Vanskelig flyttesjau i portforbudets Egypt

NRKs Midt-Østen-korrespondent flyttet til en ny leilighet i Kairo denne uken. Det ga støtet til refleksjoner om de store endringene i landet siden han kom dit.

Morsi-tilhengere

En tilhenger av president Morsi viser frem skoene sine med tekster som angriper militæret under fredagens demonstrasjoner i Kairo.

Foto: Muhammad Hamed / Reuters
Sigurd Falkenberg Mikkelsen i Egypt
Foto: NRK

Har du noensinne lurt på om en stor fransk gryte kan få plass i smal pappeske som en gang ble brukt til sigarettkartonger av merke Merit? Ikke det?

Ikke jeg heller, inntil denne uken for når man skal flytte fra sin gamle leilighet til en nytt sted å bo i en by med portforbud, tar man de pappeskene man får.

Jeg hadde esker som luktet vaskemiddel, jeg hadde blå esker fra Aquafina og en grønn fra Perrier som før har blitt brukt til vannflasker, jeg hadde noen med murpuss i som var så myke og av så dårlig kvalitet at jeg var redd de skulle revne og jeg hadde heldigvis noen gode japanske esker som jeg brukte til bøkene mine.

Det ble til slutt en stor operasjon som på det meste involvert åtte mann, og som vanlig når man flytter, visste jeg at noe var over og at noe nytt skulle begynne.

Jeg har flyttet så mange ganger i mitt liv at jeg lar meg ikke lenger lar meg lure til å tro at alt skal bli annerledes, men en flytting blir et omdreiningspunkt for minner og tanker.

Artikkelen fortsetter under lydversjonen.

Den følelsen, at noe var over her i Kairo, ble styrket da jeg noen dager senere stod utenfor Torah-fengselet. Det ligger like ved et steinbrudd, en søppelfylling og en motorvei.

Det var svært varmt og alle fotografene og reporterne klemte seg inntil en murvegg hvor det var skygge. Rundt oss tutet bilene.

Kvinne i Kairo

En kvinnelig tilhenger av Hosni Mubarak viser sin glede over løslatelsen utenfor fengselet i Kairo.

Foto: Amr Nabil / AP

Foran oss lå fengselsporten. Ved siden av oss skrek og ropte og danset en håndfull tilhengere av den avsatte presidenten Hosni Mubarak.

De dukker alltid opp ved disse anledningene, om det skulle være rettssaken mot ham eller den gangen han så å si offisielt ble erklært død og vi samlet oss rundt sykehuset han oppholdt seg på i Maadi, men denne gangen var ting annerledes.

For det som før var mer kuriøse innslag, minner om en tapt tid, var blitt noe annet. De var like ivrige, like direkte og ropte like høyt, men nå ropte de for at han skulle frigis samtidig som generalene igjen leder landet.

På en måte hadde de vunnet, i hvert fall kan man si at de var med på det seirende laget og at skuffelsen og sinnet deres hadde fått en slags konsekvens.

En av dem jeg traff der, en fraskilt eldre kvinne, Omm Karim het hun, syntes hun hadde fått så god støtte av staten da han ledet landet og mente Mubarak var en bra mann og etter ham fulgte elendigheten, eller som hun sa: Vi hadde en general men byttet han ut med et esel og mente Mohammed Morsi. Å kalle noen esel i Midtøsten er ikke et kompliment.

Omm Karim

Omm Karim utenfor fengselet der Mubarak satt før han ble satt fri.

Foto: Sigurd Falkenberg Mikkelsen / NRK

Og som for å understreke det dramatiske skiftet Egypt nå er midt oppe i: Mens vi stod der og ventet på at Hosni Mubarak skulle flys ut, om enn ikke som en fri mann, men til en slags husarrest, ironisk til samme sykehus han lå på da han ble erklært død, kom datteren til Khairat al-Shater gående ut fra fengselet.

Hun var kledd i full niqab, altså svarte, heldekkende drakt og hadde forsøkt å besøke faren men blitt nektet. Hun var meget oppbrakt, sa at muslimer ikke kunne drepte muslimer, at de ikke hadde noe med kirkebranner å gjøre og ble til slutt eskortert inn i bilen av hennes bror.

Shater var den grå eminensen, en kraftig kar med et stort forretningsimperium og som hadde vendt seg til å treffe utenlandske dignitærer som vår egen vår egen daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre da han var her i Kairo.

Var han ikke den mektigste mannen i bevegelsen som skulle lede Egypt, det mest folkerike landet i årene som kom? Vel, fallet hans kom like brått og uventet på Brorskapet som fall ofte gjør.

Måtte klype meg i armen

Så for å oppsummere: Mubarak på vei ut av fengsel, lederne i Brorskapet på enten allerede bak lås og slå eller på vei inn og legg til at Mohammed el Baradei har forlatt landet og dratt til Wien.

Jeg måtte klype meg i armen for å være sikker på at jeg ikke var transportert tilbake til 2010. Men mellom da og nå, flyter det av håp, tro og blod.

Morsi-tilhenger

En tilhenger av den avsatte presidenten Mohamed Morsi drapert i et egyptisk flagg under demonstrasjoner i Kairo fredag 23. august.

Foto: Muhammad Hamed / Reuters

Jeg tenkte på faren som klappet på sin døde sønn under et hvitt likklede i Rabaa-moskeen som fløt over med lik, jeg tenkte på de desperate kristne familiene som forsøkte å få ut dødsattester utenfor sykehuset etter en fatal natt i 2011, jeg tenkte på familien til en fotballkeeper i Port Said som jeg traff på gravplassen hvor de holdt sin sørgeperiode, på alle de bevisstløse kroppene som kom inn fra frontlinjene i demonstrasjonene mot Militærrådet, kvalt av tåregass, på jentene som ble utsatt for jomfrutester, på gutta som ble banket opp og også seksuelt ydmyket og at alt har en fellesnevner: En autoritær stats politi og hær.

