NRK Meny
Normal

Komplisert kjærlighet

BERLIN (NRK): Ingen har noen gang kjeftet på meg så mye som du gjør. Så hvorfor er jeg da likevel hodestups forelska?

Lollapaloozafestivalen, Berlin

Jeg kjeder meg aldri sammen med deg.

Foto: NRK

Alle som hadde vært borti deg før meg, var så betatt ... Du var den absolutt kuleste de hadde møtt, sa de. Den mest spennende. En som aldri sluttet å overraske og imponere. En de alltid lengtet tilbake til. En de aldri glemte.

Mange fortalte om en eviglang forelskelse som aldri ville gå over. Mange innrømte at de var misunnelige på meg for at det nå var min tur til å tilbringe masse tid med deg. Det vil aldri blir kjedelig, sa de.

Jeg var så spent på treffe deg, etter alle de gode skussmålene. Gledet meg til å bli ordentlig kjent med deg og tenkte at vi to egentlig passet veldig godt sammen. Alt lå egentlig til rette for at dette skulle bli en bra match.

Badeschiff i Berlin

Alltid full av påfunn.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Blendet ved første blikk

Så møtte jeg deg. Og ja da, jeg ble også blendet ved første blikk. Det var vår. Varmt i været. Alt var nytt og spennende. Jeg svevde på en rosa sky og det hadde ennå ikke gått opp for meg at det virkelig var meg som var den utvalgte til å henge med deg.

Men, så kom det. Det som fikk meg til å innse at det er lett å bli forelska i deg etter en langhelg på byen. Lett å la seg sjarmere i senk av alt det uventede du finner på, når man bare er sammen med deg over kortere tid. Men, det er tross alt hverdager det er flest av- også med deg.

Og for å være ærlig: Du er den frekkeste jeg noensinne har møtt. Den mest spydige. Den mest sinte. Den mest humørsyke. Den mest uforutsigbare.
Og jeg som trodde jeg hadde vært borti det meste, for du er langt fra den første jeg har truffet. I store deler av mitt voksne liv har jeg faktisk vært med andre som tradisjonelt sett har langt dårligere rykte enn deg. Og jeg er ikke lettskremt.

Men ingen har noen gang bjeffet til meg så mye som det du gjør. Eller kjeftet og skreket. Helt uanmeldt.

Kjeft for alt

For eksempel da jeg i begynnelsen uheldigvis kom til å sette en fot i sykkelfeltet. Det var ikke sånn at du bare plinget for å få meg til å gå vekk. Nei da. Du snudde sykkelen. Raste tilbake der jeg sto. Og i noen få centimeters avstand til ansiktet mitt og med spytt i annethvert ord skrek du ut at jeg var et «Untermensch!» som ikke forstod noe som helst.

Eller da jeg nettopp hadde kjøpt ei dyr taklampe av deg av en tysk designer jeg hadde ønsket meg lenge. Jeg var veldig fornøyd. Og jeg trodde du var det samme etter å ha fått godt betalt. Men da jeg skulle pakke sammen veska mi, freste du plutselig:

– Kan du se til å skynde deg litt? Skal du bruke hele dagen?

Jeg hadde brukt 30 sekunder. Det var bare meg i butikken.

Demonstrasjon utenfor Forbundsdagen i Berlin

Alltid engasjert. Aldri passiv.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Deilig å ha noen å hate

Eller da jeg skulle ta flybussen med deg til Tegel sist for å fly til Paris for å dekke terrorangrepet. Jeg visste det ville bli tøffe arbeidsdager foran meg og da er trikset å forsøke å slappe av når man har en lomme av mulighet. Så jeg satte meg ned i bussetet med høretelefonene på og forsøkte å slumre litt.

Plutselig blir jeg vekket av et brøl over høyttaleren i bussen. Jeg tar av meg hodetelefonene og spør forskrekket hun som sitter ved siden av meg, om hva som skjer.

– Det var en syklist som lå litt for nær bussen, forteller hun.

Syklisten var for lengst passert. Det gikk bra. Men fra høyttaleren gjallet banneordene fortsatt ut, i hele fem minutter til.

Hvis jeg bare rekker flyet er det greit, tenkte jeg og satte på «Er det ikke deilig å ha noen å hate» med Raga Rockers på Spotify. For jeg begynner å bli vant til dine luner på akkurat denne strekningen som jeg tar ganske ofte.

Som for eksempel da en stakkars turist kom på og spurte hvor lang tid bussen bruker til flyplassen.

– Det vil i hvert fall ta lang tid hvis alle skal stille det samme idiotiske spørsmålet som du gjør, var svaret.

Tempelhof, Berlin

Selvfølgelig...

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Subtilt spydig

Vel, dette er noen eksempler på der du kjefter direkte. Og tross alt vil det i disse tilfellene alltid være mulig for meg å kjefte litt tilbake. Hvis jeg er kjapp nok i replikken vel å merke. Men, som oftest blir jeg bare stående igjen og måpe over at det finnes sånne som deg. Jeg har aldri vært borti noe lignende. Ikke noe sted.

Så kommer det som er litt mer vanskelig å håndtere. De subtile spydighetene dine.

Da jeg skulle til utenriksdepartementet første gang, sto du vakt i uniform utenfor og jeg spurte om dette var hovedinngangen til departementet.

