Når problemet er en mikrofon...

Sist jeg var her, hadde pavebesøket vært planlagt i månedsvis. Havana var den gang kjemisk renset for dissidenter og regimekritikere. Ingen skulle få skitne til glansbildet. Nå var de tilbake.

Klokka hadde passert 21. Tolleren, som hadde pekt ut kofferten min, gikk av vakt. Han hadde overlatt håndteringen til dem med færre distinksjoner på skuldrene.

De cubanske grensevaktene stod der til pynt. Ingen av dem hadde fullmakter til å ta beslutninger. Jeg ble pent nødt til å komme tilbake til flyplassen i morgen, ble jeg fortalt.

Det passet dårlig, da jeg skulle være på Cuba i bare tre dager og hadde et tettpakket program. Innreisetillatelsen ble gitt bare fire dager før og innholdet i håndbagasjen var akkurat det samme som under pavebesøket.

En mikrofon i varetekt

Funksjonæren tok en ny titt på visumet mitt, hvisket til kollegaen sin at jeg var godkjent som journalist. Hun ble avspist. Først med et blikk, så med en beskjed om å hente paragraf- og regelboka.

Kollegaen, som var 20 år eldre uten å ha steget nevneverdig i gradene av den grunn, hadde vært på jobb i litt for mange timer. Kroppen i den grågrønne uniformen var i alarmberedskap.

Det kunne jo tenkes at den amerikanske varsleren Edward Snowden ville prøve å nå Sør-Amerika via Cuba. Og det med journalister på slep. For det var ikke lenge siden et fly fullastet med reportere uten visum hadde kommet hit fra Moskva.

Mikrofonen skulle bli i varetekt inntil jeg fikk innhentet nok stempler eller reiste fra landet.

Tollvesenet hadde instruksjoner å følge, måtte jeg forstå, og et journalistvisum var ikke ensbetydende med at jeg kunne ha med mikrofon. Kamera og redigeringsutstyret var de ikke interessert i.

Det var som å ha en penn tømt for blekk.

Det opplevdes nesten kjølig å komme ut i sommermørket og 32 grader en time senere.

Jeg visste at morgendagen ville forsvinne i byråkratiets tjeneste for å få tilbake mikrofonen. En hel dag med opptak i Havana forduftet. Den eneste dagen uten offisielt program.

De gode historiene ble beslaglagt i tollen. Og det i et land hvor det ikke er mangel på mikrofoner eller overvåkning.

Diplomatene i Havanna

Jeg hadde kommet til Cuba hovedsakelig for å lage en sak på det norske fredsdiplomatiet.

Norge og Cuba har funnet tonen og er garantister, eller tilretteleggere, for skjøre samtaler om Colombia.

Colombias regjering og Sør-Amerikas eldste og største geriljagruppe, FARC, har jevnlig møter i Havanna.

For partene er det kort reisevei og et kjent klima, og bonusen er trolig at det også er mer kontrollerte forhold for sensitive samtaler. Forhandlingene kan pågå i stillhet, skånet for en pågående eller interessert presse.

• Les: NRK møtte Farc-geriljaen: Spiller fotball i forhandlingspausene
• Les: Norge utvider samarbeidet med kommuniststaten Cuba

Hit skulle utenriksdepartementets statssekretær komme for å møte partene i forkant av nye fredsrunder.

At det endelig var en vestlige delegasjon, og den mest høytstående fra Norge på tre år, som besøkte Cuba, imponerte ikke funksjonærene på flyplassen særlig.

Iallfall ikke at visitten skulle få pressedekning.

Men andre i Havana tok hintet relativt kjapt da den norske ambassadøren ringte og spurte hvorfor akkrediterte journalister blir fratatt arbeidsverktøyet.

Saken fikk en annen prioritet enn om jeg skulle ha troppet opp i de forskjellige etatene på egen hånd og bearbeidet lokale småkonger.

Et åpnere Cuba – med og uten overvåking

Dagen etter satt jeg i en cocotaxi, en av disse gule mopedtaxiene på tre hjul som ser ut som en halv kokosnøtt.

Jeg hadde fått de nødvendige underskriftene etter fire timers jobb og skulle tilbake til flyplassen. Trolig var dette rekordkjapt levert av regimets byråkrater.

Teknisk innsikt hadde de også. Det var ikke vanskelig å se, for et trent øye, at mikrofonen med de oppgitte spesifikasjonene var ubrukelig for alt annet enn mitt kamera.

Vi kjører forbi revolusjonsplassen, der store cubanske flagg blafrer i vinden. Om de varsler et politisk værskifte, er jeg mindre trygg på, men noen av de strengeste forbudene har blåst bort.

Det var i regjeringskompleksene her jeg hadde fått tillatelsen. Den ikoniske argentineren Che Guevara pryder ytterveggen til innenriksministeriet. Fresket i stål har tålt tidens tann og er et solid symbol på de offentlige verdiene, som henger fast.

• Les også: Feirer revolusjonsjubileum med 50 års matrasjonering

Det var her på revolusjonsplassen paven talte til flere hundre tusen mennesker i fjor. Han ba om et mer åpent samfunn.

Moskva, Minsk og Pyongyang har omtrent like store offentlige samlingsplasser. Den cubanske skiller seg ut med Fidels maratontaler. Synd var det på dem som ikke hadde tatt med seg hodeplagg og måtte stå i timevis i stekende sol.

Det var her han og Raul mobiliserte massene minst to ganger i året. På 1. mai og på revolusjonsdagen i slutten av juli.

Cubanerne har ikke opplevd samme omveltninger som kommuniststatene Kina og Vietnam. Likevel ser mye annerledes ut enn da Fidel styrte for bare fem år siden – om du ser bort fra forfølgelsesvanviddet på flyplassen.

Ikke minst i maktas korridorer har det vært utskiftninger. Fidels menn er byttet ut med Rauls militære. Yngre ledere går i skole.

Dette begynte å skje før pavens bønn.

Småkapitalismens bris over øya

President Castro løsner sakte grepet og tar mindre plass. Nå kan cubanere, som har råd til det, få reise inn og ut av landet som de vil.

Rundt 100 nye internettsjapper har kommet til hoteller og postkontorer, takket være fiberoptisk kabel fra landets største handelspartner, Venezuela. Mye nettinnhold er fortsatt sensurert, det er altfor dyrt å surfe og uaktuelt å koble til de fleste hjem, men likevel.

Den skakkjørte planøkonomien gjør også at folk får drive mer privat nå, som å ha restauranter eller små, mobile utsalgssteder med frukt og grønt.

Amerikanske pastellfargede biler fra 1950-tallet er hentet ut av garasjene, gjenopplivet med bildeler fra andre merker, stereoanlegget fikset på og skinnsetene pusset.

Taxilisensene flommer over. Dette er også en ny inntektskilde. De gamle bilene fyller gatene igjen og er et kollektivalternativ til overfylte busser.

Reformene tvinger seg fram i takt med oppsigelser i statsapparatet, men for mange går det frustrerende sakte.

Cuba må importere det meste. Akkurat nå er poteter vanskelig å få tak i, fikk jeg høre.

En «mulata» på deling

Vertsfamilien jeg bor hos, spurte om jeg kunne ta med bleier til den nyfødte. På Cuba er bleier dyre og dårlige. Som takk ventet en «mulata» på rommet mitt.

Ja, jeg fikk også lettere panikk da jeg hørte det. Trøtt og grinete etter meningsutvekslingen med (dys) funksjonærene på flyplassen og nå uønskede gjester på rommet?

– Det var familiens favoritt, sa mannen i huset.

– Vi kunne godt dele.

Jeg trodde ikke mine egne ører. Hjernen spant rundt. Jeg hadde brukt samme boligagent sist jeg var her uten problemer eller tilbud om annet enn en seng.

For å gjøre det kort, det som opplevdes som svært lange og rådløse minutter ved dørstokken. «Mulata» viste seg å være en flaske brun rom. En dråpe cubansk identitet.

Den var helt grei, for min del.

Uønskede problemer 1 og 2

– Alt er mulig, resten er ulovlig, sa en av mine cubanske venner om forholdene på øya. En slags forsvarstale og forklaring. Han var oppgitt, men ikke overrasket over hva jeg fortalte om de tekniske utfordringene.

Nå var jeg her igjen og skulle vente i underkant av en time før de flyplassansatte klarte å finne kameramikrofonen de hadde beslaglagt kvelden før.

Ofte består jobben vår av mye venting, men da ofte på noe mer meningsfylt og frivillig enn et byråkrati og system, som ikke skjønner sine egne kråketegn.

Vi ventet ikke engang på heisen i et av departementene her, men tok beina fatt.

Heldigvis rakk akkurat den gravide norske statssekretæren å komme seg opp i niende etasje og inn til en signeringsseremoni før det smalt.

Trolig var det strømmen som gikk og heisen ble stående da hun hadde gått ut.

Deler av delegasjonen tok trappehuset opp. Skjortene klistret seg tettere inntil kroppen for hver etasje. 45 minutter senere var seremonien over, men heisen stod fortsatt.

Heldigvis enklere å gå ned ni etasjer enn opp – selv for dem med høye hæler. Det var mer sjarmerende enn flaut.

Uønskede problemer fikk også lasteskipet som ble stanset i Panama. Cubanerne hadde lastet skipet med sukker. Tollerne, som mistenkte narkotikatransport, bordet båten og fant våpensystemet, raketter og flydeler under sukkeret.

Den nordkoreanske kapteinen forsøkte angivelig å ta livet sitt, ble det gjengitt i mediene. Han hadde ikke lykkes med oppdraget å få varene trygt til Pyongyang siden båten ble tatt i arrest.

• Les: Panama fant disse rakettene i nordkoreansk skip

Sukkeret skulle etter sigende være betaling til Nord Korea for at de fikser litt på de cubanske forsvarsinstallasjonene. FN undersøker fortsatt om Cuba har brutt internasjonale regler og straffetiltak.

• Les: Cuba innrømmer våpentransport til Nord-Korea

Man skulle tro de hadde andre utfordringer og bekymringen enn en mikrofon.