Forhandlet om Syrias grusomhet i sveitsisk idyll

«Toget går på 39 hver time, og på returen er det 02 eller var det 03? Det hender at de endrer tidspunktene litt, men altså en gang i timen og så må du bytte tog i Vevey. Selv har jeg helt sluttet å dra til Montreux. Det holder å dra til Vevey. De har fire kinosaler, tre på rex og en til og mange teater. Det er ikke noe poeng for oss å dra helt til Montreux, men det er klart, på kveldene er det ikke så greit. Det siste toget går klokken ti, vi har hatt en underskriftskampanje for å få senere avganger, men ennå ikke lykkes.»

En kortklippet og elegant kvinne sier så at hun godt kan gi meg en togtabell, slik at jeg er på den sikre siden.

Jeg nikker og hun gir meg en detaljert oversikt over alle togene som kjører langs Genève-sjøen. Jeg takker for informasjonen, går ut av den lille stasjonsbygningen og kikker ned over vinranker, en speilblank innsjø og hvite sveitsiske alpetinder.

Toget kommer inn på stasjonen 7 minutter over halv, og ni minutter over halv lukkes dørene og toget begynner en bedagelig reise ned gjennom disse vinmarkene som ligger i terrasselignende platåer og strekker seg ned mot innsjøen.

I Vevey går jeg av toget, venter noen nye minutter og så kommer det neste toget som frakter meg til Montreux.

I mellomtiden har jeg rukket å tenke mitt om demokrati, fred, menneskelig sameksistens og verdens kontraster. Det var ikke spesielt originale tanker, men hvem har vel det i disse dager, jeg var mest nummen og forblåst i kropp og sinn.

Fra Kairo til Genève

Samme morgen hadde jeg fløyet fra Kairo til Genève, fra en dystopisk og kaotisk metropol til et av verdens mest velordnede urbane områder, og nå satt jeg i sveitsisk postkortlandskap og skulle på en konferanse der partene i den syriske borgerkrigen for første gang skulle møtes ansikt til ansikt.

Hotellrommene i Montreux, hvor åpningen av konferansen skulle holdes, var fullbooket. Ikke bare hadde all verdens diplomatiske delegasjoner meldt sin ankomst, det var visstnok allerede planlagt en konferanse for luksusklokker og jeg måtte derfor bo i en liten landsby utenfor Montreux kalt Chexbres-Villages.

Derav togturen og praten med den elegante, middelaldrende damen som altså jobbet på togstasjonen. I Sveits er det faktisk folk som fortsatt jobber på togstasjonene, ja, jeg synes det var folk overalt som det gikk an å spørre og som hadde ordentlig svar.

Sveits tar togene sine på alvor, på samme måte som lokaldemokratiet. Men kvinnen og hennes medaktivister hadde ikke nådd fram med underskriftskampanjen, det var fortsatt ikke noen tog opp til landsbyen etter klokken ti på hverdager og jeg ble altså sittende og tenke ikke bare på demokratiets muligheter, men også de forsakelser det fordrer.

Det er frihet, men et system der nederlag må aksepteres, borgeren er fri, men ikke allmektig og også fort passiv utenfor valgperiodene.

Demokratiet som ideal. Jeg både tenkte og følte på alt som har skjedd på Tahrir-plassen i Kairo og i krigsherjede Syria i kampen for nettopp dette, en ikke alltid artikulert kamp for medbestemmelsesrett og rettferdige muligheter og et myndighetsapparat som står til ansvar overfor egne borgere.

Det er kjernen i alt som har spilt seg ut siden den tunisiske grønnsakselgeren Mohammed Bouzizi satt fyr på seg selv og med det startet en kjedereaksjon som ennå på langt nær er over og det er, som vi alle vet, i Syria det går verst.

For mens partene, det vil si myndighetsdelegasjonen og opposisjonen i eksil som ikke har all verden av representativ styrke, var samlet i Genève, fortsatte krigføringen og overgrepene mot sivile.

Jeg hadde lyst til å skrive blodbadet, men jeg tror ikke lenger den type ord har noen virkning. Uansett hva vi skriver eller tar bilder av, verden er fast bestemt på å ikke gjøre det som må til for å stanse krigen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Aleppo fullstendig ødelagt

I Aleppo var det verst. Der benyttet myndighetene seg av indre stridigheter mellom opposisjonsgruppene til å rykke fram og, kanskje i mangel av ordentlig ammunisjon, har de begynt å bruke et hjemmesnekret men, grusomt våpen.

Tønnebomber. Det er tønner stappfulle med sprengstoff, metallbiter og gjerne bensin eller diesel slik at de også starter branner. De slippes over lav høyde og dreper selvfølgelig helt vilkårlig.

Ifølge opposisjonen ble det drept 1200 mennesker av disse tønnebombene mens forhandlingene pågikk, og Aleppo er i dag en by som er fullstendig ødelagt etter halvannet år med krigføring.

Det har ikke alltid vært slik. Jeg besøkte byen for elleve år siden, den gang ganske tom for turister på grunn av en annen krig, den i Irak som akkurat var i gang.

