Kan jeg være litt uhøflig mot president Putin?

I snart halvannet år har spionsaken til Frode Berg vært øverst på dagsorden for NRKs korrespondent i Moskva.
Det er første gang en nordmann har blitt arrestert, tiltalt og dømt for spionasje i Russland.

Oppdrag for norsk etterretning

Til å begynne med trodde jo de fleste at det dreide seg om en misforståelse, eller at russerne hadde funnet på anklager mot en uskyldig norsk pensjonist.

Derfor slo det ned som en bombe da Frode Berg selv innrømmet at han hadde vært på reiser i Russland på oppdrag for norsk etterretning.
Men han hevdet selv at han bare hadde vært en kurer som fraktet konvolutter til og fra russiske kontakter.
Saken har vært oppsiktsvekkende på veldig mange måter, og helt klart den mest aktuelle og dominerende i forholdet mellom Norge og Russland.

Ville vi få slippe til?

Så da det ble klart at statsminister Erna Solberg skulle delta på en konferanse i St.Petersburg for noen uker siden, og i tillegg ha et tosidig møte med president Putin, da begynte det å surre i hodet mitt.
Ville NRKs fotograf Jurij Linkevitsj og jeg få slippe inn på møtet, i hvert fall på starten?
Eller ville bare fotografer få tilgang?
Det ble ganske snart klart at det ikke kom til å bli noen pressekonferanse med den russiske presidenten etter møtet.
Så hvordan i alle verden skulle jeg få en uttalelse fra Putin om Frode Berg-saken? Det var jo den eneste saken vi journalister ønsket å ta opp.

Før den norske statsministeren kom til St.Petersburg, sa hun at hun ikke ville si noe om denne saken til oss journalister. Hun ville heller ikke si om hun kom til å ta den opp i møtet med president Putin.
Begrunnelsen var at det ville være best for Frode Bergs sak og for hans familie å ikke kommentere den offentlig.

Ingen spørsmål, takk

Det russiske utenriksdepartementet hadde satt av en person til å følge oss norske journalister under besøket i St.Petersburg.
Vedkommende gjorde det helt klart at det ifølge protokollen var strengt forbudt å stille noen spørsmål i løpet av de minuttene vi fikk være til stede i starten av møtet mellom Solberg og Putin.

Den norske statsministeren kom til byen kvelden før møtet, og de norske journalistene stilte noen spørsmål til henne selv om det ble sagt at hun ikke ville svare på noe før neste dag.
De russiske vaktene fra sikkerhetspolitiet som fulgte Solberg, kom lettere sjokkerte bort til meg senere, og spurte hvordan vi kunne være så uhøflige og aggressive overfor vår egen statsminister.
Jeg sa at vår jobb som journalister er å stille spørsmål, og de politiske lederne har rett til å la være å svare.
Det var helt tydelig at de russiske politifolkene var vant til mye mer lydige journalister.

Veldig strengt

President Putin hadde et tosidig møte med den finske presidenten på formiddagen samme dag som han skulle møte den norske statsministeren.
Jeg snakket med finske kollegaer, og fikk vite at ingen journalister stilte spørsmål der, og at de bare fikk lov til å ta med seg kamera og en kabel til å koble til lyd inn til møtet.
Ingen mikrofoner og ingen apparater til å sende video direkte. Alt var veldig strengt.

Men det som gjelder i det ene øyeblikket, gjelder ikke nødvendigvis i det neste her i Russland.
Vi norske journalister fikk ta med både det ene og det andre.
Vi ble ledet inn i det forholdsvis lille rommet der møtet skulle finne sted.
Jeg så at avstanden fram til stolene der hovedpersonene skulle sitte, ikke var mange meter.
Først kom utenriksminister Sergej Lavrov og et par av president Putins nærmeste rådgivere inn.
Det å ha Lavrov rett i nærheten uten å stille han et spørsmål, var i seg selv ganske pussig. Normalt ville han vært et svært viktig intervjuobjekt. Men ikke denne dagen.

Høy puls

Så sto alle og ventet noen minutter i trykkende taushet. Statsminister Solberg og den russiske presidenten kom deretter inn i spissen for den norske delegasjonen.

De satte seg ned på stolene i sentrum og president Putin snakket først om Russlands og Norges felles interesser, spesielt i Arktis.
Det samme gjorde Solberg, og understreket norsk takknemlighet for at Den røde hær frigjorde Øst-Finnmark fra tyskerne under Den andre verdenskrig.

Mens de to snakket, arbeidet hjernen min på høytrykk.
Skulle jeg våge å stille et spørsmål med en gang Solberg var ferdig med å snakke?
Skulle jeg bare kaste ut et spørsmål og håpe på å få napp?
Eller skulle jeg spørre president Putin først om jeg kunne få stille et spørsmål?
Hvor alvorlig er dette bruddet på den diplomatiske protokollen?
Hvilke problemer risikerer jeg å få med russiske myndigheter etterpå?
Og tenk hvis Putin svarer at han ikke kjenner til saken om Frode Berg, da blir det en kinkig situasjon både for han og for meg.
Vil et spørsmål føre til en dårligere atmosfære på dette 40 minutter lange og viktige møtet?

Tok en sjanse

Så kom den lille pausen der det var meningen at journalistene skulle ledes ut av rommet. Jeg tok en rask avgjørelse.

Jeg sa: Herr president, tillater De at jeg stiller et spørsmål fra norsk side?
Den russiske statslederen trakk litt på skuldrene og nikket.

Jeg fortsatte: Russland anklager en nordmann for spionasje, hvordan kan dette problemet løses?
Vi må vente på rettens behandling, som i et hvilket som helst annet land. Retten avgjør hos oss, hvilken straff det skal bli, menneskets skyld eller ikke skyld. Alt avhenger av rettens avgjørelse, så ser vi videre hva som skal gjøres.

Kan du benåde ham?
Hør her: man kan benåde en person som er dømt, men han er ikke dømt ennå.

Merknad i boka?

Og så var det hele plutselig over.
Vi ble fulgt ut i konferansesenteret og kunne begynne å rapportere hjem om at den russiske presidenten for første gang hadde kommentert Frode Berg-saken, og hva det eventuelt kan bety.
Medarbeideren fra Det russiske utenriksdepartementet kom bort til meg for å se på akkrediteringen min, han ville nok vite hva jeg het, og hvilket selskap jeg arbeider for.
Han sa ikke et ord, men det kan vel hende at jeg har fått en merknad i boka.
Om det får noen følger for meg og mitt arbeid i Russland, vil tiden vise.

Hvordan kunne jeg finne på dette?

På den annen side kom en kjent russisk journalist bort til meg og ville ha et intervju. Jeg vet at han arbeider for et program som heter Moskva, Kreml, Putin. Det går i beste sendetid på søndag kveld, og viser det som skjer i kulissene rundt den russiske presidenten.

Journalisten ville vite hva jeg syntes om Putins svar. Jeg sa at det var som forventet, og at det var helt logisk.
Han ville også vite hvorfor jeg hadde stilt nettopp dette spørsmålet.

Jeg svarte at dette er den største og mest aktuelle saken i forholdet mellom Norge og Russland akkurat nå, og at det var grunnen til spørsmålet.

En vanskelig balanse

Og her kommer vi vel til den ganske store kulturforskjellen mellom Norge og Russland, og mellom norske og russiske journalister.
På russisk side stiller ingen journalister vanskelige spørsmål, de stiller i det hele tatt ikke spørsmål uten at det er grundig klarert på forhånd av maktpersonene.
Sånn er det i et samfunn med et autoritært regime.
Hos oss i Norge er det andre spilleregler, og det er rom for å utfordre myndighetspersonene i mye større grad.
Hvis et demokrati skal blomstre og utvikle seg, er det en forutsetning at journalister skal stille makthaverne vanskelige spørsmål og ta opp viktige og aktuelle saker i samfunnet.

Men hvor langt bør en korrespondent gå i det landet vedkommende arbeider?

Det finnes vel ingen fasit, men jeg fikk altså et svar fra Russlands mektige president.
Vi fikk vite at Putin er fullt klar over Frode Berg-saken, og det kan ha stor betydning i et land som er så toppstyrt som Russland.