Uavhengig av hvem som har styrt, disse folkene ble aldri borte, og Mohammed Morsis største feilgrep og synd var å tro at han kunne alliere seg med dem mot sine politiske motstandere.

For politi og etterretning har kanskje ikke vært så synlig de siste årene, men de gangene jeg har endt opp, som oftest mot min egen vilje, på et av deres kontorer, har temaet alltid dukket opp: brorskapet, de islamistiske gruppene.

De har kjempet mot dem i årtier og hvordan kan vi i Vesten, blir jeg alltid spurt, støtte disse menneskene, og hva synes du egentlig.

Og de spør ikke fordi de er interessert i svaret mitt. Sist gang jeg satt på et slik kontor sa en av dem, og med det vi nå vet, som et fryktinngytende frampek mot det som skulle skje: Snart vil vi kvitte oss med alle disse gruppene.


Budskapet på engelsk

Og det er denne retorikken, denne motsetningen nå som er altoverskyggende her i Egypt. På alle tv-skjermer, det være seg private eller statskanalene, står det « Egypt fighting terrorism». På engelsk.

For budskapet er myntet på oss som ikke forstår hva som egentlig står på spill her.

Oss som tror at journalistikk handler om ikke å ta for gitt at det myndighetene sier er rett. Det de sier er i grunn ganske enkelt: Enten er du med oss eller mot oss. Det finnes ikke noen plass i midten.

Den frykten kommer fra et sted, mistroen til brorskapet sitter dypt og bevegelsen klarte ikke å gjøre noe med det da de hadde makten, tvert imot, deres styre var både inkompetent og på sitt vis naivt.

Deres protestleire i Kairo hadde også to sider, fredelig demonstranter som skulle støtte en valgt president, det var bildet de ville ha fram til resten av verden og først og fremst til Vesten, også de hadde mange plakater på engelsk, mens deres motstandere i Egypt så islamistiske grupperinger med hatefulle taler og tydelig sekterisme rettet mot landets kristne befolkningen.

Og det var tydelig at lederskapet hadde ville fortsette og også ofre sine medlemmer trass i at en dødelig konfrontasjon nærmet seg.

Revolusjon eller kupp?

En av tingene jeg stadig blir spurt om, også en gang jeg ble anholdt av militær etterretning, var om det var en revolusjon eller kupp som hadde skjedd da Morsi ble fjernet fra makten.

Jeg skrev også om dette like etter at Morsi ble avsatt. Denne semantiske krigen, er mer enn detaljer. Den sier noe om hvilken side du står på. Begge ordene er så ladet, det ene med bud om positiv endring, den andre om noe nederdrektig og skittent.

Ordene klinger også forskjellige i historisk lys, revolusjon kan være Moskva 1917, Paris 1789 eller Portugal 1974. Kupp kan være Chile 1973 eller det kan være amatørmessig afrikansk militæret som tar over de enkle statsstrukturer.

Ingenting av dette passer ordentlig, men jeg mener likevel at i lys av alt som har skjedd her den siste tiden at det mest klargjørende er å se på det som har skjedd som to kupp, først et som avsatte Mubarak, deretter ett mot Morsi og hans lederskap.
Begge ganger var det enorme menneskemengder i gatene som krevde et bedre og friere liv, begge gangene grep hæren inn og styrte situasjonen slik at de beskyttet egne interesser.

Jeg tror ikke det var planlagt, men de tok muligheten da den bød seg, militæret i en intern maktkamp med politiet og mot Mubarak-klanen i første omgang, deretter mot brorskapet denne sommeren.

Helikopteret over fengsel

Tilhengere av Hosni Mubarak utenfor Tora-fengselet i Kairo mens han blir fraktet bort i helikopter.

Foto: YOUSSEF BOUDLAL / Reuters

Mubarak ble til slutt fløyet ut av fengselet og det er fristende å se på perioden som lukket. Det som begynte 25. januar 2011 fant sin ende her ute ved Torah-fengselet 22. august 2013.

Men, og her tror jeg militæret forregner seg selv om de nå har bred støtte i landet, noe er annerledes, den folkelige opinionen kan endre seg raskt og den kan framtvinge endring.

De har tross alt betalt dyrt for å stemme og jeg er ikke sikker på hvor lenge skremselspropagandaen vil fungere, i hvert fall ikke hvis de ikke får fart på økonomien.

Det er her det revolusjonære potensial ligger, og det er derfor det er for enkelt å kalle det rene militær kupp, tror jeg i hvert fall for frykten er utvilsomt tilbake i Kairo, en frykt som folk kastet av seg under noen intense januar og februar-dager i 2011.

På kvelden senker roen seg, ikke en lyd, ingen beveger seg utendørs i dette som er en by som til vanlig er i konstant bevegelse, som alltid lever.

Jeg skriver dette, det er fredag kveld og jeg kan ikke høre en lyd av en bil her og der som tuter, som tar sjansen på å bryte portforbudet, men ellers er det stille, jeg hører bare en kneppende lyd fra nabobygården, jeg klarer ikke å se hva det er, det kan være et tau som slår mot vindu eller kanskje er det en fugl som dunker nebbet mot et vindu. Jeg vet ikke.Det er for mørkt til å se noe.

Jeg sitter her, på balkongen i min nye leilighet, og klarer ikke å fri meg fra tanken om at rundt omkring i de velstående delene av Kairo er det ganske mange eldre herrer som lener seg tilbake i stolene og sofaene sine og enten tenker stille for seg selv eller sier til sine venner: Dette løste vi tross alt ganske bra.



Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt