Berlusconis mange ansikter

– Moren min sa alltid at de eneste som finner Italia sjarmerende er turister, sier tolken min oppgitt.

Det er torsdag kveld og vi er på flyplassen utenfor Roma. Vi har akkurat ordnet billetter til Palermo.

Derfra er veien videre usikker. Ingen ledige flyseter til Lampedusa før om to døgn, har vi fått vite. Men det kan være det blir satt opp ekstrafly for journalister fordi pågangen er så stor, så vi rådes til å være på flyplassen i Palermo når de åpner skranken klokken sju neste morgen.

Ingen muligheter til å skrive seg på noen ventelister. Her blir det førstemann til mølla.

– Det kommer til å bli kaos, sier min italienske tolk resignert.

Vant til kaos

Kaos er noe italienere er vant til. Ikke minst i politikken. Bare dager tidligere hadde Silvio Berlusconi trukket sine fem ministre ut av den skjøre regjeringskoalisjonen. En manøver han trodde skulle gi ham støtte og føre til nyvalg.

Han ventet i hvert fall ikke dette: at hans egne skulle vende ham ryggen og forsvare regjeringen. Eller «skatteregjeringen», som Berlusconi liker å kalle den.

Men det han trodde skulle bli et siste stikk før han selv risikerte å bli kastet ut av parlamentet ble i stedet et sørgespill for hans del.

Helterollen han hadde tiltenkt seg selv (eller var det offerrolle?) ble tildelt statsminister Enrico Letta, der han ung, frisk og pågående ba om parlamentets tillit for å fortsette.

Selv lignet Berlusconi mer på en hoffnarr, der han lagde grimaser, dekket hode i hendene og viste med all tydelighet at det var en lidelse å lytte til den energiske statsministeren.

Til slutt gjorde Berlusconi helomvending og gikk på talerstolen i senatet og sa at det var med tungt hjerte han og hans parti likevel ville støtte regjeringen. -Vi har ikke uten intern strid tatt avgjørelsen om å votere for å gi regjeringen tillit til å fortsette.

For ham må det har vært en ydmykelse, men han forsto nok at det ville bli et enda større nederlag dersom partiet hans skulle gå i oppløsning.

Artikkelen fortsetter under lydversjonen.

Produktet Berlusconi

Det var på grunn av Silvio Berlusconi at jeg hadde reist til Italia. Mannen som i årevis har fascinert, engasjert og provosert sto foran det som kunne se ut som det endelige slaget. Men Berlusconis endelikt i politikken er like vanskelig å forutsi som mannen selv.

Silvio Berlusconi trådte inn på den politiske arena som et uventet og annerledes kort. «Politikk handler ikke om ideologiske motsetninger», mente han. «Det handler om hva folk har lyst på».

Finansmannen hadde gjort grundige undersøkelser før han opprettet sitt eget parti. Han brukte penger på å kartlegge hva italienere egentlig ville ha. Ikke at han ikke at hadde råd til markedsundersøkelser. Han var allerede da en av Italias rikeste menn.

Ikke bare ble det gjort markedsundersøkelser for å finne ut hva slags saker folk ville stemme på. Ansatte i et av selskapene hans fikk i oppdrag å rekruttere partimedlemmer. Og så ble alt satt inn på å vinne valget.

Logikken på hvordan å drive politikk hentet han også fra markedsføring: Den som er flinkest til å selge produktet vinner. Produktet het Silvio Berlusconi, tidligere støvsugerselger, nattklubbsanger, men nå i 1993 en mediemogul og storinvestor.

Og hans beste kort var å spille på at han var en politiker som ikke var politiker.

Så hvorfor ville han egentlig inn i politikken da? Selv sa han at det var for å redde landet fra kommunismen. Forfatter og filosof Simen Ekern skriver i boka «Berlusconis Italia» at det nok også var et trekk for å få tryggere grunn under føttene.

Noen dommere som etterforsket kreativ regnskapsføring og bestikkelser, hadde begynt å kikke forretningsmannen nærmere i kortene.

«Forza Italia»

Så, med kampropet «Heia Italia» som partinavn, hyppige tv-opptredener på egne kanaler og der han solgte ideen om at politikk også kunne være en lek havnet Berlusconi i regjering bare måneder senere.

Det varte ikke lenge den første gangen. Mistanken om tidligere finansielle krumspring innhentet ham, og da etterforskerne ble for nærgående sa de andre partiene i regjeringskoalisjonen takk for seg.

Det skulle bli den første i en lang rekke siktelser, om skatteunndragelse, svindel, bestikkelser, regnskapsjuks, korrupsjon og sex med mindreårige. Over 100 saker har blitt reist mot ham i løpet av disse 20 årene.

Og det har kostet ham flere hundre millioner kroner i advokathonorarer. For Silvio Berlusconi har trenert domstolen så godt han kan. Evige domsprosesser og toppolitikk har gått hånd i hånd.

To ganger mens han har sittet som statsminister har han klart å sikre seg immunitet mot rettsforfølgelse. Det er bare en av mange lover han har fått endret til sin fordel. Med Berlusconi ved roret og mange av hans advokater innvalgt i parlamentet der de har vært med å utforme landets lover, har kriminallovgivningen blitt endret.

Eller svekket, for å være mer presis. Noe av det første Berlusconi gjorde da han kom til makten igjen i 2001 – var å gå løs på loven om falsk bokføring for eksempel. Straffen for å ha jukset med regnskapene ble lavere og foreldelsesfristen kortere.

Hvitsnippforbrytere måtte avsløres og stilles for en domstol innen sju år fra lovbruddet var begått. Det er en lov han har fått mye glede av selv.

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Snakker så folk forstår

Men hva er det med denne mannen som gjør at folk likevel gir ham sin tillit? spør jeg tolken min mens vi venter på at flyet skal lette til Palermo.

Det har fått tekniske problemer og vi må sitte i setene våre til de har foretatt en ny sikkerhetssjekk.

– Han snakker så folk forstår, sier hun. – Men de er ikke stolte over å stemme på ham. Ingen vil vedgå at de har gitt ham sin stemme, sier hun.

Enkel retorikk brukte han også da han besøkte Lampedusa for to og et halvt år siden, Altså dit vi nå håper at vi er på vei.

Den lille øya nær Afrikas kyst har vært hjemsøkt av flyktninger siden 1992, året før Berlusconis «Heia Italia» så dagens lys. Den gang som nå stilte befolkningen på øya opp for å hjelpe dem så godt de kunne.

Da Berlusconi besøkte øya var den oversvømt av flyktninger fra Nord-Afrika som hadde lagt ut på havet for å komme vekk fra uroen under den arabiske våren.

Berlusconi lovde å fjerne flyktningene i løpet av 60 timer, han sa han ville gi de fastboende skattelettelser og selv syntes han at det var så vakkert der at han kunne tenke seg å kjøpe ikke bare ett – men kanskje to hus på øya.

Han skulle dessuten sørge for at det ble bygget en golfbane der, og han ville innstille lampeduserne til Nobels fredspris. Det var løftene fra mannen som har sittet lengst som statsminister i Italia etter annen verdenskrig.

Kom i skrøpelig båt

Klokken har så vidt passert 6 når vi er på flyplassen i Palermo. Innen sju er køen av journalister lang. En time senere går vi om bord i et lite motorfly med kurs for den vulkanske øya Lampedusa.

For mens Silvio Berlusconi slikket sine sår og Enrico Letta pustet lettet ut etter å ha reddet regjeringen skyllet virkelighetens katastrofe inn over Italia.
Den kom i en skrøpelig båt.

Over 500 mennesker var nesten ved målet da ulykken skjedde. Dette er hva overlevende forteller:

Klokken 3:30 torsdag morgen: Motoren stanser og menneskesmuglerne ber alle om å holde seg i ro til det blir lyst.

Klokken 04:30: Et fiskefartøy nærmer seg, sirkler rundt båten og forsvinner igjen. Like etter kommer en til båt, men heller ikke den kommer dem til unnsetning. Flyktningbåten har begynt å ta inn vann, forteller noen av de overlevende. Dagslyset kommer, ingenting skjer. Det er da den tunisiske menneskesmugleren tenner på tepper for å sende ut signal. Men brannen kommer ut av kontroll og alle løper til den samme siden av båten, som kantrer. Mange, trolig halvparten av dem som er om bord, blir fanget inne i båten når de synker.

Klokken 06:20 Den første alarmtelefonen til redningstjenesten fra frivillige som er på vei ut til ulykkesstedet. De har hørt hjerteskjærende skrik. -Det var grusomt å høre på, mennesker med dødsangst, forteller en dame til meg. Etter hvert kommer også kystvakta.

Klokken 08:00: Søket etter flere overlevende avsluttes.

• Les også: – Lika i vraket held rundt kvarandre

Artikkelen fortsetter under bildet.

En kvalmende søtlig lukt

Immigrantene hadde valgt den eneste farbare vei over havet. De kunne ikke velge fly, som jeg.

I det vi skal lande skuer jeg ut over den lille øya. Den er ikke større enn at du kan se hele fra ganske lav høyde.

Vel nede på bakken slår en kvalmende søtlig lukt mot oss. Den kommer fra flyhangaren der mange av de omkomne ligger under presenninger i påvente av at kister fra fastlandet.

Kanskje ulykken kunne ha vært unngått. Italias strenge innvandrerlover sier at det er forbudt å hjelpe illegale innvandrere. Den omstridte loven var det Berlusconis regjering som i sin tid fikk igjennom.

De ville gjøre det enklere å sende alle immigrantene tilbake dit de kom ifra. Men den har også vært en grunn til at Middelhavet er blitt til en kirkegård.

Over 350 mennesker mistet livet den morgenen ulykken skjedde. Det fikk Italia til å stå stille og for først gang erklære nasjonal sørgedag over omkomne etter en flyktningkatastrofe.

Italia sto altså stille den fredagen vi kom til Lampedusa. Men i Roma satt senatorene seg ned, og etter flere timers votering gikk de inn for å kaste Berlusconi ut av senatet. Undrenes tid er ikke forbi.

Etter å ha trenert rettssystemet i 20 år ble Berlusconi til slutt dømt for skattejuks.

Og ifølge en anti-korrupsjons-lov han selv har vært med å vedta kan han dermed ikke inneha noen verv i parlamentet. Den loven skulle han nok gjerne ha kommet til makten igjen for og fått endret.

• Les også: Berlusconi ber om samfunnsteneste