– Hva skulle det ellers ha vært? sa du og himlet med øynene.

En annen gang skulle jeg spørre deg hvor mye klokka var, hvorpå du freste tilbake på din berlinerdialekt:

– Weeeßßß ick doch nich, scheiße!

Lett oversatt: det vet vel FAEN ikke jeg!

Mistroisk

Av og til har jeg tenkt at det må være en velsignelse å gå rundt i denne byen og ikke skjønne hva du sier. De som ikke forstår deg, har et langt bedre inntrykk av deg, har jeg tenkt. Men, så har du også ditt nonverbale språk, da. Kroppsspråket som alle kan forstå.

For eksempel når jeg skal passere deg på en trang gate og vi- som man jo ofte gjør- blir stående i noen millisekunder før vi finner ut hvem som skal trå til høyre eller hvem som skal trå til venstre for den andre. Da slår du deg til skallen. Rister på hodet. Stønner høyt og viser med all tydelighet at du tenker at du nettopp har møtt tidenes idiot.

Og du pirker borti alt. Som selvoppnevnt politi. Hvis jeg filmer på gata kommer du bort. – Har jeg kanskje fått lov til å filme der? spør du.
– Jada, det har jeg.
– Vis meg tillatelsen, sier du da.
Jeg viser tillatelsen.
– Folk her liker ikke at du gjør det likevel, sier du.

Og lar ikke muligheten gå fra deg til å kjefte litt til, selv om tillatelsene du ba om er i skjønneste orden.

For du stoler ikke på noen. Du er livredd for å oppgi persondetaljer. Og registreringer, bekreftelser og akkrediteringer kan du aldri få nok av. Og det skal være rett stempel på rett sted. Ellers er det bakerst i køen, igjen.

Tilliten til andre er på et bunnivå. Og jeg forsøker å forstå deg. Du har en ufattelig grusom historie i årene. To terrorregimer på rappen. Regimer der din nærmeste venn og nabo kunne vise seg å være din verste fiende og angiver. Jeg skjønner jo at sånt setter spor.

Du kaller det humor ...?

Men du er ikke den eneste som har hatt det sånn. Det forklarer ikke sinnet ditt fullt ut. Så jeg har forsøkt å spørre både deg og de som kjenner deg godt hvorfor du er sånn. For jeg er jo hele veien åpen for at det er meg, og ikke deg. At det er jeg som er for nærtagende selvfølgelig, og ikke forstår deg godt nok.

Selv forklarer du oppførselen din med «Berliner Schnauze». Sier det er humoren din. At den er litt røff. Humor ...?

Jeg spurte ei som har levd tett med deg i 12 år. Hun sier hun fortsatt blir like overrumplet hver gang du kommer med dine utbrudd. At hun hver gang tenker at neste gang skal jeg bite tilbake. Men at hun aldri får det til, fordi det skjer like uventet hver eneste gang.

– Ifølge lykkeundersøkelser så scorer de som bor i Berlin og Brandenburg mye lavere enn resten av Tyskland, sier hun. Kanskje er det det som er årsaken?

Og jo, ifølge den såkalte lykkeundersøkelsen ligger Berlin på 14. plass mens Brandenburg ligger på siste. Ja, kanskje er det noe med det. For hva gjør de som ikke har det godt med seg selv? De kjefter. Det er enkel psykologi- uten studiepoeng.

Schlachtensee, Berlin

Du har virkelig alt.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Skvetter av god behandling

– Det er mer sinne her enn i Midtøsten jo, ler min israelske fotograf.

Han har også nettopp blitt kjent med deg og vi slutter aldri å overraskes over hvor hissig du kan bli, for eksempel i bytrafikken.

Jo da, vi ler litt av deg innimellom. Og tar deg som du er.

I jobben min må jeg ofte reise fra deg og det slår meg hver gang hvor overrasket jeg nå blir når jeg møter andre som behandler meg helt ordinært.

Det er interessant å kjenne på at jeg etter et halvt år med deg, skvetter mer når jeg får god enn når jeg får dårlig behandling. Selv i Paris- som er kjent for å være nebbete mot dem som ikke kan fransk, føler jeg meg behandlet som en prinsesse i forhold.

Hjertejulekule med Berlin

I år skal vi både feire julen sammen og du skal få hilse på foreldrene mine. Det begynner å bli alvor.

Foto: Guri Norstrøm / NRK

Det begynner å bli seriøst nå

Men så er det dette uforklarlige. For hver gang jeg kommer hjem til deg så blir jeg fylt av en avsindig glede.

Hver gang flyet er i ferd med å lande får jeg tårer i øynene av å se deg igjen og det kiler i magen.

For jeg har elsket å være sammen med deg hver eneste dag. Selv om jeg sjelden føler at det er gjensidig. Jeg er bare uhelbredelig forelsket og jeg begynner allerede nå å grue meg til jeg må forlate deg, selv om det er noen år til.

Et forhold er jo først riktig alvorlig når man velger å feire julen sammen og ikke minst introdusere den andre for foreldrene sine. Slik blir det i år.

For dette er et forhold jeg vet vil vare livet ut, i hvert fall fra min side. For midt oppi alle spydighetene og kjeftingen finnes det virkelig ingen som deg- kjære Berlin.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt