NRK Meny
Normal

Livet med terror - «Keep calm and carry on»

LONDON (NRK): Korrespondenthverdagen har den siste uken vært som den pleier, men myndighetene har gitt oss beskjed om at faren for et terrorangrep er svært sannsynlig. Det er britene vant til – deres reaksjon er stort sett «Keep calm and carry on».

Politi i London

Politi utenfor det britiske parlamentet mandag denne uken etter at terroralarmen hadde gått i Storbritannia.

Foto: Matt Dunham / Ap

Jeg hadde ikke mer enn satt meg ned for å spise lunsj på mitt stamsted fredag for en uke siden, da det kom hastemeldinger på rekke og rad på telefonen min.

Først fra BBC, deretter Sky News, så The Times, The Guardian og resten av nyhetshusene jeg abonnerer på nyheter fra. «Trusselnivået er hevet til nest høyeste nivå», var meldingen.

Og jeg trengte ikke lese neste setning for å gjette meg til hvorfor - det er frykten for angrep fra den islamistiske gruppen som har utropt seg selv til den islamske stat. Nest høyeste nivå, eller nivå fire, betyr at et angrep på Storbritannia er svært sannsynlig.

Cappucinoen og camembert-bagetten ventet tålmodig på bordet, mens jeg raskt tvitret om nyheten til omverdenen, og senere gjorde avtaler med noen redaksjoner hjemme om nyhetsdekningen.

Så spiste jeg lunsj, og leste at meldingen fra regjeringen til folk flest var «fortsett livene deres som vanlig– dette kan ta en stund». Altså, «keep calm and carry on».

Gjennom helgen og den påfølgende uken har alt vært som det pleier. Markedene i sentrum var proppet som vanlig, tuben, bussene og togene like så. Skjønt, det hevede trusselnivået var selvsagt samtale-emne, og fortsatte å bevege seg i nyhetsbildet.

Realiteten var likevel at denne helgen neppe var særlig annerledes enn den forrige, eller forhåpentligvis den neste. Briter lar ikke dem som truer seg vinne, ved å låse seg inne.

Erfarne med terror

Nå er da heller ikke de samme britene akkurat ukjent med terror og terrortrusler, men et så høyt trusselnivå har det ikke vært siden en periode i 2010 og 2011, da det gikk rykter om at terrorister med tilknytning til Al Qaida-nettverket planla å smugle inn bomber på rutefly fra Midtøsten og hit.

Frem til nå har trusselnivået ligget på nivå tre som "bare" betyr at et angrep er ganske sannsynlig. Og det er iallfall et nivå de er vant med. «Keep calm and carry on».

Hvor lenge dette trusselnivået varer vet ingen, statsminister David Cameron antydet år, kanskje tiår. Som om det er noe nytt.

Selv om Storbritannias nåværende plass i verden nok er mer i en krok enn i midten, sammenlignet med tidligere stormaktsdager, er Storbritannia stadig en nærmest ubrytelig alliert for USA.

Britiske soldater har vært tilstede i de fleste verdenskonflikter hvor USA har vært. Siden 11. september 2001 har deltakelsen skaffet dem mang. Men britene har vært vant til fiender lenge.

Fra blitzen til IRA

«Keep calm and carry on»-skilt

«Keep calm and carry on»-skiltet stammer opprinnelig fra 2. verdenskrig.

Foto: Mark Blinch / Reuters

Mange er historiene fra 2. verdenskrig og «The battle of Britain» og blitzen, da tyskerne forsøkte å bombe London og Storbritannia til å overgi seg.

Utfallet kjenner alle. Britene lot seg ikke kue, verken mannen i gata eller regjeringen. De sto krigen av, og livet ble omsider roligere.

Det var også den gangen regjeringen produserte millioner av plakater med påskriften «Keep calm and carry on», som skulle motivere folket under angrepene, men de ble aldri distribuert, og er i dag mest en suvenir – men samtidig en riktig betegnelse på hvordan briter takler kriser og terror.

Etter 2. verdenskrig var det relativt fredelig, lenge, mens det britiske imperiet sakte men sikkert smuldret opp. Så fra slutten av 60-tallet skulle nye tiår med trusler og terrorfare begynne.

I 1970 og 71 herjet den radikale anarkistgruppen «The angry brigade». En anti-amerikansk gruppe som plasserte ut til sammen 25 små bomber for å oppnå maksimal mediedekning. Det handlet heldigvis mest om materielle skader, kun én person ble skadet av denne «sinte brigaden».

Langt mer alvor ble det i årene som fulgte, de mange årene som fulgte. De kalles bare «The Troubles», i britisk historie. Det handler selvsagt om konflikten i Nord-Irland, som jo til stadighet spredte seg til England.

Forskjellige fraksjoner innenfor den irske republikanske hær, IRA, blåste av en rekke bomber gjennom over 30 lange år. Det kostet mange menneskeliv.

Den siste aksjonen var så sent som i november 2001, da en bilbombe ble plassert ut i Birmingham. Så var det slutt.

Søppelkassenes retur

Jeg husker hvor rart det var da søppelkassene kom tilbake i London-sentrum, noen steder så sent som i fjor høst.

Da jeg bodde i London på 90-tallet fantes det nemlig ikke en eneste en inne i sentrum, av frykt for at IRA ville plassere bomber i dem. Det samme gjaldt inne på tog- og tubestasjoner.

Du måtte ta med deg søppelet hjem, eller slippe det rett ned på gaten, så kom renovasjonsarbeiderne og plukket det opp etter deg.

Det var en egen lukt over London på den tiden, for ikke å snakke om fete rotter. Keep calm and eat litter.

Rett før jeg flyttet hit til London for første gang, i 1996, hadde IRA blåst av 1500 kilo med sprengstoff i Manchester, og skadet over 200 personer.

Året etter laget de et enormt togkaos da de satte av to mindre bomber på en togstasjon, så det var bare å venne seg til å bo i et terrormål. Det betød ofte stengte togstasjoner på grunn av innringte bombetrusler eller sikkerhetsalarmer som følge av gjenglemt bagasje. Folk trakk på skuldrene, fant en buss, eller bare ventet – dette var dagliglivet. Keep calm and carry on.

Selv etter langfredagsavtalen fra 1998 glimret søppelkassene med sitt fravær, og det ble ikke fritt for angrep fra utbrytergrupper fra IRA heller, selv om det ble et par stille år fra den kanten.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Minnesmerke i London

Et minnesmerke er satt opp i London for å hedre de 52 som ble drept i terrorangrepene 7. juli 2005.

Foto: FRANTZESCO KANGARIS/FILES / AFP

Spikerbomber og selvmordsbomber

Uten at det ble særlig ro av den grunn. Våren 1999 gikk bombealarmen her igjen.

Selv skulle jeg snart flytte hjem til Norge da, men rakk å oppleve den såkalte spikerbombemannen. En neo-nazist som hatet innvandrere og homofile så intenst at han gjorde hva han kunne for å drepe og lemleste dem gjennom tre hjemmelagede spikerbomber over tre helger, alle tre på steder jeg og mange av mine venner tidligere hadde vært innom.

Noen bekjente var også i nabolaget da den siste bomben ble sprengt, da døde tre og 79 ble skadd. Mannen bak ble arrestert og kan tidligst løslates i 2049. London falt raskt tilbake til sitt vanlige gjenge.

7/7-2005 er en dato alle briter husker, da fire islamistiske selvmordsbombere tok livet av 56 mennesker og skadet 700 ved å sprenge sin dødelige bagasje på tre tubetog og en buss.

Jeg bodde ikke her den gangen, men var kveldsvaktsjef i Dagsrevyen og husker en kveldsvakt blandet av beskjeder til og fra venner, og til og fra reportere som dekket angrepet.

Nok en gang ble Londonere berømmet for sin ro, og evne til å hjelpe hverandre når ting så som verst ut. Bombene har laget dype arr hos mange, men på et vis kom byen og landet seg tilbake til «carry on-modus» også da – for en stund.

Jeg trasket bare for noen dager alle de 175 trappetrinnene opp til dagslyset fra undergrunnsstasjonen Russell Square, og tenkte på nettopp de 26 ofrene som mistet livet inne i tunnelen omtrent her.

Terroren tar sjelden lange pauser i Storbritannia, det merket jeg den siste helgen i juni 2007 da jeg fløy over for å besøke gode venner i den vakre engelske kystbyen Bournemouth.

Avreisedagen min ble trusselnivået hevet til nest høyeste nivå, etter funnet av to bilbomber i London-sentrum. De ble desarmert, men det var nærmest slått en jernring rundt hovedstaden, og et trafikkaos av en annen verden oppsto – som om ikke fredagstrafikken ut av London er ille nok til vanlig.

Jeg sto i kø og ventet på plass på en bussekspress ved Heathrow, mens den ventende middagen hos vennene mine sakte gled over til å bli kveldsmat.

Mens jeg stresset meg opp, sto britiske medpassasjerer og ventet med stoisk ro.

– Ingen grunn til bekymring, du kommer frem, bare litt senere, sa busselskapets representant da jeg hevet stemmen en anelse. Så hvis jeg kunne gå tilbake i plassen min i køen? Keep calm and carry on.

Ikke tull med skotter

John Smeaton

John Smeaton fikk i 2007 en pris på CNN Heroes Awards for å ha stoppet en terrorist på flyplassen i Glasgow.

Foto: Peter Kramer / Ap
Lee Rigby

Lee Rigby ble drept på åpen gate i London i fjor.

Foto: Ministry of Defence/Crown Copyright/Handout / Reuters

Dagens etter slo terrorister til igjen, på den lille Glasgow-flyplassen i Skottland. To terrorister forsøkte å krasje en jeep full av propan inn i terminalen.

Bilen ble stanset av politi, terroristene fortsatte likevel å løpe mot terminalen, i full fyr, men de regnet ikke med skotte ved navn John Smeaton som visste mye om å «keep calm».

Han jobbet som bagasjesauer, og da han hørtebråket i en røykepause la han på sprang og så den ene terroristen, i et flammehav, som slåss med alle rundt seg.

Han ropte «Fuckin’ mon» på sin tjukke Glasgow dialekt, og ga terroristen et solid ballespark – og satte ham ut av spill.

Senere på ettermiddagen så vi den samme Smeaton blant annet bli intervjuet av en ung reporter fra BBC som på sitt perfekte by-engelsk spurte om hva som hadde skjedd.

På sin like tjukke Glasgow-dialekt fortalte han det, og reporten spurte hvilke tanker han hadde hatt i hodet da dette skjedde.

Smeaton målte henne med blikket, og svarte «hva som gikk gjennom hodet mitt var at jeg måtte hjelpe politimannen, kunne jo ikke la disse gutta komme seg unna med dette».

Som om det var den naturligste ting i verden å gyve løs på en desperat terrorist som var dekket av flammer fra topp til tå. Keep calm and carry on – ja, og ikke tull med skotter.

Mindre privatliv

På dagen to måneder før jeg flyttet tilbake til London igjen, 22. mai i fjor, kom angrepet på soldaten Lee Rigby i Woolwhich. To menn drepte ham på åpen gate, en terrorhandling gjerningsmennene forsøkte gjøre til noe religiøst og til en protest med vestlig krigføring.

Da jeg dro for å dekke åpningen av rettsaken i fjor høst, sto medlemmer av det ytterliggående Britiske Nasjonalistpartiet (BNP) og demonstrerte for dødsstraff utenfor rettslokalet.

Selv om partiet er ytterst marginalt og har svært lav oppslutning, intervjuet jeg dem som en del av dekningen. Ingen britiske medier gjorde det samme. De ignorerte dem, og overså totalt den stemmen i debatten. Keep calm and carry on.

Så når kommer det neste terrorangrepet her på britisk jord? Det vet vi jo ikke, kanskje får vi vite om noen angrep som blir avverget, slik vi allerede har fått vite et par ganger det siste året.

Men inntil da, går den britiske hverdagen, og det hektiske London-livet videre.

Men med enda noen ekstra bevæpnede politimenn på flyplassen eller togstasjonen, og en internettrafikk som overvåkes enda nøyere enn før, og kamerabagen min sjekkes sikkert litt nøyere neste gang jeg skal inn i et departement, og enda flere sikkerhetskameraer monteres opp, og selvsagt er det slik at enda litt mer av privatlivet forsvinner.

Sånn må det bare være, sier de som passer på. Ja, og så sier de altså «keep calm and carry on».

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt