NRK Meny
Normal

Geiter og giftermål i Kenya

I det internasjonale pressesenteret hvor NRK har sitt kontor her i Nairobi, er Johnson er blitt en av mine gode venner.

Eldre kvinne og geiter i Kenya

En eldre nubisk kvinne i tradisjonell drakt danser på et bryllup i Nairobis Kibera-slum 5. august i fjor. Til høyre gjeter kenyanske menn sine geiter i Mandera-distriktet i 2009.

Foto: Noor Khamis/Khalil Senosi / Reuters/AP

Lars Sigurd Sunnanå i Nairobi
Foto: NRK

Han jobber vegg i vegg med meg som fotograf for korrespondenten til Sør-Afrikas statskringkaster, og er stor og røslig, stø og sindig, og en trofast kirkegjenger i menigheten sin.

I går banket han på døren med en invitasjon. Hans tjueto år gamle sønn, Herman, skulle gifte seg, og innbydelsen gjaldt en før-bryllups-seremoni på en restaurant nede i sentrum av den kenyanske hovedstaden.

Der ville jeg få anledning til å møte både brud og brudgom og til å delta i en skikkelig bønn for dem og deres fremtid.

De fleste av journalistene og fotografene i pressesenteret hadde allerede takket ja til å komme. De visste alle hva invitasjonen egentlig dreide seg om.

Johnson trengte milde bidrag til den store begivenheten, og jeg fikk raskt klarhet i at det var ventet at jeg tok med meg en konvolutt med et hyggelig seddelinnhold til bønnestunden.

Det er slik det gjøres, gode kolleger imellom i Kenya.

Det river kraftig og brutalt i lommeboken for far som skal hjelpe sønnen sin til å skaffe seg en høvelig hustru på Afrikas Horn.

For det er som regel han som må ta støyten. Det er ytterst sjeldent at poden besitter midlene som må til for at vordende svigerforeldre skal frigi den utkårede for at hun skal bli smidd i hymens lenker.

En søt og vakker datter er verdt sin vekt, mange ganger - i kuer og geiter.

Taksameteret begynte å tikke allerede da Johnson, sammen med sønnen, avla sitt første besøk hos jentas foreldre i en landsby like utenfor Nairobi med forespørselen om Herman kunne få hennes hånd.

Som mulig svigersønn fant den unge mannen umiddelbart nåde for deres øyne. Den biten var grei.

Hva datteren var verdt, var en annen sak. Reelle forhandlinger om det fikk komme senere.

Men før det i det hele tatt ble aktuelt med forhandlinger, måtte min venn Johnson legge to hundre tusen kenyanske shilling – fjorten tusen kroner – på bordet og si seg villig til å handle inn tre geiter, en gammel og to unge, som en engangsavgift.
Etter det ville det være klart for hovedforhandling tre uker senere.

Johnson hadde med seg seks brødre og fettere da dagen for den avgjørende forhandlingsrunden opprant. Ingen kvinner.

Også på den andre siden av bordet glimret det svake kjønn med sitt fravær i delegasjonen bestående av den kommende svigerfar og onkler og fettere av ham.

Skikk og bruk i Kenya tilsier at tautrekkinger som dette er en sak for menn.
Ifølge Johnson begynte forhandlingene om brura trått. Åpningskravet fra faderen var på førtifem geiter, fjorten kuer og nye to hundre tusen shilling.

I tillegg skulle det kjøpes inn fire ulltepper, seks sengesett og to sauer. Bestefaren i huset skulle dessuten få seg en varm frakk.

Johnsons motbud var langt lavere. Bare ti geiter, fire kuer og tjue tusen shilling. Vinterfrakken, de to sauene, ullteppene og sengesettene kunne han gå med på.

Det tok seks timer før partene kom frem til et omforent forhandlingsresultat. For Johnson kom sønnens tilkommende – i denne runden – på tjue geiter, åtte kuer og hundre tusen shilling.

Begge parter sa seg fornøyd med overenskomsten.

Korrespondentbrevet fortsetter under bildet.

Nubisk mann i Kenya

En eldre nubisk mann tar del i et bryllup i Nairobiss Kibera-slum 7. mai 2011.

Foto: NOOR KHAMIS / Reuters



Selve bryllupet skal stå midt i neste måned. Uken før blir det familietreff i jentas landsby hos hennes foreldre.

Der og da må Johnson erlegge minst halvparten av hva han er blitt enig med dem om. I tillegg må han og kona og lage middag for dem og nære og fjerne slektninger i trakten.

Johnson regner med at minst femti av dem vil sitte stille og vaktsomt følge tilberedningen. Han må selv slakte – mens de ser på – den eldste av de tre geitene som var med i engangsavgiften for brura.

Så skal den grilles, og når det er gjort, er det gjort, for å si det slik. Etter at brud og brudgom og familiene på begge sider har forsynt seg av geitekjøttet, kan ingen av partene trekke seg fra vielsen som kommer.

Heller ikke den er noen spøk for Johnsons lommebok. Han må stå for alle kostnader når anslagsvis tre hundre og femti gjester skal hentes til kirken i Nairobi fra nær og fjern.

Transport, overnatting og full forpleining må besørges for de tilreisende. Bryllupsmiddagen koster selvfølgelig en haug med penger for så mange, og i tillegg må han leie Mercedes slik at bruden og foreldrene ankommer standsmessig til vielsen.

I det hele tatt, Johnsons totale bryllupsbudsjett for sønnen nærmer seg, med smått og stort og innkjøpet av alle geitene, en million shilling, sytti tusen kroner.

Det er mye penger her i Kenya. Johnson tåler det nok siden han er rimelig godt betalt fra Sør-Afrika, men han har to voksne sønner til som ikke er gift ennå. Han tør nesten ikke tenke tanken på hva som skjer om også de finner lykken i nær fremtid.

For svært mange kenyanske ungdommer er tradisjonelle ekteskap nærmest blitt utenkelige, kostnadene og lønnsnivået her i landet tatt i betraktning.

Johnson, blir jeg fortalt, har tross alt sluppet billig fra det fordi han tilhører Kamba-stammen.

Det ville ha kostet langt mer, kanskje dobbelt så mye, om hans nye svigerdatter hadde tilhørt Kikuyu-stammen, som har et vesentlig høyere prisnivå når døtrene er gifteklare.

Så når en far enten ikke kan eller vil skaffe geitene og kuene som må til, velger stadig flere av Kenyas unge menn og kvinner samboerskap.

Men heller ikke da slipper beileren unna en geit eller to.

En av de unge fotografene her i pressesenteret, Thomas, forteller meg at han måtte ut med 150000 shilling, to geiter, en kasse øl og en kasse mineralvann før foreldrene til hans samboer ga klarsignal til henne slik at de kunne flytte sammen.

Nå frykter han likevel det verste fordi han har brukbar lønn og i de siste årene har levd tilsynelatende lykkelig med sin samboer og lille datter i ett av Nairobis bedre middelklassestrøk.

Både han og samboeren tilhører Kikuyu-stammen, og hennes foreldre er langt fra like lykkelige over å ha gitt slipp på datteren for hva de oppfatter som en slikk og ingenting.

Thomas har derfor ikke våget å fortelle samboeren hvor mye han tjener, og at han har klart å legge seg opp litt penger i banken.

Hennes foreldre kan få høre om det, og da vet han hva som skjer.

«I see it coming», sier han.

Og det han ser, er at en dag – mens han er på jobb eller ute på en reportasjereise – da dukker samboerens foreldre opp og tar med seg både henne og datteren hjem til landsbyen de kommer fra.

For å få dem tilbake, må Thomas da forhandle – og betale. Enten i form av geiter og kuer eller, mest sannsynlig, i form av rede penger.

«Men», sier jeg, «kan ikke din kjære motsette seg å bli hentet?»
«Nei, det tør hun ikke. Hun er Kikuyu. Da setter du deg som datter ikke opp mot foreldrene dine,” får jeg vite.»
«Så hva gjør du om de kommer?» spør jeg.
«Jeg lar dem beholde både samboeren og datteren min.»

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt