Hvem sa at politikk er kjedelig?

Det er tirsdag kveld og statsminister David Cameron er på audiens hos dronning Elizabeth. Hans utlegninger om eurokrisen synes å kjede dronningen, som lar hodet falle til brystet i ufrivillig søvn.

Når hun våkner, innrømmer den 87 år gamle monarken at hun så vidt holder ut, på samme måte som «din koalisjon med Liberaldemokratene». Deretter legger hun til at hun ville vært mer tilbøyelig til å støtte koalisjonen hvis det britiske folk faktisk hadde stemt på den.

Den britiske koalisjonsregjeringen har begynt på sitt fjerde år, og sliter kanskje mer enn noen gang. Men om det britiske statsoverhodet virkelig er så direkte i sine samtaler med regjeringssjefen som beskrevet over, vet ingen.

Ingen andre enn de 12 statsministrene hun har hatt i stolen overfor seg under disse ukentlige private samtalene i Buckingham Palaces audiensrom.

Scenen er hentet fra teaterstykket «The Audience», som går for fulle hus i West End med Helen Mirren i hovedrollen. Hvem sa at politikk var kjedelig? Stykkets suksess kan tyde på at folk fremdeles har en interesse for politikk, til tross for politikerforakten som råder.

Dramatiker Peter Morgan beskriver hvordan samtalene kan ha sett ut mellom regent og statsminister gjennom de 61 årene Dronning Elizabeth har vært vertskap. Fra Winston Churchill til David Cameron.

Stykket beskriver hvordan dronningen kanskje er den med mest politisk erfaring av dem alle. Konstitusjonelt har hun ingen politisk makt eller innflytelse, men i disse møtene uttrykker hun sine meninger. Utad støtter hun alltid regjeringens beslutninger.

Hør korrespondentbrevet her.

Storbritannia og Europa

Denne uka gjorde hun sin plikt i så måte, da hun åpnet sommersesongen i parlamentet og utbasunerte regjeringens politikk for det neste året. Men der var det ikke ett ord om den saken som er, og blir, den viktigste saken i britisk politisk liv; forholdet til Europa.

– Jeg skal en tur til Europa til sommeren.
– Det er så typisk europeisk!
– Nei, det er noe de diskuterer borte i Europa.

Når britene snakker om Europa, så mener de ikke verdensdelen. De mener det europeiske kontinent, eller kanskje bare EU-landene. Uansett er det noe som ikke inkluderer dem selv.

Storbritannia er ikke en del av Europa i dagligtale. Og det er sterke krefter for at de heller ikke skal være en del av Europa på papiret. En av de kreftene heter Nigel Farage.

Artikkelen fortsetter under bildet.

«Fruktkaker, gærninger og skaprasister»

Det var en av de absurde situasjonene man kommer opp i som journalist. Vi slåss med TV-team fra inn- og utland om plassen i trengselen av mikrofoner og lange linser.

Det var den dagen statsminister David Cameron skulle holde sin lenge annonserte tale om EU. Den viktigste talen i hans karriere. Han skulle love en folkeavstemning om britenes forhold til EU. Men det var ikke Cameron vi flokket oss rundt som noen nyttige idioter. Det var lederen for det britiske uavhengighetspartiet UKIP.

Partiet som er tuftet på sin EU-motstand, som blir beskyldt for å vende kappen etter vinden på ytre høyre fløy, som er blitt stemplet av statsminister Cameron som en gjeng «fruktkaker, gærninger og skaprasister», med en leder som ofte blir omtalt som en klovn. Men Nigel Farage er blitt en mann man er nødt til å ta på alvor.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Dramatisk valgresultat

Den dagen vi traff ham, var det enda mer enn tre måneder til han skulle bli den store vinneren det britiske lokalvalget og føre britene inn i en ny politisk virkelighet.

Stakkars briter, som bare så vidt hadde kommet seg over sjokket fra parlamentsvalget for tre år siden. Da verken Labour eller de konservative fikk rent flertall og liberaldemokratene ble et parti de måtte forholde seg til som et parti med makt. Nå har de fått et fjerde. Det nye politiske landskapet i Storbritannia har altså fire politiske partier.

Smilet hans var så bredt og latteren hans så klingende den vinterdagen at jeg hadde vanskelig for å tro at ansikt og lattermuskler kunne tåle mer. Men det kunne de.

2. mai gikk nemlig velgere i en rekke britiske kommuner til valg og et skred av UKIP-kandidater sitter nå i kommunestyrene rundt omkring. Nesten hver fjerde velger stemte på et parti som knapt var representert i noen kommune før valget.

Partiet ville vært langt større enn regjeringspartiet Liberaldemokratene og bare et par prosentpoeng under Det konservative partiet, hvis dette hadde vært et nasjonalt valg, viser beregningene.

«Klovnen» slår tilbake

Den som ler sist, ler best, er det noe som heter. «Klovnen» krever nå statsminister Camerons hode på et fat, ifølge «kilder som står Farage nær». Han tilbyr seg altså å inngå et samarbeid med Tory'ene mot at de bytter ut partilederen. Det er kanskje en grunn til at Camerons karakteristikker av Nigel Farage og kollegene i UKIP har endret stil. Nå sier han i det minste at de som har stemt på dem må behandles med respekt. Det er liten tvil om at britenes EU-motstand er noe å ta på alvor.

For Cameron & co. presses også innenfra. Nå tar også en av Det konservative partiets nestorer til orde for å forlate EU. Nigel Lawson var finansminister under Margaret Thatcher og stemte for EU ved folkeavstemningen i 1975, men sier han vil stemme mot i en ny folkeavstemning. Han mener EU er blitt et "byråkratisk monster" og at det er på tide å stå på egne ben.

Hans nye kurs kan få stor betydning for hvordan Det konservative partiet behandler EU-spørsmålet framover. Det kan bli vanskelig for Cameron, som har sagt han vil kjempe hardt for å få folk til å stemme ja til EU i 2017. Ferske meningsmålinger viser at 46 prosent av den britiske befolkningen vil forlate EU, mens 35 prosent vil bli.

Men den samme målingen viser at dersom Cameron klarer å reforhandle avtalen med EU, slik at britene får mer av makten tilbake til eget parlament, snur stemningen. Da er det et soleklart flertall for å forbli en del av unionen.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Samveldet heller enn EU

Storbritannia har alltid rettet seg utover, sett på seg selv som en del av verden. Imperietiden er for lengst forbi, men Samveldet av nasjoner er for mange briter en viktigere sammenslutning av land enn den Europeiske Union. Det er en stor sak når Samveldelandene møtes på Sri Lanka neste år. Og det er en enda større sak at det er prins Charles som skal representere Storbritannia der. Dronning Elizabeth er Samveldets overhode, men hun blir hjemme.

Det tolkes på to måter. Dronningen skygger banen på grunn av manglende menneskerettigheter på Sri Lanka, slik Canada velger å gjøre. Dette tilbakeviser Buckingham Palace.

Da gjenstår forklaringen om at den 87 år gamle regenten rett og slett trapper ned virksomheten og overlater mer av virksomheten til sin sønn. Den kommende konge. Som mange forståsegpåere er usikre på. Hva slags råd vil han gi til sine statsministre når han gir audiens?

Dronning Elizabeth nyter en popularitet både prins Charles og enhver britisk politiker må misunne henne. Den politiske stand scorer dårlig på alle troverdighets- og popularitetsmålinger.

Prins Charles kommer aldri til å oppnå samme langvarige erfaring med britiske statsministre som sin mor. 12 er et høyt tall i så måte. «Et skittent dusin», som hun omtaler det i teaterstykket «The Audience». Nå stiller også UKIPs Nigel Farage som kandidat til parlamentsvalget i 2015, han får spørsmål om sin interesse for statsministerposten, selv om det er et lite trolig scenario. En «klovn» som dronningens ulykkelige nr. 13?

«Dronningen» brukte F-ordet

Hva dronning Elizabeth måtte mene om Storbritannias forhold til EU forblir en hemmelighet. Men hennes forhold til trommemusikk kom tilsynelatende for en dag forleden. Hun brukte munn. Skikkelig. Hun spyttet ut F-ordet gang på gang. Midt på gata midt i London sentrum. Folkemengdene visste ikke hva de skulle tro.

Et tromme-ensemble spilte høylytt midt i byens teaterstrøk. Helen Mirren ble forstyrret i sin rolle som dronning Elizabeth og mistet besinnelsen. I full dronningkostyme styrtet hun ut av teateret og brukte munn mot musikantene, som ikke visste hva de skulle tro. Men de sluttet sporenstreks å spille. En viss autoritet har hun jo, dronningen.

Men etterpå måtte skuespilleren innrømme at hun gikk litt ut av rollen.

– Jeg var nok mer lik hertugen av Edinburgh enn hans kone dronning Elizabeth, smilte Helen Mirren som en kommentar til den stygge ordbruken. Og vant nok en gang publikums hjerter.

Kanskje er det Helen Mirren som bør steppe inn for dronningen under Samvelde-samlingen på Sri Lanka neste år?