Den store borgen i sentrum lå urørt og de nå utbrente basarene, kilometer på kilometer med ganger, var fulle av syrere som gjorde sine daglige gjøremål og en gang stoppet jeg utenfor en kirke hvor jeg snek meg inn for å se et bryllup som var i gang.

Jeg klarte aldri å ta rede på akkurat hvilken kristen kirke det var, eller kanskje jeg bare har glemt det, men jeg tror det var en gresk ortodoks kirke og jeg ble sittende der å kikke på disse som giftet seg, overrasket og fascinert av et ritual som var så kjent, men likevel så fremmed.

Jeg visste lite den gang om Midtøstens kristne og dype historie og jeg var selvfølgelig heller ikke den første reisende som har latt seg blende av Aleppo.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Eventyrer av den gamle skole

En av annen var baron Jean Baptiste Tavernier. Han har du kanskje aldri hørt om, og det hadde ikke jeg heller før jeg tok inn på hotellet som bar hans navn.

Han var eventyrer av den gamle skole, født i Paris, flyttet til Belgia og slo seg til slutt ned i Sveits men hadde før det lykkes med å bli Solkongen Ludvig den 14.s edelsteinsforhandler og like bak resepsjonen i hotellet var det en kitchy kopi av den mest berømte diamanten han skaffet solkongen.

«Hope» kalles den nå og har et intenst blåskjær. Originalen er nå på Smithsonian Institute i Washington. Hvordan den havnet der er en historie jeg kanskje kan fortelle en annen gang,

Europa har også vært gjennom sine revolusjonære perioder, men nå handler det om Tavernier og hans reiser. Diamanten ble funnet i India hvor han gjorde mange av sine innkjøp og på veien dit reiste han blant annet gjennom Aleppo som den gang var kontrollert av tyrkerne.

Som enhver reisende med et litt for stort ego og i mangel av sosiale medier, skrev han ned sine beretninger med tittelen «Les six voyages de Baron Tavernier.» Baron Tavernies seks reiser.

Det er en klassiker innenfor reiselitteraturen og Tavernier var en berømt europeer som solgte bøker over hele den fransktalende delen av kontinentet. I et glassmonter like ved diamanten var det en originalutgave, mens jeg for tretti euro fikk kjøpt meg en pocketutgave.

Under overskriften «Aleppo, overflodens by» skriver han: «Aleppo er en av de mest berømte byene i Tyrkia, berømt like mye for sin storslagenhet som for det vakre og den gode lufta og overfloden av alle slags ting og for all handelen som foregår med folk fra alle verdens nasjoner.»

Finnes ikke mer

Den byen Tavernier besøkte for snart 350 år siden og jeg for elleve, finnes ikke mer. Den er oppdelt mellom stridende grupper, uvurderlige historiske monumenter har gått tapt, sivile drepes eller fordrives.

Aleppo en av verdens eldste byer, er ikke lenger berømt for å være et nav langs Silkeveien, den er berømt for å være overgitt menneskehetens destruktive natur, og det var ingenting i Montreux og deretter i Genève-møtet som tilsa det skal bli noen snarlig endring eller bedring.

Som så mange av oss spådde; møtet var lite annet enn store ord og da partene skulle sette seg ned å forhandle klarte de ikke engang å bli enige om de minste ting, som for eksempel at myndighetene skulle slippe inn nødhjelp til beleirede befolkninger i Homs og Damaskus` forsteder.

Ironisk nok forhandlet de i Genève hvor også krigens lover er skrevet ned og har fått navn etter forskjellige konvensjoner vedtatt etter den ene krigen etter den andre.

Genève 1 og 2 og 3 og 4 og deretter tilleggsprotokoller, alle hederlige forsøk på å regulere mennesket bestialitet, men i Syria er ikke de mye verdt.

Selv Røde Kors som er satt til å forvalte disse konvensjonene er under voldsom kritikk fra deler av opposisjonen som mener de lar seg bruke av myndighetene.

Det er som vi alle kommer til kort i denne krigen, også vi journalister som ikke klarer å få ordentlig grep på den, som maktesløse forteller og forteller eller forsøker å forstå, men som aldri når helt fram.

Det være seg på grunn av egne mangler, kidnappingsfaren i opprørskontrollert områder eller begrensninger lagt av myndighetene.

Øy i et hav av brutalitet

Når dere leser dette, vil jeg gjøre et nytt forsøk på å bedre fortelle hva som foregår, i hvert fall få fram noen bruddstykker av sannheten.

Hvis alt går etter planen vil jeg være i Damaskus. Jeg vil kikke utover Syrias andre store by og Aleppos historiske konkurrent og se en by som ennå står, med sine minareter, sin gamleby og fantastiske, men nå tomme museum hvor blant annet verdens første kjente alfabet befant seg.

Det er en regimekontrollert by hvor myndighetene føler seg ganske rolige i sentrum, men hvor forstedene er kampsoner som resten av landet og hvor det har vært langvarige beleiringer som har ledet til sult og underernæring, men akkurat i sentrum av byen vil det være annerledes, tror jeg.

Det er flust med kontrollposter og jeg antar vi fortsatt vil høre bombingen på avstand.

Som en syrer en gang sa til meg: Damaskus er en rolig øy i et hav av brutalitet.