Kongen som ville eie Kongo

Vi skriver seint 1800-tall.

Reporteren Stanley har nettopp funnet dr. David Livingstone i bushen, det var århundrets skup. Da Livingstone døde ville Stanley fullføre hans verk. Han ville finne Nilens kilder og seile floden helt til Kairo.

Men siden det var Kongo-flodens utspring han hadde oppdaget, og ikke Nilens, havnet han aldri i Egypt. Han rodde vestover og satt til slutt på Atlanterhavet.

Da hadde han gått og padlet Afrika på tvers og oppdaget hvilke ressurser her var, og som ingen hvite menn hadde sett. Fruktbar jord, en vakker flod, tømmer og frukter.

Dronningen ville ikke ha dette landet, det var for usikkert. Men Leopold ville!

• Les: Kongo - Afrikas hjerte

Alt for kongen!

Den belgiske konge ba derfor Stanley om å reise oppover floden, denne gang, og gjøre avtaler med høvdingene.

Med sin tommelfinger skulle de signere et papir de riktignok ikke kunne lese, men hvor han, majesteten, lover å beskytte dem fra inntrengere. Franskmenn og andre.

Til gjengjeld skulle kong Leopold få råderett over tømmer og mineraler, adgang til elva og grøden langs land.

Stanley tok seg oppover med et dampskip som skapte forferdelse, drevet som det var med en djevelmaskin som spydde røyk. Alle høvdingene lot seg på denne måten bli redskaper for kongens drøm, å gjøre alle stammene til ett rike, og det skulle hete Fristaten Kongo. Og slik ga de fra seg alt de eide.

Så fikk han Stanley til å organisere utbygging og utbytting. Sviller til jernbane ble fraktet oppover floden. De som ikke fulgte de nye koloniherrers råd måtte bøte med livet.

Kongolesere fikk skytevåpen og ammunisjon, og måtte dokumentere at de hadde drept. Det holdt med at de brakte et par avkappede hender som bevis. Så fikk de skuddpremien utbetalt.

Slik reduserte Kong Leopold 2 folketallet i Kongo fra 20 til 10 millioner mennesker.

Fristaten Kongo

Han eide fristaten selv. Den ble etablert i 1885 og hadde intet med Belgia å gjøre. Men Kongo ble likevel til Belgisk Kongo, fra 1908.

Da fortsatt utnyttelsen av råstoffer, og kongoleserne fikk fortsatt verken utdannelse, jobber eller helsetilbud. Leopold skulle nedkjempe slaveriet, men det tvangsarbeid han selv gjennomført overgikk hva de arabiske menneskehandlerne noensinne hadde bedrevet.

Kongo ble selvstendig i 1960, men det ble ingen suksess. De var ikke satt i stand til å styre et land.

Et forsøk på å løsrive den ressursrike Katanga-provinsen ble slått ned. Deretter ble statsminister Patrice Lumumba drept. Det var hærsjefen Mobutu Sese Seko som sto bak, skriver historiebøkene. Nyere forskning viser at amerikanerne også hadde fingrene på avtrekkeren.

• Bakgrunn: Kongo: Krig og katastrofer

Den nye «kongen»

Mobutu ble eneherskeren fram til 1997. Han skapte kleptokratiet, han holdt seg med egen gulldo i hovedstaden Kinshasa, og hadde palasser i alle provinser i landet han døpte om til Zaïre.

Han eide store gods i Frankrike og Sveits. Og han ble finansiert av USA, som trengte en base for angrep mot den marxistiske nabostaten Angola.

Mobutu hadde gode folk i sin regjering. En av dem var Étienne Tshisekedi. Han var en gentleman, og en kritiker over Mobutu. Men han var så populær at Mobutu ikke turde ha ham gående løs.

Presidenten gjorde ham til statsminister på et tidspunkt, men låste hele regjeringen ute fra kontorene, så de holdt statsråd på en plen midt i byen.

På rad og rekke i likkistene

I 1994 begikk hutuene i nabolandet Rwanda et folkemord. 800.000 mennesker ble drept på 100 dager. Deretter rømte folkemorderne over til Kongo. Den nye hæren i Rwanda, leder av de rammede tutsier, satte etter.

De fikk følge med den kongolesiske opprørslederen Laurant Kabila, og de ga seg ikke før de sto i Kinshasa. Da hadde Mobutu allerede stukket fra byen. Han døde av kreft ikke lenge etterpå.

Nestemann til å legges i en kiste var den nye presidenten, Kabila. Han blir skutt av sin egen livvakt. Imens var hæren fra Rwanda kommet tilbake. De var ikke fornøyd med Kabila.

• Les: Opprørerne drepte Kabila

Derfor startet de kongokrigen nummer to, men soldatene ble stoppet av styrker fra Angola, Namibia og Zimbabwe. Det kunne likne en afrikansk verdenskrig.

Kongoleserne ble enige om fred til slutt. En samlingsregjering ble etablert, full av militsledere!

• Les: Fredsavtale for Kongo
• Les: Tvil om fredsavtalen

Demokrat eller diktator?

Så ble det holdt valg i 2006. Et vell av kandidater prøvde seg, men det var sønnen til den drepte presidenten Laurant Kabila, Joseph, som vant.

• Les: Joseph Kabila tatt i ed

Og det er han som vinner valget mandag. Tshisekedi blir trolig nummer to av de ti kandidatene. Men er det et demokrati som viser seg fram?

Kritikerne kaller Kabila junior en diktator, og det kan se slik ut, på avstand. Det er han som bestemmer hvor sykehusene skal bygges, veiene legges, det er han som utnevner viktig menn, som oftest menn, til viktige stillinger.

For Kongo er et land uten de redskaper som skal til for å styre etter demokratiske ideer. Og mangelen på praktiske muligheter til å få gjennomført vedtak, kan friste presidenten og dem rundt ham til å la folket fare.

Men valgkampen har vært en sann svir. De har delt ut mais og andre godsaker, det har vært underholdning og sedler til utdeling.

Kanskje var valgkampen bedre enn det valgresultatet blir. Og kanskje blir det ikke gjort for meget i årene som kommer, heller.

• Les: Skrekktall om voldtekter i Kongo - norske eksperter overrasket

To hvite menn

Det begynte med et folkemord på 1800-tallet. Så kom folkemordet i Rwanda. Deretter døde 5,4 millioner mennesker som følge av krigen i Kongo. Det er nesten et holocaust. Det hørte vi aldri noe om.

Vi kan ikke navnet på ett eneste slag i verden den første eller andre kongokrigen. Kampene i Ituruskogen er oss helt ukjente. Samme er slaget om Kishangani.

Men så inntraff i mai 2009 en episode som veltet aviskioskene våre. Plutselig kom Kongo oss nær.

To hvite menn sto fast i bushen, Moland og French. Endelig kunne vi lese om mørkets rike.