50 år i Moskva–NRKs eldste korrespondentkontor

Sommeren er tiden for oppbrudd for noen av oss som har hatt det privilegium å være korrespondenter for NRK i utlandet. Og det har virkelig vært et privilegium å få være NRKs korrespondent her i Moskva i nye fire år.

Dette kontoret har en lang historie, ja faktisk feirer vi 50-årsjubileum i år og er dermed det eneste av NRKs korrespondentsteder som kan vise til en permanent tilstedeværelse i en by i så mange år.

I forbindelse med at jeg nå pakker sammen her, skal vi i august ha en liten markering av dette hjemme hos meg, i all beskjedenhet, men likevel.

Jeg snakket på telefonen med Tor Strand for noen uker siden. Han fortalte at det var mye fram og tilbake og under ganske uklare forhold han etablerte NRKs Moskva-kontor i 1968, som den første korrespondent i den lange rekken som nå henger på veggen ute i gangen i våre nåværende lokaler like ved Oktjabrskaja metrostasjon, sentralt i den russiske hovedstaden.

Selv har jeg nå tilbrakt 8 år som korrespondent i Moskva, og inntar dermed en god andreplass på listen etter mitt bysbarn Hans-Wilhelm Steinfeld, som nok kommer til å bli sittende med rekorden over lengst tjenestetid her, etter sine fire perioder og 17 år som NRKs utsendte midt i det veldige Russland.

Hyggelige besøk på kontoret

De siste dagene nå før ferien har jeg sammen med min faste fotograf Jurij gått gjennom en del av bildene som vi har tatt i forbindelse med reportasjer og opptak vi har gjort de fire siste årene.

Tanken har vært å lage en liten utstilling i forbindelse med 50-års jubileet, som også kan være grei å vise fram til de mange gjester som kommer innom kontoret vårt.

Og det har heldigvis vært ganske mange, selv om det på grunn av arbeidspresset nok ikke alltid har vært like god tid til å ta seg av alle dere som har ønsket å stikke innom.

Men kontakten med dere brukere av NRK er viktig for oss som er sendt ut i verden, og jeg vil gjerne bruke denne anledningen til å takke for ris, ros og korrigeringer. Ikke alle har jeg hatt tid å svare på, men jeg tror jeg har rukket over de fleste.

Jeg må innrømme at da jeg søkte og fikk jobben som korrespondent i 2014, så var det med litt delte følelser for det å komme tilbake til Moskva, 14 år etter at jeg forlot den russiske hovedstaden. Slutten av 1990-tallet var en helt spesiell og dramatisk tid, der alt var mulig og det nye Russland prøvde å finne seg selv.

Hvordan ville det være å komme tilbake til et Russland der riktig nok de materielle forholdene for den vanlige russer var blitt langt bedre og forutsigbare, men der et stadig mer autoritært styre med president Vladimir Putin på toppen hadde gjort mange desillusjonerte?

Rett i krigen

Jeg kom hit til Moskva 24. august 2014. Allerede neste kveld satt jeg på toget til ukrainske Kharkiv. Øst i Europa raste det en krig som var den blodigste som vår del av verden hadde sett siden hendelsene i det tidligere Jugoslavia og i Tsjetsjenia på 1990-tallet.

Det få hadde trodd, men noen av oss hadde fryktet, var i full gang. En kamp om grenselandet Ukrainas plass i det nye Europa. Det ble noen dramatiske dager ved fronten utenfor Donetsk, der det ikke var lett å få full oversikt over den tragedien som var i ferd med å utspille seg i dette fra naturens side så rike landet.

Først da NRK fikk være med på begravelsen til 31år gamle Dmitro Galytsin i Kiev noen dager seinere, forsto jeg alvoret i det som skjedde.

Hundrevis av soldater og sivile ble drept disse varme sommerukene. Nå fire år seinere er det beregnet at 10.000 mennesker har mistet livet under konflikten i Ukraina.

