NRK Meny
Normal

Tidligere barnesoldat fra Bergen hjelper slumbarn

Den tidligere barnesoldaten Richard Kiwanuka kom alene til Norge som 15-åring. Nå er han tilbake i Uganda og hjelper de mest utsatte av alle barn.

Richard Kiwanuka (t.h.) sammen med Cecilia Brækhus og Marianne Rieber.

Richard Kiwanuka (t.h.) sammen med Cecilia Brækhus og Marianne Rieber.

Foto: James Wachira / NRK

– Det kunne vært meg, sier Richard Kiwanuka.

Vi sitter i strandkanten ved Victoria-sjøen og er nettopp kommet tilbake fra et besøk i den trøstesløse Katanga-slummen i Ugandas hovedstad Kampala.

Vi har møtt foreldreløse, misbrukte og aidssyke gatebarn som den trettifire år gamle miljøarbeideren fra Bergen har tatt under vingene sine gjennom stiftelsen Bring Children from Streets.

Og han tenker sitt. Han kunne vært ett av dem.

Artikkelen fortsetter under lydversjonen.

To og halv million drevet på flukt

Richard Kiwanuka vokste opp i Papu nord i Uganda, der Joseph Kony og hans LRA, «Herrens motstandshær», herjet som verst på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet.

Militsen plyndret landsbyer, voldtok kvinner en masse og kidnappet barn som så ble trent opp og brukt som soldater.

Det har ennå ikke lykkes verdenssamfunnet å drepe eller fange Joseph Kony.

Han og hans motstandshær terroriserer i dag fortsatt landsby etter landsby i Den demokratiske republikken Kongo, i Den sentralafrikanske republikken og i Sør-Sudan.

I en felles rapport fra FNs høykommissær for flyktninger og Flyktninghjelpen i Norge går det frem at mer enn to og en halv million mennesker er drevet fra hjemmene sine i disse landene og i Uganda siden militsen ble etablert av Kony i 1987.

Joseph Kony

Lederen for «Herrens motstandshær», Joseph Kony, fotografert i 2006.

Foto: Stuart Price, File, Pool / AP

Bare i år har 440 000 mennesker flyktet i frykt for dens herjinger i den sentrale og østlige delen av Afrika.

Kom til Norge som 15-åring

Richard Kiwanuka vet så inderlig vel hva Joseph Kony har på samvittigheten.

Søsteren hans var 14 år gammel da hun ble utsatt for en massevoldtekt og drept.
Moren, som måtte se på, mistet også livet. Det samme gjaldt faren og resten av familien.

I 1995 kom Richard til Norge og Bergen som FN-flyktning. Han var da 15 år gammel og helt alene i verden.

– Det samme kunne skjedd med meg, også, sier Richard mens kveldsbrisen ruller inn fra Victoriasjøen. Han forteller meg om sine to medflyktninger, en fra Kongo og en fra Somalia. De var jevnaldrende og bodde sammen med ham den første tiden i Bergen.

Men de klarte ikke møtet med det norske samfunnet. «De begynte å henge på Torgallmenningen.» Den ene døde av en overdose i 2001, den andre er i dag så nedkjørt og svak i knærne av stoffmisbruk at han knapt kan stå på beina.

For Richard ble amatørboksing og Bergen Atletklubb redningen. Der ble han tatt imot med varme og åpne armer. I 1997 vant han fjærvektsklassen i Norgesmesterskapet i junior og fikk bestemannspremien, uansett klasse.

Året etter vant han senior-NM, også da i fjærvekt, og fikk plass på landslaget.
Samtidig som han kjempet seg gjennom videregående og frem til fast jobb som barne- og ungdomsarbeider, først i Fjell kommune, så i Bergen.

Sendte penger hjem som tenåring

Tankene hans gikk likevel til Uganda. Til gatebarna som han kunne ha vært ett av om han ikke hadde sluppet gjennom nåløyet til FNs høykommissær for flyktninger og sendt til Norge.

– Jeg var vel 17 år da jeg leste om en prest i Kampala, Charles Bwenvu, som hadde etablert et barnehjem i Katanga-slummen. Hver tredje måned hadde jeg klart å skrape sammen 700 kroner, som jeg sendte ham. Jeg husker også at jeg fikk et stipend på 4000 kroner til skolebøker, det gikk også til Uganda, forteller Richard.

Etter hvert ble også medlemmer i bokseklubben involvert på giversiden med månedlige bidrag.

Grunnlaget for Bring Children from Streets begynte å bli lagt under mottoet «ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen».

Artikkelen fortsetter under bildet.

Cecilia Brækhus

Bokseren Cecilia Brækhus er ambassadør for barnehjemsprosjektet «Bring children from streets» og har selv vært i Uganda flere ganger. I år møtte hun fotballjentene fra Uganda under Norway Cup.

Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Ambassadør Brækhus

Vi har fulgt Cecilia Brækhus, Norges verdensstjerne i ringen, i Katanga-slummen og besøkt bokseklubben som Richard og stiftelsen hans har fått i gang der med støtte og hjelp fra rundt 250 norske faddere. Brækhus er ambassadør for hjelpearbeidet han driver.

Og vi har vært hjemme hos to av bokserne, to søstre, som har begynt å vinne konkurranser i Øst-Afrika.

Medaljene lyser opp der de bor hos bestemoren, som huser 19 barnebarn på 10 kvadratmeter etter at tre av døtrene hennes døde av aids.

De sover på skift. Klokken ti om kvelden sendes de eldste av barnebarna ut på jakt etter vaskejobber og for å samle bananskall som de finner i søppelhaugene i slummen. Bananskallene selges som grisefor.

Når de eldste er tilbake utpå morgenkvisten, vekkes de minste, slik at også de hjemkomne får sove på gulvet. Kampen for tilværelsen er brutal i Afrikas mange slumområder.

Penger fra norsk milliardær

Richard og stiftelsen hans har ikke bare etablert en bokseklubb i Katanga, de har også reist skolebygg og skaffet lærere. En splitter ny yrkesskole er akkurat ferdig, den kostet 1,4 million kroner, og det var milliardæren Torstein Tvenge som la pengene på bordet.

«Det er jo ikke mer enn det jeg bruker når jeg pusser opp kjøkkenet mitt», skal han ha sagt.

En times kjøring utenfor Kampala er 400 barn, de fleste av dem foreldreløse, løftet ut av elendigheten i Katanga-slummen.

Her får de klær, mat, senger og skolegang takket være fadderne i Bergen. Marianne Rieber er en av dem, men også på skolene Sandgotna, Vadmyra og Loddefjord strekker elever og lærere ut hjelpende hender til gatebarna i Uganda.

– Så hvilke administrasjonskostnader opererer dere med? spør jeg Richard.

– Omtrent ingen, svarer han.

– Når jeg og styret mitt reiser ned hit for å følge opp prosjektene, betaler vi reise og opphold selv. Hjemme i Bergen er også alt arbeide frivillig og uten betaling.- Gatebarna trenger jo alt de kan få.

Fikk pris for innsatsen

I sommer hyllet 500 barn fra skolene på Magerøya Richard Kiwanuka. Han ble da hedret med Barn av Jordens pris for 2013 for sin innsats for gatebarna i Uganda og for innvandrerbarn i Norge. Den ble delt ut, og har sitt utspring på Nordkapp, etter en ide av forfatteren Simon Flem Devold.

I juryens begrunnelse er det ikke bare hjelpearbeidet i Uganda som trekkes frem, men også hans betydelige innsats for å integrere barn og ungdom fra fremmede kulturer i en ny, norsk virkelighet.

Han oppsøker blant annet innvandrerforeldre for å overbevise dem om betydningen av å la barna, ikke minst jentene, få delta i fellesaktiviteter, først og fremst på det sportslige området. Innsatsen har blant annet ført til at 600 innvandrerbarn har lært å svømme.

– Idretten er lik for alle, uansett hudfarge. Språkbarrierer, sosiale, religiøse og andre hindre viskes ut. Gjennom idretten lærte jeg å tenke positivt. Etter kort tid var jeg ikke lenger den forvirrede ungdommen som kom til Norge uten noen ting, sa Richard da han takket for prisen.

For meg var det en av høstens mest minneverdige kvelder å høre hans historie der vi satt ved Victoriasjøen.

Nei, ingen kan hjelpe alle. Men alle kan hjelpe noen. Både i Afrika og i Norge.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt