonomisk krise, det andre kanskje på vei inn i en ny, var ikke så interessant bortsett fra at der var det vår og her er det høst, og prisnivået overraskende nok noenlunde det samme begge steder.

Først da jeg snakket om alle løshundene, begynte sigarettgloa å lyse kraftigere. I den ellers så sjarmerende millionbyen Buenos Aires, Sør Amerikas Paris, må man se opp, eller ned, for knuste fliser, søppel og hundebæsj.

Først undret vi oss over hvorfor hundeeieren ikke plukket opp etter bikkja slik at vi slapp å bruke tannbørste under skoa.

Hundepassere i Buenos Aires

Hundepassere i Buenos Aires

Foto: Anders Tvegård / NRK

Men da så vi hundepasserne. For å tjene mest mulig, antakeligvis, tar de med så mange hunder på tur som mulig. Mellom åtte og ti på en gang var ikke uvanlig i den kjæledyrselskende hovedstaden.

Bøter mot skitne fortau

Da er det vanskelig å gå med plastpose og kanskje hindre at 650 argentinere havner på sykehus hvert år fordi de har sklidd på, ja, nettopp.

Byens nye lov mot skitne fortau åpner for å bøtelegge hundeiere som ignorerer avfallet med rundt 600 kroner første gang, så dobbelt så mye og etter tredje overtredelse opptil 5000 kroner i bot.

Om det håndheves, vet jeg ikke, heller ikke om det er blitt bedre duft det siste halvåret, men loven er tydeligvis ikke avskrekkende nok.

Heldigvis er fortauene flere steder som avenyene: Det er plass til mange.

Skulle bare friseres...

Den japanske selskapshunden Zeuz

Den japanske selskapshunden Zeuz.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Det er denne besettelsen av hunder Barbara har oppdaget. Med et ondskapsfullt glis forteller hun om Zeuz, den japanske selskapshunden fire hus bortenfor oss.

Han hadde ikke tatt til seg næring på to dager, og de lavtsittende og utstikkende øynene uttrykte skam, sier Barbara. Hun hadde sett at det rykket i den lille kroppen da den ombygde varebilen, dekorert med potetrykk og bilde av en antatt lykkelig hund, kjørte opp gata vår.

Zeuz hadde blitt ukas snakkis. Det brydde Barbara lite at eierne også ganske ubemerket hadde kommet opp fortauet og trolig hørt hva vi snakket om.

– Han skulle bare friseres litt i kantene, sier advokaten Jim, kjæresten til Zeuz eier, Sandy.

– Men det er jo så dumt at jeg ikke har ord, sier han høyt nok til at Sandy kikker ned i bakken. Skyldfølelsen er opplagt.

Kry hundeeiere

Her i nabolaget kryr det av hunder med kry eiere. De kler de firbente ut allehelgensaften, tar dem med til dyrevennlige restauranter, gi dem hårkurer og stell.

Den japanske selskapshunden Zeuz

Sandy med hunden Zeuz.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Det er et voksende marked for gründere som spesialiserer seg på hundepels. Bikkjene går oftere på spa enn menneskene.

Min alltid røykende nabo, Barbara, for eksempel, kunne også ha tjent på å møte opp hos frisøren et par ganger oftere i året. Et tegn kan være når den tynne, grå panneluggen gulner.

Men den egentlig-pensjonerte Barbara har hjemmekontor og ses stort sett ute bare når hun trenger noen trekk. Kanskje ti ganger i løpet av ettermiddagen. Hun trenger ikke være staselig kledd og vil nok ikke finne seg tilrette i de engere kretser uansett. Nesten som USAs førstedame.

Sosieteten her er skuffet over at Michelle Obama ikke frekventerer dem. Obama er ingen selskapsløve, noe hun også beviste som senatorfrue. Likevel stikker det dypt blant de selvhøytidelige fruene i Georgetown at hageselskapene deres ikke frister Det hvite hus.

Irriterende hagefester

Advokaten Jim, som vokste opp her i gata, er så møkk lei de pene menneskene. Ikke det at de støyer, men at parkeringsplassene forsvinner.

Det er stort sett gateparkering i denne bydelen, sone 2. Uten gyldig lapp i ruta, kan besøkende bare stå to timer. Derfor må de som inviterer til store fester også leie inn kammertjenere, som tar hånd om bilen i et allerede presset nabolag.

En kveld måtte Jim opptil flere kvartaler unna før han fant en ledig plass. Sånt irriterer. Man trenger jo ikke å gå i Amerika. Vi som bor her har et uformelt system på hvem som parkerer hvor, et system som rotes til under hagefestene.

Jim markerte gladelig sin motstand under den ufrivillig lange gåturen hjem fra sin nye parkeringsplass. Som på hoteller får gjestene en kvittering når de leverer fra seg bilen.

Gjenparten festes til bilruta slik at parkeringsgutta skal finne rett nøkkel til rett bil når festen er over. Jims enslige demonstasjon har gjort at servicepersonalet nå, har jeg registrert, legger lappen på dashbordet, trygt inne i bilen, ikke under vindusviskeren.

De vil nok unngå å komme i samme frustrerende situasjon nå i julesesongen som da Jim hadde tatt med seg så mange kvitteringer han kunne fra bilvinduene.

Skamklipt hund

Men tilbake til den japanske chinen Zeuz. Barbara måtte tørke tårer bak brilleglasset da hun så hunden igjen. Hun klarte ikke legge bånd på seg selv.
– I know, sa Jim, nesten unnskyldende nok en gang.

Den kortbeina hunden med hengende ører hadde blitt barbert ned til skinnet. Beskjeden til hundefrisøren var "trimming" siden pelsen skal være langhåret. Men inne i den trange, mobile salongen var det enten en nybegynner eller en som bommet på rasen. Zeuz ble levert tilbake med army cut og et fortvilt uttrykk, og den eneste trøsten Sandy hadde, var at hår vokser ut igjen.

Den mobile frisøren kommer på bestilling og parkerer i gata, akkurat som isbilen. Den har blitt populær fordi prisen er bare 85 dollar for en klipp. Pluss tips. Billig sammenliknet med de fasjonable hundesalongene, som popper opp.

De tar 140 dollar for vask, klipp og føn av hunder. Noe eierne ikke ser ut til å bry seg nevneverdig om her i de få kvartalene, som virker spart for den økonomiske pesten og boligkrisa som raser over resten av landet.

Hundesalong hver fredag

Mobil hundefrisør i Georgetown, Washington

Den mobile hundefrisøren kommer til Gerorgetown hver fredag.

Foto: Anders Tvegård / NRK

Jeg måtte spørre to ganger om jeg hadde forstått det riktig da Jim fortalte at de andre i nabolaget tar med hunden til salongen hver fredag. En gang i uka. Hele året.

– Ja, det er vanlig, bekrefter Sandy, som pleide å gå turer med de rikes hunder inntil hun fikk sin egen japanske spaniel, nå nybarberte og skamfulle Zeuz. Barbara måper igjen.

Vi innser at hunder har en spesiell rolle i nabolaget. Til og med basketballaget til universitetet i Georgetown, Georgetown Hoyas, har bulldogen Jack som maskot. De firbente er kontaktskapere, gjør at naboene legger makt og posisjon til side, og uhemmet deler siste døgns turer, opplevelser eller hårkurer.

– Ja, den er jo så skjønn, ikke sant? Sandy fyller plastposten og tar Jim og Zeuz med på en siste runde rundt kvartalet før det blir for mørkt. Det spares nemlig på gatebelysningen.

Jeg peker på esken på verandaen med et forhåpningsfullt blikk mot Barbara.
– Hund, ja, men et reinsdyr har ikke noe her å gjøre, mumler hun.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt