Fikk «lappen» i posten som 18-åringer - verste trafikk i Vest-Europa

Jeg hadde kikket i speilet og sett at det var klar bane. En bil var i ferd med å rygge på den andre siden av parkeringsplassen, men det var god plass mellom oss. Jeg satt bilen i revers og kjørte bakover.

Så smalt det. Litt fortumlet så jeg den sølvgrå bilen i bakspeilet, som nå tydeligvis sto godt planta inn i min støtfanger. Han hadde dukket opp fra det store intet i sin iver etter å få en ledig parkeringsplass.

Denne morgenen hadde jeg i all hast dratt til banken før jeg skulle videre på reportasjetur. Å fylle ut skademelding og bruke tid på en kollisjon hadde jeg absolutt ikke tid til. Men i min travelhet skjønte jeg at det bare var å kapitulere, finne frem skademeldingsskjema og beklage.

Den eldre herren i den sølvgrå bilen hadde gått ut og sto nå og betraktet skaden, en bulk og sprekk i panseret over det ene forhjulet. Den hvithårete mannen så bekymret ut. Så sa han: – Det er sånt som skjer. Det kan skje alle, før han gikk inn i bilen sin og kjørte bort til den ledige parkeringsplassen.

Overrasket og med nye skraper i lakken satt jeg meg bak rattet og kjørte videre, mens jeg tenkte: Kunne dette skjedd i Norge?

Hva fikk ham til å la være å kreve at jeg betalte for reparasjonen? Senere skulle jeg lese noe som jeg tror kan være forklaringen.

Bilen er viktig for belgiere

En sensommerdag i fjor satt jeg i bakhagen til transportministeren i Brussel. Brigitte Grouwels serverte svart kaffe og belgisk sjokolade på en liten balkong, mens vi skuet ut over hennes private oase med andedam, trær og blomster i all sin prakt. Midt i Brussel sentrum.

– Det heter seg at belgiere er født med en murstein i magen, fordi de vil eie sitt eget hus. Men jeg tror de har en bil der også, sa hun.

– Det er utenkelig for dem å la den stå, la hun til. Hun drev en kamp for kollektivtrafikken i storbyen, og utfordringene sto i kø.

To av tre kjører til jobb her i Brussel. Ingen bruker mer tid bak rattet sammenlignet med andre europeiske byer. Og mye av det skyldes endeløse køer.

De som skal på jobb i Brussel bruker tre ganger så lang tid i bilkø som folk i Barcelona eller Wien, og nesten dobbelt så lang tid som folk i Hamburg og Milano. Altså byer på omtrent samme størrelse.

Selv da smogen hang over byen for noen uker siden sto bilene i kø uten mulighet til å bryte den ene restriksjonen som var innført for å få ned forurensningen. Fartsgrensen var satt ned fra 120 km/t til 90. (Til sammenligning fikk bare halvparten av bilene lov til å kjøre inn i Paris).

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det er selvfølgelig ikke bare til jobb folk sitter bak rattet. Hver morgen og ettermiddag er det saktegående kø for å komme inn og ut av skoleområdene. Og hver onsdag når skolene stenger rundt klokken 12 (det er lovpålagt å ha korte dager i skolen på onsdager) , står bilene på kryss og tvers blant annet i gata der vi bor, fordi det er helt ufremkommelig nærmere skolen. Det er utrolig hvor mange biler det går på en skole for å si det slik.

I fjor forsøkte visst noen privatskoler i området der vi bor å få flere til å sykle i stedet. De arrangerte en sykle-til-skolen-dag. Det var visstnok ikke så vellykket.

I stedet for å la barna sykle hjemmefra, kjørte de belgiske foreldre dem til så rundkjøringen ved skolene, stanset bilen, løftet sykkelen ut av bagasjerommet og sendte poden av gårde.

I rettferdighetens navn: Vi bor i fransktalende Valonia. I Flandern så ligner flere av byene mer på Nederland, der det er vanlig å ta sykkelen fatt.

Men for belgiere flest så er bilen en forlengelse av kroppen, skal vi tro transportministeren. Og det har den vært lenge.

Når villdyret våkner

Belgias økonomi har vært tuftet på bilindustri. Bilmerker som Ford og Audi har fabrikker her. Også Volvo valgte Belgia da den svenske bilprodusenten skulle åpne sin første fabrikk i utlandet på 1960-tallet.

Belgia lå i hjertet av Europa og EEC, og hadde allerede da rullet ut et motorveinett vi i Norge fortsatt bare kan drømme om.

Gode ordninger ble innført for at flere skulle ha råd til å kjøpe bil. For arbeidsgivere var det lønnsomt å la arbeidstakeren få firmabil.

Ingen steder i Europa kjører det flere firmabiler på veiene; en million hver dag bare i Brussel.

For en nordmann er det å kjøpe bil i Belgia et eventyr. Den koster nesten halvparten sammenlignet med i Norge. Her er ingen bomavgifter, parkeringsplassene er mange og billige.

Skulle du få en parkeringsbot så smerter ikke det heller. Selv ikke fartsbøtene har den samme avskrekkende effekten som de har i Norge.

Den eldre herren som jeg fikk et møte med på parkeringsplassen hadde trolig heller aldri betalt en krone for førerkortet.

Til langt ut på 1970-tallet fikk belgiere lappen i posten på 18-årsdagen: - Værsågod. Nå er det bare å begynne å kjøre... Prøv deg frem, så går det sikkert bra til slutt.

Det har nok påvirket den spesielle kjørekulturen – eller kjøreUkulturen. I grunnen er det ganske pussig: Der belgiere har god tid i butikken; de ansatte venter til kunden har lagt varene i posen før de betjener neste, ofte tar de seg tid til å slå av en prat og det går i det hele tatt i et bedagelig tempo, så skjer det noe når de setter seg bak rattet.

Det er som villdyret våkner! De kjører brått og fort, tuter med en gang lyset blir grønt, krysser tre kjørefelt i slengen på motorveiene og får folk til å hoppe inn på fortauet fra fotgjengerfeltene. Er du et øyeblikk i tvil om du skal kjøre til høyre eller venstre får du høre det. Her en liten oppsummering fra baksetet fra de siste måneders kjøring i Brussel:

– Mamma, jeg tror han i bilen ved siden av oss er sint på deg. Hvorfor viser han deg fingeren, mamma? Mamma, bussjåføren ruller ned vinduet, hvorfor gjør han det? Hva er det han roper nå? Hva er det han sier?

Nå tror du sikkert at jeg kjører pent og pyntelig til enhver tid og er til stor irritasjon for alle i trafikken? Feil. Jeg har tilpasset meg.

Når jeg kjører ut på motorveien er jeg en av dem. Jeg tråkker på gassen, legger meg ut i ytterste kjørefelt, vrenger bilen til høyre i god fart for å ta av til neste motorvei, så legger jeg meg passe tett bak støtfangeren til bilen foran, trykker inn den røde varseltrekanten hvis det er saktegående kø, svinger raskt av motorveien når riktig avkjørsel kommer opp på siden igjen, tar en hårnålssving inn i gata og skviser bilen inn på en parkeringsplass.

- Du er god til å kjøre bil, sa en på kontoret etter at jeg hadde gjort en slik altfor rask manøver for å parkere bilen her om dagen.

Dessverre har denne hårnålskjøringen noen konsekvenser. Helt tilbake på 1950-tallet var dødsulykkene mange. Spesielt på kvelden når det var mørkt. Den flamske ministeren bestemte at de skulle ha gatelys for å løse problemet.

Nå lyser Belgia opp hver kveld og er synlig helt til månen når alle de nærmere 350 tusen gatelysene er tent. Det er et fantastisk skue ved innflyging i nattemørket.

Men belysning løste ikke alle problemene med trafikkulykker, og Belgia fikk etter hvert et rykte.

En NRK-kollega bodde noen år av barndommen i Paris på 1970-tallet. Han forteller at det var en årlig diskusjon om de skulle kjøre gjennom eller rundt Belgia på vei til Norge på sommerferie. Hver gang de kjørte korteste vei trakk moren et lettelsens sukk da de passerte grensen til Nederland.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Dobbelt så mange ulykker som nabolandene

Fortsatt er ulykkene i Belgia mange og stygge selv om de fleste heldigvis ikke har dødelig utgang. Ifølge EU-kommisjonen var det dobbelt så mange dødsulykker i Belgia i fjor i forhold til folketallet sammenlignet med nabolandene Nederland og Storbritannia, og det lå godt over Tyskland og Spania.

Det er merkbart i trafikken. Flere ganger hver dag rapporterer radioen om store ulykker på motorveinettet. Og hver gang blir trafikken stående bom fast.

Køene i Belgia er helt uberegnelige. I forrige uke for eksempel kom fotografen min to timer for sent grunnet kø. Og hver gang en norsk statsråd skal til Brussel og jeg spør når han eller hun ankommer er standardsvaret: - Det kommer an på trafikken. Det er som om det er påsketrafikk hele året.

Bedre blir det ikke av alle toppmøtene. Forrige måned var det toppmøter hver uke.

Tenk deg om Oslo skulle stenge flere kvartaler rundt rådhuset, Oslo-tunnelen og Vålerenga-tunnelen, og i tillegg stanse trafikken for de 28 kortesjer som ankommer hver for seg til et møtet!

Det er det de gjør her i Brussel. Er du så uheldig å ha forvillet deg inn i nettverket av stengte gater risikerer du å bli stående noen timer.

Belgia er et bil-land, med en biltetthet høyere enn de fleste andre steder i Europa. Men glansdagene kan være over. I år legger Ford-fabrikken ned. Det var den største arbeidsplassen i Flandern.

Motorveiene er heller ikke hva de en gang var. Asfalten sprekker og veidekket har humper; så mange at Volvo visstnok bruker motorveiene til å teste nye biler (jeg har det fra sikre kilder).

Jeg har tenkt på den eldre herren på parkeringsplassen noen ganger, og her om dagen leste jeg en artikkel. Den handlet om en annen side av det å eie bil i Belgia.

Selv om bil er billig å kjøte, så er forsikringen dyr. Det har ført til at stadig flere lar være å forsikre bilen sin. Ifølge forsikringsbransjen kjører så mange som 70 000 biler rundt på belgiske veier uten verken ansvars- eller skadeforsikring.
11 300 av dem var involvert i ulykker i fjor.

Kanskje var det derfor jeg slapp så billig unna på parkeringsplassen. Kanskje den eldre mannen visste at det ville ha en større kostnad om det ble kjent at han hadde kjørt ulovlig rundt. Jeg vet jo ikke ... Det er mulig han mente det han sa: At det er sånt som skjer. Det kan skje alle.