Det å dekke en slik konflikt eller krig, er alltid utfordrende. Hendelsene i Ukraina har ikke vært noe unntak. Jeg og NRK har forsøkt å gi stemme til alle parter og sider, ikke minst de lidelser som sivilbefolkningen i et av Europas tettest befolkede områder har måtte leve under, og fremdeles lever med.

Dette har ikke alltid falt i like god jord. Følelsene og meningene rundt det som skjer i Ukraina har vært sterke, ikke minst blant en del personer i Norge som neppe har opplevd konflikten på nært hold. Men det kan jeg leve med, og det var godt å få den anerkjennelsen som NRK fikk av Kringkastingsrådet for den måten vi har dekket Ukraina på.

Denne konflikten som etter dramaet på seinsommeren 2014 mer har hatt form av en stillings- eller skyggekrig, har kommet til å prege mine fire år som korrespondent. Naturlig nok. Det skulle bare mangle at NRK ikke prioritert dette når vi vet at Ukraina har forandret hele det sikkerhetspolitiske klima i Europa, og brakt oss nesten tilbake til slik det var under den kalde krigen.

Den glemte krigen

Det andre Ukraina

Jeg har reist rundt i Ukraina siden 1993, og skulle gjerne har vist nordmenn flere sider av dette spennende og flotte landet. Heldigvis ble det litt tid til å vise det også, som da vi fikk være med på gudstjeneste og kirkekaffe i den vakre kirken til Igor Jurkevitsj i Tsjernitsja vest i landet litt før jul i 2017.

Fint var det også å komme ned i de svale gruvegangene i Bakhmut i Donetsk fylke, der de lager noe av det beste som finnes av musserende vin, eller Champagne i denne delen av Europa, like ved frontlinjen mellom de ukrainske regjeringsstyrkene og de prorussiske separatistene.

Konflikt, konflikt. Ja det har vært mye av det i disse fire årene.

Den mest frustrerende har selvfølgelig vært mellom de slaviske nabolandene Russland og Ukraina, der nesten alle jeg snakker med, fra presten Igor vest i Ukraina til russere på kafeene har i Moskva, sier at det er tragisk at vi har havnet i en slik situasjon og ikke makter å snakke sammen, vi som tross alt har levd med hverandre i mange hundre år.

Er vi blitt russofober?

Men den ukrainske-konflikten har på sett og vis spredd seg også til å gjelde forholdet mellom Russland og russere og resten av Europa.

Russerne selv sier at det har blitt en russofobi som gjør Russland til syndebukk for alt som er galt, fra forgiftninger i England til rasemotsetninger i Sverige.

Og jo da, av og til er det neppe tvil om at russiske myndigheter og ikke minst president Vladimir Putin gjør det vanskelig for seg selv med klumsete og lite gjennomtenkte og ofte rent løgnaktige opplysninger.

Russland hadde tjent mye på å innrømme når det har gjort noe galt eller en feil, som i forbindelse med nedskytingen av det malaysiske flyet over Donbass sommeren 2014.

Og skremmende har det også vært å se hvordan Putin og de som styrer i Russland bombarder sitt eget folk med skremmebilder av hvordan Europa og Amerika prøver å omringe og presse dem. I så måte har fotball-VM på sett å vis vært med på å bygge broer, mellom skeptiske utlendinger og russere som ser at alle der ute likevel ikke er så fiendtlig innstilt som den statlige propagandaen vil ha det til.

Fangen i Lefortovo

Vi nordmenn liker å framstille oss som litt naive fredselskere som bare vil andre det beste. Men da jeg for første gang møtte den pensjonerte norske grenseoffiseren Frode Berg, gråtende stående i et glassbur i byretten i Moskva i januar, så var det som om masken ble dradd av oss nordmenn.

Plutselig hadde den russiske sikkerhetstjenesten FSB fanget en nordmann som innrømmet at han vært på oppdrag for norsk etterretning, riktignok bare som kurer og uten å vite omfanget av det han var med på.

Seinere har det blitt kjent at de norske hemmelige tjenester også etter at den kalde krigen formelt var slutt, har fortsatt sin verving av informanter blant dem som driver med kulturelt og økonomisk samarbeid med Russland.

Bildene av den gråtende Frode Berg i glassburet blir dessverre stående for både meg og mange andre på hvor kort vi er kommet i arbeidet med å bygge tillit mellom nabolandene Norge og Russland. Jeg er dessverre redd for at dette blir en sak som i lang tid kommer til å kaste skygger over samarbeidet mellom våre to naboland.

Derfor har Norge et svakt utgangspunkt i forhandlingene om Frode Berg

På sporet etter de norske kolonistene

Men heldigvis er det motkrefter som ikke gir opp. Mange av dem finnes nettopp i grenseområdene mellom Norge og Russland i nord, der kontaktene går mange hundre år tilbake.

For meg personlig var derfor den kanskje største opplevelsen i disse fire årene som korrespondent å få besøke den tidligere norske kolonien Tsypnavalok på Fiskerhalvøyen.

I mer enn 25 år har jeg jobbet med historien til de norske kolonistene som på slutten av 1800-tallet dro østover og slo seg ned langs kysten av Kolahalvøyen. Der de etter den russiske revolusjonen mer eller mindre frivillig ble med i verdens første, og kanskje siste norske kollektivbruk, fiskerkollektivet Polarstjernen.

De glemte emigrantene

Det var helt utrolig å kjøre på de nesten uframkommelige veiene på Fiskerhalvøyen og se stedet der Olga Øien, Torstein Fredriksen og Ragnhild Sandtrøen hadde bodd, alle etterkommere av kolonistene som på utrolig vis hadde klart å overleve både terror, sult og krig.

Det var også sterkt å finne gravplassen inne i skogen i Tarza sør for Arkhangelsk, der trolig rundt 30 av de norske kolonistene, mange av dem barn, døde den forferdelige krigsvinteren 1941/1942.

Da vi var for å gjøre opptakene i Fiskerhalvøyen dro vi også over til Norge for å snakke med Olga Øiens datter Gyda, som kunne fortelle hvordan fire av hennes brødre døde i Tarza. Nå er også Gyda borte, det tynnes i rekkene av dem som har førstehånds kunnskap om denne norske utvandrerhistorien.

Døden i Tarza – kolanordmennenes dystre skjebne

Pølsefabrikken

Det er møtene med enkeltmenneskene som jeg husker best etter fire år som korrespondent. Som Gyda fra Tsypnavalok og tannlegen Ljudmila som prøve å overleve midt i krigens Donetsk, blant annet gjennom å snakke via Skype med sin norske venninne Elin, som hun ble kjent med på Svalbard.

Og det har vært mange hyggelige og overraskende opplevelser, som møtet med Andrej Kouspits og hans venn Dmitrij Klimov som har startet med produksjon av pølser og pateer ute på landsbygden i Vladimir fylke, og selger direkte til kunder og restauranter i Moskva.

Andrej driver nå sin egen restaurant, Kolbasnikh Tsekh, pølseavdelingen, i et gammelt industriområdet bak Kutuzovskijprospektet i Moskva.

Jeg har snakket om det før i mine korrespondentbrev. Det er mange som blir overrasket over restauranttilbudet både her i Moskva, men også i ukrainske byer som Kiev, Odessa og Lviv. Og kanskje aller mest overraskende, i den hviterussiske hovedstaden Minsk.

Om noen uker pakker jeg sammen og sender et lite flyttelass tilbake til Norge. Og jo da, det skal bli godt å være sammen med familien og slippe å hele tiden kikke på mobilen om det er kommet noe nytt fra Putin eller fronten i Donbass.

Men jeg vet at jeg også kommer til å savne livet som korrespondent, det har vært noen år som jeg ikke ville vært foruten.