NRK Meny
Normal

«Central Park er Guds gave til oss»

NEW YORK (NRK): Én har et kosmisk barn med Mick Jagger, én annen er en rulleskøytedanser på 58 år, én tredje sykler med rastafletter og alpelue. Central Park i New York har utviklet seg langt siden anlegget oppsto som en idé i byens finere salonger for over 160 år siden.

Tre mennesker i Central Park

«Pierre» (store bildet) sykler rundt i skjorte og slips, og med rastafletter og alpelue. og Michael (t.v.) mater fugler og ekorn etter den faste rulleskøytedansen ble avlyst. Sheina (t.h.) mener at hun har et kosmisk barn med Mick Jagger. De er bare tre av mangfoldet man møter i Central Park, New Yorks berømte grønne lunge.

Foto: Gro Holm / NRK

Mann som ser i søppelkasse

James kan tjene opptil 200 dollar på en helg ved å pante tomflasker i Central Park.

Foto: Gro Holm / NRK

«Non, je ne regrette rien» – jeg angrer ingenting, synger Edith Piaf fra en getto blaster i en bag bakpå sykkelen til den mørke mannen med rastafletter og alpelue.

Jeg så ham dagen før, og jeg så ham da jeg så vidt var innom Central Park uka før. Han ligner ikke på de andre syklistene i lycra eller fritidstøy som det må være tusenvis av i parken på en vakker høstdag som denne.

Nei, sykkelen er eldre og Pierre, som er kunstnernavnet, sykler i skjorte og slips.

– Jeg oppdaget Piaf for 15 år siden, forteller Pierre, som er like amerikansk som noen. – Siden har jeg syklet rundt med musikken hennes for å spre glede. Det gir meg ro.

Pierre har aldri vært i Paris, det har han ikke noe behov for. Han har jo Piafs musikk her.

Ville bevise at Amerika ikke var vulgært

De ville ha nikket og smilt, de velstående herrene i New Yorks finere salonger som fikk ideen til parken tidlig på 1850-tallet.

Historien forteller at de ønsket å bevise at Amerika ikke var så vulgært og materialistisk som europeerne ofte hevdet.

De ville skape noe av verdi for fellesskapet, en park der folk fra alle samfunnslag kunne møtes, mores og puste inn frisk luft.

Store deler av området var uansett en blanding av berg og sump og lite egnet til næringsvirksomhet.

Halvannet tusen mennesker måtte riktignok flyttes på, men det skjedde med en viss kompensasjon og til fellesskapets beste.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Båthuset i Central Park

Området rundt Båthuset er populært i solnedgangen

Foto: Gro Holm / NRK

– Kosmisk barn med Mick Jagger

Anleggsarbeidet startet i 1857, og alt vinteren året etter åpnet den første skøytebanen, i sørenden av parken, som i dag dekker tre og en halv kvadratkilometer av Manhattan.

Etter hvert ble det anlagt svære plener, kunstige innsjøer, plantet trær og bygd gangveier med romantiske broer over på kryss og tvers.

Til å begynne med var det hovedsakelig de bemidlede som brukte parken, det var for langt å gå fra der New Yorks arbeiderklasse bodde. Men i dag er det parken for alle, med 9000 sittebenker og 40 millioner besøkende hvert eneste år.

– Jeg kommer til denne benken hver lørdag etter å ha vært hos legen, sier Christina. – Jeg elsker denne benken, den er gitt av Garry Marshal, han som regisserte blant annet Pretty Woman med Julia Roberts. Her kan jeg drømme og lese, smiler Christina, en helt alminnelig kvinne i 20-årene.

– Jeg så jomfru Maria. Hun kom til meg på en rosa syklon 12. november i fjor, forteller ikke fullt så alminnelige Sheina Lona, en kvinne i slutten av femtiårene med hodet dekket av fargerike fjær og en rund bambushatt.

Hun selger smykker av bergkrystall til forbipasserende, eller kanskje helst noe som ligner. Sheina virker helt edru, men historien hun forteller er mer enn fantastisk.

– Jeg har en datter på 23, Sage, med Mick Jagger, sier hun. Virkelig, spør jeg tvilende. – Ja, altså, jeg møtte ham i en drøm for tjuefem år siden, på en parkeringsplass i forbindelse med en Stones-konsert. Vi ble bestevenner, og det var magisk. På konserten kastet jeg krystaller på ham og på Keith Richards. De lot som de ikke merket noe. Men datteren min ble unnfanget gjennom krystallene, det er et mysterium, sier Sheina.

Deborah Schwartz (t.h.) med hunder og venninne

Hundeeier og forfatter Deborah Schwartz (t.h.) med hunder og venninne.

Foto: Gro Holm / NRK

– Sage er et kosmisk barn, hun er et åndelig produkt. Jeg lever på en syklon av krystaller, en stjerneport i Arkansas, sier Sheina.

Jeg må sa sett litt tvilende ut, for damen med fjærene følte behov for å fortelle at boka om hennes liv kan kjøpes på Amazon. Den har ligget ute i seks år, og nylig fikk jeg en sjekk på 47 dollar og 40 cent, den hadde fortjent bedre salg, mente krystalldamen.

Egne partyer for hundeeiere

Jeg møtte flere bokdamer på min vei gjennom parken. Det var hundene som fikk meg til å snakke til Deborah, en velpleid middelklassekvinne med langt mørkt hår og brune, intense øyne.

– Den ene bikkja er en blanding av chesapeake, mastiff og pitbull, den andre er pitbull og noe annet. Begge var hjemløse.

