NRK Meny
Normal

I det ville vesten på karbonhest

Det var ingen tilfeldighet at Utah var en av de siste delstatene som ble okkupert av innvandrere fra Europa. Ørken og fjell er en utfordring om du vil følge i fotsportene til mormonere og kvegtjuver.

Maer og Mark

Maer Seibert og Mark Rabin etter en lang stigning i Utahs ørken

Foto: Huey Hurst

De fleste som dro vestover drømte aldri om å slå seg ned i Utah. Med De siste dagers hellige var det annerledes. Bedre kjent under merkelappen mormonere og med Brigham Young som ledestjerne, flyktet de fra forfølgelser i staten Missouri og etablerte seg i Salt Lake Valley rundt 1850. Young selv rakk å gifte seg med 55 kvinner.

Eventyrsyklere

Riktignok hadde vi bil som kjørte mat og bagasje fra leirplass til leirplass. Men den kunne stort sett ikke kjøre der vi syklet.

Foto: Walt Mayberry

Kvegtjuven, bankrøveren og legenden Butch Cassidy var sønnesønn av en mormoner som kom til USA fra Preston i England. Men bestefaren døde i fjellene like før mål under den over to tusen kilometer lange turen til fots med håndtrukne kjerrer fra Missouri.

Det er ingen spøk å ta seg rundt i Utahs fjell og ørkener uten bil i moderne tid heller. Vi var ti sykkelryttere da vi startet, men ble raskt ni. Mer om det siden.

Taus Vietnam-veteran

Jack Pettry og Maer Seibert

Maer Seibert og Jack Pettry var turledere fra Adventure Cycling. De hadde ansvar for innkjøp og vann. Maten ble laget på omgang

Foto: Gro Holm

Jack var vår ledestjerne. Vietnam-veteran, den gang med ansvar for å fly lavt og peke ut mål som skulle bombes. Verken stolt eller skamfull over sin fortid, noenogsekstiåringen med grått, langt år i hestehale fortalte uten adjektiver av noe slag om sin bakgrunn.

Pensjonist av det heller tause slaget, men med design av sykkelturer garantert fri for andre sykkelturister som spesiale.

Han hadde stor sans for vår andre ledestjerne fra Adventure Cycling, Maer. Maer er en godt voksen, fryktløs versjon av Ronja Røverdatter, har bodd 14 år i Utahs ørken og klatrer gjerne i fjell i tussmørket.

Mesa kalles fjellene som er flate på toppen

Mange av fjellene i det sørøstlige Utah er flate på toppen. De kalles mesaer, og stiger ofte rett opp av ørkensanda

Foto: Gro Holm

Langt til drikkevann

Kai

Ektefelle Kai Eide foran teltet like før sola forsvinner.

Foto: Gro Holm

Det er mye sand og lite vann i det sørøstlige Utah. Det kan være flere titalls kilometer mellom hver vannkilde, og du må vite nøyaktig i hvilken fjellsprekk du skal lete.

Vi vadet med syklene over Muddy Creek, definitivt ikke drikkbar. Det er heller ikke Dirty Devil River, den skitne djevelelva. Ikke rart at kvegtjuver og polygame mormonere på flukt fra føderale myndigheter med alle sine koner søkte seg hit. Noen av dem slo seg ned ved Henry Mountain, et av de aller siste fjellene som ble prikket inn på USAs kartverk.

Med jernbanen kom kvegflokkene

Men de var ikke helt alene. For med den første transkontinentale jernbanen i 1869 kom også de store kvegeierne. Store krøtterflokker ble fraktet opp fra Texas, og unge mormongutter ble leid som kvegpassere, eller cowboyer. Mange av dem kombinerte gjeterjobben med kvegtjuveri.

Kalvene ble skilt fra kvigene, merket med eget bumerke og gjemt i trange canyons, eller kløfter før de ble solgt. Butch Cassidy, og da snakker vi ikke om skuespilleren Paul Newman fra filmen Butch Cassidy and the Sundance Kid, han var i mange år den store stjernen i røverflokken.

Butch Cassidy og The Wild Bunch

Canyon nær Gobelin Valley

I slike fjellkløfter var det lett for kvegtjuver å gjemme unna stjålne krøtter

Foto: Gro Holm

George Leroy Parker var hans egentlige navn, Cassidy arvet han fra cowboyen og kvegtjuven som opprinnelig ble ansatt for å ta seg av farens krøtter. Legenden forteller at Butch Cassidy aldri drepte noen før i det siste oppgjøret der han selv ble drept. Det var i Bolivia. Han ledet en røverbande kalt The Wild Bunch, Den ville gjengen, drakk mindre enn de fleste og behandlet kvinner og barn med respekt, etter datidens normer.

Men Butch og gjengen nøyde seg ikke med kveg. De ranet banker, tog og prærievogner. I 1897 fikk de med seg 8.800 dollar etter å ranet en kurér fra et kullgruveselskap, midt på lyse dagen på jernbanestasjon i Castle Gate i det sørlige Utah.

Gro

På tur inn i Gobelin Valley, med sandsteinsformasjoner som minner om sopp og troll

Foto: Kai Eide

Butch bestemmer seg for å søke tilflukt i Robbers´ Roost – Røvernes hvile, ett av flere skjulesteder benyttet av alle slags røvere, mordere og konemishandlere på den tiden, skriver den for lengst avdøde historikeren Charles Kelly.

Ingen sheriff våget seg noen gang inn i Robbers' Roost, trass i at det var velkjent som tilfluktssted for fredløse som opererte langs en rute som strakte seg fra Canada til Mexico.

For å komme dit måtte en passere trange kløfter, med stor fare for å bli oppdaget. Jeg har selv vandret i canyons i nærheten, av og til med mindre enn ti centimeters bredde til foten eller hovene. Men Cassidy var lommekjent, og i tre måneder spilte de kort og drakk i Robbers´Roost, før de dro på nye tokt.

Sykkelsti

På slike stier går det ikke så fort

Foto: Gro Holm

Ingen telefoner virker

– Meningen er at dere skal oppleve eventyret i Utahs ørken mest mulig på egenhånd, forklarte turleder Maer meg en formiddag med 48 grader celsius, flere timers sykkeltur foran meg, lite vann og et kart som overhodet ikke var til å bli klok av.

Meningen var slettes ikke å bli guidet gjennom ørkenen. Vi hadde kart og kilometerteller på syklene.

Turlederne kjørte stort sett bil og handlet inn til måltidene vi lagde i fellesskap. Det var bare det at distansene som var skrevet inn med hånd på kartet overhodet ikke stemte. Ingen mobiltelefoner virket langs ruta, og de to satelittelefonene vi skulle ha som sikkerhet var det ikke betalt abonnement for.

Huey forsvinner

Så en dag bare forsvant pensjonisten Huey. Huey er en veldig erfaren eventyrsykler, men har en hofte som av og til kommer ut av ledd, og da slutter han å kunne gå selv. Huey er stor, atletisk og førsteinntrykket er overklasse med mye tid. Men Huey var pensjonert sjåfør for UPS, verden største pakkeleveringsfirma.

Huey

Huey Hurst bruker nesten all fritiden på å sykle og gå i fjellet.

Foto: Gro Holm

Han har en fortid som hippie og har nok gjort mer enn å snuse på cannabisplantene i sin ungdom. Broren er styrtrik finansmann og demokrat, med Hillary Clinton på gjestelisten.

Men altså, Huey forsvant på den tørreste og lengste dagsetappen med endeløse steinvidder eller bare sand foran og bak. Han forsvant like etter et uttørret elveleie som var uframkommelige for selv de beste firehjulinger. Jeg hadde tatt med fem liter vann. Det var for lite. En geologisk ekspedisjon med ekstra vann reddet meg, der jeg tråkket så raskt jeg kunne for å varsle turlederne i leiren om mannen som manglet.

Men akk. Godeste Huey hadde tatt feil i et kryss og fikk haik med en pickup nærmere sivilisasjonen, i asfaltland. Han hadde allerede satt opp teltet sitt da jeg nådde fram til leiren. Gjensyn og slitne tårer, etter bare fem dagers bekjentskap. Butch Cassidy gråt sikkert aldri når han skjønte at resten av The Wild Bunch hadde overlevd raidene, enda de risikerte kuler i tillegg til vannmangel og ikke hadde pickuper.

Steinørken i Utah

Omtrent her forsvant Huey. Han hadde syklet litt foran oss andre og likte og ta bilder. Han hadde syklet litt foran, men ventet ikke som avtalt. Da dukker det raskt opp bilder fra tallrike westernfilmer med folk som går og går i ørkenen uten vann

Foto: Gro Holm

Vil være først

Raul

Raul Alvarez jobber til hverdags med brukerstøtte for superservere, det vil si dataservere helt 'øverst i næringskjeden'. Han konkurrerer også i cyclocross

Foto: Gro Holm

Superdataspesialist Raul fra Seattle ville kanskje vært cowboy om han hadde levd for 120 år siden. Med sine 49 år var han også den yngste. Han foretrakk egentlig å ri alene, i alle fall alltid først. Liten, tett, råsterk og fryktløs suste han forbi samtlige på steinete stier og sandete vaskebrettveier.

Walt

Walt Mayberry fant en død orm langs veien. Han jobbet for NRK i halvannet år på 1970-tallet

Foto: Gro Holm

–Jeg kunne kjørt dobbelt så fort, men ville vente på Walt, sa han en ettermiddag vi satt utmattede av varme og anstrengelser med hver vår øl under en vaklevoren presenning mot ettermiddagssola.

Walt sa ingenting, han er for voksen for den slags konkurranser. Walt jobbet som utvekslingsstudent i NRKs teknologiavdeling på 1970-tallet, før min tid. Tilfeldigvis møttes vi i Utahs ørken.

Mark er pensjonert general fra USAs flyvåpen, med militær sans for å lage mat av de råvarene en har når bilen med kjøleboksene og mesteparten av maten står på verksted. Skjønt kjøling, frokostmat og kjøtt duppet i kaldt vann i stedet for is i varmen. Det gjelder å tenke på de første mormonene med håndtrukne kjerrer, tenkte jeg da.

Uran til den kalde krigen

Det er lett å glemme politikk med slike omgivelser. Helt til nest siste dagen og sykkelturen rundt Tempelfjellet og Utahs urangruver.

– Få av oss tjente penger på letingen etter uran, skriver uransøker Owen McClenahan på en infotavle like ved et par åpne gruvesjakter.

Men mange bidro til at uran ble funnet i store nok mengder til å lage atombombene og drive ubåtene våre, slik at Sovjetunionen ble tvunget i kne og forhindret fra å ekspandere videre. Med andre ord, USA har æren for at unionen raknet, ikke baltiske nasjonalister, ikke indre opposisjon.

En Cadillac fra 1949 ved Tempel Mountain

En Cadillac fra 1949 vitner om gullalderen for urangruvene i Utah. Det handlet om kald krig og nasjonal dugnad

Foto: Gro Holm

Risikabel dugnad

I skråningen opp mot Tempelfjellet står en rusten Cadillac fra 1949, og vi støter på rester av plankehus og eldre steinhytter. I årene etter andre verdenskrig strømmet tusenvis av arbeidere hit for å grave uranholdig malm og bidra til den store dugnaden, atomkappløpet med Sovjetunionen. De bodde i brakker, biler og telt. Mange fikk kreft og døde som følge av radioaktiv stråling, og det er fortsatt flere hundre usikrede, forlatte urangruver i Utah.

Folk med geigertellere har påvist stråling rundt mange sjakter, og en rapport som ble overleverte til Kongressen i fjor konkluderer med at det vil ta mellom 40 og 50 år å rydde opp.

Med helikopter til sykehus

Jeg nevnte tidligere at vi mistet en av sykkelrytterne underveis. Hayley fra Alaska kom sammen med nyskilte Jan, begge kvinner.

JN

Jan Rutherdale fra Alaska var god til å klatre i canyons. Hun har bestemt seg for å satse på friluftsliv som nyskilt pensjonist.

Foto: Gro Holm

Hayley annonserte raskt at hun har multippel sklerose, og da vi hørte at hun hadde veltet i en bratt nedoverbakke, tenkte mange av oss at kanskje var det vel risikabelt med en slik tur. Men sannheten var at Hayley likte fart, og foran lå en endeløs bakke og fantastisk natur. Så punkterte dekket, og Hayley fikk helikoptertur og en uke på sykehus i stedet for sykkeleventyr.

Den pensjonerte kommuneadvokaten Jan snakket på inn- og utpust mens vi tråkket i sand, litt om Hayley, men mest om mannen hun hadde vært sammen med siden hun var 13, men som nylig forlot henne for en annen.

Jan var også veldig god til å klatre i fjellkløfter. Men det er for lengst slutt med tiden da vågale kvinner kunne få innpass hos sjarmerende fredløse i Robbers' Roost.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt