Jul, politikk og krig i Ukraina

I begynnelsen av desember stod jeg utenfor trekirken i landsbyen Tsjernitsa en drøy time sør for Lviv, den største byen i Vest-Ukraina.

Bare noen dager tidligere hadde den ukrainske presidenten Petro Porosjenko undertegnet loven som gjorde 25. desember til offisiell helligdag i Ukraina.

Nå skulle ukrainerne få feire jul to ganger. Både 25. desember som markeres av store flertallet av verdens kristne, og den tradisjonelle ortodokse julen, som feires 6 og 7. januar.

–Hvorfor må politikerne våre på denne måten blande seg inn i vårt åndelige liv, sa Anna Tobtsjak, som jeg traff sammen med venninnen Maria Zasitkovitsj i snøværet på trappen utenfor kirken i Tsjernitsa.

– Vi som bor i her i denne landsbyen har vært flinke til å ta våre på tradisjoner og vårt språk, og det vil vi fortsette med, sa Anna på et ukrainsk som jeg hadde store problemer med å henge med på, men seinere fikk hjelp fra fotograf Jurij til å oversette.

Venninnen Maria Zasitkovitsj tror ikke at den nye julehelligdagen vil føre til de store endringene.

–Jeg synes det er bra at våre katolikker får feire denne dagen, men for oss gresk-katolske er det fortsatt 6. januar som er julaften, og slik tror jeg det kommer til å bli, sa Maria-

Mellom pave og patriark

Egentlig var jeg litt overrasket over reaksjonene fra menigheten i Tsjernitsa, fordi dette er den delen av Ukraina som tradisjonelt har vendt blikket vestover, mot et Europa som jo feirer jul rundt 25. desember.

Kirken her hører da også til den gresk-katolske kirken i Ukraina, en spesiell kirke som hører under paven i Roma, men som i store trekk følger ortodokse tradisjoner.

Den gresk-katolske kirken er et produkt av de ofte skiftende grensene i denne delen av Europa, noe som også selve Ukraina er, landet på kanten eller ved grensen.

1596 blir ofte trukket fram som den offisielle starten av denne underlige kirken. Unionen i Brest gjorde at de ortodokse kristne innenfor området kontrollert av det polsk-litauiske samvelde, inngikk et kompromiss der de sa farvel til patriarken i Konstantinopel til fordel for paven i Roma, mot at de fikk beholde sine tradisjoner.

Kirken har siden den gangen vært gjennom dramatiske perioder med forfølgelse og undertrykkelse, før den i dag framstår som vital og en viktig kraft i arbeidet med å bygge opp en ukrainsk stat.

Juliansk og gregoriansk kalender

Men selv om den gresk-katolske kirken ofte orienterer seg vestover, så følger den – i likhet med 56 prosent av alle verdens ortodokse kristne – tradisjonen med å feire jul 6 og 7. januar, etter den gamle julianske kalender.

Omtrent på samme tid som Unionen i Brest, ble det vi i dag kaller den gregorianske kalender innført, for å rette opp en feil i den gamle kalenderen. Feilen gjorde at man havnet elleve dager bak den vitenskapelige astronomiske kalender, i tråd med hvordan vi beveger oss i solsystemet.

Men ikke alle ville være med på dette – Russland og de ortodokse har alltid vært noe for seg selv.

Riktignok tok Russland under bolsjeviklederen Vladimir Lenin konsekvensen av at de var havnet litt feil, og hoppet over 13 dager i februar 1918. Fra 1. mars fulgte den gregorianske kalender.

Det var planer om at den ortodokse kirken skulle følge med, men dette har det aldri blitt noe av. Men nå er det altså en liten bevegelse, og det i det ofte kaotiske og konfliktfylte Ukraina.

En kalender i Ukraina?

–Min personlige mening er at det som nå har skjedd, er et steg på veien mot at vi her i Ukraina får en kalender, og at de østlige og vestlige kirkene i Ukraina kommer til å følge én tid, sier Ihor Jurkevitsj.

Han er prest i kirken i Tsjernitsa, og har invitert NRK til å følge gudstjenesten hans denne søndagen.

Foreløpig har han ingen planer om noen store endringer i menighetslivet som en konsekvens av det politikerne i den ukrainske hovedstaden Kiev har vedtatt.

Fremdeles er det 6. januar som er julekvelden og 7. januar selve juledagen, også for de gresk-katolske i Ukraina, som for de andre ortodokse i Ukraina og i Russland.

De gresk-ortodokse i Ukraina er i dag splittet i to hovedkirker, en som styres fra en egen patriark i Kiev, og en som fremdeles ligger under det mektige patriarkatet i Moskva.

I tillegg kommer altså den gresk-katolske kirken. Moskva-patriarkatet holder kategorisk fast ved den gamle tradisjonen med jul 6–7. januar, mens den patriarken i Kiev er mer åpne for de europeiske tradisjoner.

Konflikten med Russland

Ihor Jurkevitsj er som de fleste i denne delen av Ukraina, svært opptatt av den politiske situasjonen i landet. Og ikke minst konflikten i Donbass, der prorussiske separatister støttet fra Russland har ligget i krig med ukrainske regjeringsstyrker. Denne konflikten har siden 2014 kostet mer enn 10000 mennesker livet.

– Måtte det gå bra for våre soldater ved fronten i Donbass, messer prest Ihor ved starten av gudstjenesten.

Han har selv lagt ut bilde av seg selv på Facebook i uniform, på vei med forsyninger til soldatene i øst.

– Jeg tror dette med tidspunktet for julefeiringen både er et generasjonsspørsmål, men også et spørsmål om politikk sier Jaroslava Khlopjatsja, som til daglig er lærer i barneskolen i den lille landsbyen med i underkant av 1000 innbyggere.

Hun har selv jobbet en lang periode som lærer i nærheten av Dnipropetrovsk, som nå bare heter Dnipro, øst i Ukraina.

– Der var russifiseringen kommet svært langt, men jeg har alltid holdt fast ved det å være ukrainer og snakke ukrainsk, sier Jaroslava. som bare motvillig slår over til russisk, som hun behersker helt flytende.

Derfor er det ingen tvil om at når ukrainerne 25. desember 2017 for første gang får denne dagen som offisiell fridag, så er det en politisk hendelse som ikke kan sees isolert fra det som skjer ellers i Ukraina.

Prest Ihor Jurkevitsj sier riktignok at han ikke komme til å legge opp til noen spesielle arrangementer denne dagen, men kirken kommer til å være åpen, slik den stort sett alltid er.

Eurovision-turistene blir møtt av bilder av døde krigsveteraner

Kutia og kholiatki – sterke juletradisjoner

Etter gudstjenesten denne desember-søndagen, inviterer han meg hjem til seg på kirkekaffe, sammen med Jaroslava Khlopjatsja og sin kone Natalia.

–Heldigvis får vi prester i den gresk-katolske kirken lov til å gifte oss sier Ihor. Natalia er kollega med Jaroslava på skolen Tsjernitsa.

Jaroslava Khlopjatsja forteller at de nok kommer til å skyve juleforberedelsen på skolen litt framover slik at de er ferdig til den nye fridagen 25. desember.

Men ellers kommer hun til å feire jul på samme måte som de alltid har gjort, med å samle familien 6. januar til et måltid med 12 forskjellige retter, slik Jesus gjorde med sine disipler. Den viktigste retten i et slik ukrainsk julemåltid er Kutia, en blanding av hvetekorn, honning, nøtter og av og til rosiner.

–Vi lager også alltid en egen soppsuppe som vi kaller for Juzjka forteller Jaroslava meg ivrig.

Hun er en kvinne som tar tradisjonelle på alvor, selv om hun altså ikke er fremmed for å flytte julefeiringen nesten to uker framover.

Sammen med Ihor synger hun også gjerne for meg noen av de tradisjonelle Kholiatki, det vi kanskje i Norge vil kalle for julebukk-sanger, som er en spesiell sterk tradisjon i Vest-Ukraina.

Julefred i Ukraina?

Jeg her i Tsjernitsa for å snakke om jul, men kan selvfølgelig ikke glemme at Ukraina er et land i krig. Nesten hver eneste dag dør det soldater ved fronten øst i landet, noe som nå knapt blir registret av media i resten av verden. Mange av soldatene som ligger langs den nesten 500 kilometer lange frontlinjen mot de prorussiske separatistene, kommer fra denne delen av Ukraina.

I det vi kjører ut av landsbyen, ser vi et minnesmerke med ukrainske flagg, i dag nesten dekket av snø. Planen er at de ukrainske regjeringsstyrkene og separatistene skal bruke julen til å utveksle fanger, i et viktig forsøk på å få til fred etter snart fire år med krig. Ingen andre steder i Europa er derfor ønske om en fredelig jul sterkere en her, i dette store landet øst i Europa.

Jomfru Marias kilde

Ihor Jurkevitsj vil gjerne vise oss det mest hellige stedet i Tsjernitsa, jomfru Maria-kilden, et oppkomme med vann som skal gi styrke gjennom hele året.

– På julaften kommer nesten hele landsbyen hit forteller Ihor.

Selv om de nå på papiret har to muligheter til å gjøre dette, så tror han nok at det fortsatt er den gamle julen 6. januar som kommer til å dominere, i lang tid ennå.