Hvorfor så mye kamphund, lurer jeg på? Hun forstår ikke helt problemstillingen, de finnes jo ikke aggressive.

– Central Park er helt fantastisk, jeg blir stadig kjent med nye folk som har hund. Vi arrangerer egne partyer for hundeeiere. Alt her i New York går så fort, hundene får deg til å stoppe.

Deborah jobbet tidligere som helseadvokat. Nå er hun forfatter, av én bok så langt. Woman on top, kvinne på toppen, finnes faktisk på Amazon, jeg dro til og med hjem og leste den.

Akrobat i Central Park

Flaggermusen starter med 2 og øker til 5 personer, som så må betale seg ut av rekka.

Foto: Gro Holm / NRK

En enkel, bortimot selvbiografisk historie, om en tobarnsmor som mister mannen i kreft, så nesten blir fanget av en temmelig destruktiv mann fra New Yorks finans-jetsett, før hun innser at hun ikke ønsker det livet og overbeviser seg selv om at hun har krefter til å klare seg alene ved å bestige Afrikas høyeste fjell, Kilimanjaro.

– Du aner ikke hvor mange kvinner her i New York som inngår pakt med djevelen. De har utdannelse og jobb, men gifter seg likevel til enda mer penger og trygghet, forteller Deborah.

– Det er et liv der alle du møter har en verdi – folk følger med på hvor mange millioner eller milliarder dollar du er god for. Kvinnene er som regel yngre enn mennene, og de må aldri motsi mannen med andre menn til stede. De får helgeturer til Paris og Karibia, men menn som ikke er dem verdige, sier kvinnen som litt overraskende nekter å svare da jeg spør hvor gammel hun er.

– Med en gang jeg forteller det, blir jeg satt i en bås. Av meg, en kvinne omtrent på din alder, undrer jeg? – Ja, av deg også, men enda mer av menn som leser det du skriver om meg.

Afro-flaggermus

Akrobat med tilskuere

Afrobats – flaggermusene – opptrer i parken nesten hver helg.

Foto: Gro Holm / NRK

– Vi er svarte, vi er farlige. Først tar vi kroppen din, så tar vi pengene dine, rapper fem afroamerikanere i kor. De er gateakrobater og kaller seg Afrobats – afro-flaggermus.

Folk hyler av latter over selvironiske rasistiske kommentarer, som bare afroamerikanerne selv kan fortelle dem. Fem publikummere som må stå med bøyd nakke når en av dem tar rennefart og gjør saltomortale over hele rekka må til sjuende og sist betale seg ut av rekka. Mindre en ti dollar betyr mobbing.

En russer nøler, og han får gjennomgå for en god porsjon av Putins synder. En annen har bare kredittkort og må få hjelp av en ukjent blant publikum.

En eldre dame får flere utfordrende hoftebevegelser i sin retning enn hun trolig har fått på flere tiår, alt til musikk eller talekor. De rødkledde flaggermusene tjener nok til å leve av det, forteller en dem. Så mye moro for tjue dollar er det lenge siden jeg har fått.

Artikkelen fortsetter under videoen.

Akrobatikk i Central Park. Foto: Hilde Røiseland

Gruppen med svarte akrobater kaller seg Afrobats.

Rulleskøytedanser på 58 år

Egentlig var jeg på jakt etter rulleskøytedanserne. De møtes hver lørdag ettermiddag i parken, men akkurat den dagen var dansen avlyst på grunn av en stor konsert.

Mann med fugl og rulleskøyter

Den faste lørdagsdansen på rulleskøyter var avlyst, og Michael mater parkens fugler og ekorn i stedet.

Foto: Gro Holm / NRK

Jeg fant likevel én av dem, en enslig mann på 58 år som hadde gått på rulleskøyter siden han var tenåring. Han tok noen piruetter for meg, men var egentlig mer opptatt av å dele matpakka med et nysgjerrig ekorn.

Ute på en av innsjøene lar noen par seg ro rundt i gondoler, mens de fleste ror selv i båter du kan leie i det som ganske enkelt heter Boat House.

Men Båthuset er også en kafé, der du kan sitte ute med et glass øl eller vin og se sola gå ned over skyskraperne bortenfor sjøen og trærne.

Det unike med Central Park er at du er midt i en verdensby og i naturen samtidig. Velger du de ytre stiene, kan du løpe ni kilometer rundt parken, men du kan også velge krokete stier mellom berg og høye trær, forbi et lite slott, fontener, skulpturer og lekeplasser.

Du kan sitte i karjol og la en fjærprydet hest trekke deg, du kan sykle og du kan bare legge deg ned i gresset og la humla suse. Det er slutt på det harde syttitallet, da parken var beryktet for overfall og narkolangere. Du kan møte tigre og isbjørner, men de er bak gjerder i dyrehagen.

En Hare Krishna-munk fra Slovakia forsøkte å overbevise meg om at hans religion hadde lagt hippiefasen bak seg, en kvinnelig tangolærer forsøkte å kapre meg som elev i det sola sank og lørdagskveldens tangodans startet i et hjørne av parken.

På vei ut møter jeg James. Han samler tomflasker og kan tjene 150 til 200 dollar på en helg.

– Jeg skammer meg ikke, men verken barna eller oldebarna mine vet hvor jeg får ekstrainntektene fra, sier afroamerikanske James fra Bronx. Husleia dekkes av sosialpenger, tomflaskene gir ham råd til skikkelig mat. Her får jeg dessuten mosjon. Central Park er Guds gave til oss, mener flaskesamleren.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt