NRK Meny
Normal

Etter en dag var jeg fornøyd med en madrass på gulvet

Skulle vi virkelig bo her? Hva ville fotograf Christian si? Jeg klaget til fikseren vår som hadde innlosjert oss på dette overnattingsstedet. Men allerede dagen etter angret jeg.

Båt over Tigris

OVER TIGRIS: Den lille fergebåten frakter reisende fra kurdisk Nord-Irak til kurdisk Nord-Syria over Tigris. Med båten reiser vi fra en verden til en annen. Og fra en tid til en annen.

Foto: Sidsel Wold / NRK

– Dere skal få en egen leilighet, det er mye bedre enn et hotell, skrev Cemal da jeg chattet med ham på WhatsApp.

Jeg hadde aldri truffet ham før, men nå skulle vi legge vår skjebne i hans hender. Slik føltes det iallfall før fotograf Christian Kråkenes og jeg skulle inn i Syria. Målet var å komme oss til IS-hovedstaden Raqqa, som etter bildene å dømme lignet på Dresden etter 2. verdenskrig.

Den nærmeste byen vi kunne bo i var Kobani, like ved Tyrkia-grensen. Kobani hadde to hotell, det ene med rom til 10 dollar natten, det andre kostet 25 dollar. Jeg lurte selvsagt på hva du fikk for 10 dollar, men uansett var begge hotell fulle av pressefolk som ventet på å få komme seg inn i Raqqa.

Venting I

I en uke hadde vi ventet på tillatelser til å krysse grensen fra Nord-Irak og inn i Syria. Nå holdt vi fortet i Dohuk, en by like ved grensen.

Her var det ingenting å si på innkvarteringen, bortsett fra at det var underlig å være de eneste gjestene på et 5 stjernes hotell med 25 etasjer. Andre var tydeligvis skremt bort av all uroen i Irak.

Frokost i Irak

BARE FOR OSS: Det manglet ikke på noe på Hotel Rixos frokostbuffé. Etter det jeg kunne se var vi de enste gjestene på hotellet.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Hver gang vi kom inn i resepsjonen på Hotel Rixos stod vakter og resepsjonister klare og bukket oss inn. I lobbyen hørte jeg ekko av skrittene våre på marmoren.

Frokosten var bisarr. Vi gikk forbi fat etter fat med alle slags oster, salater, frukt, nystekte pannekaker, fem sorter syltetøy og marmelade, stekte tomater og så mye annet. Alt for oss. Denne overfloden skulle stå i sterk kontrast til vårt neste overnattingssted.

Den avgjørende fikseren

Endelig tikket den inn, e-posten som tillot oss å passere grensen.

Jeg hev meg rundt for å finne en fikser, denne viktige personen som setter opp avtaler, som tolker, som vet hva som skjer og som finner frem til steder og folk. En god fikser er ikke bare avgjørende for å få gode reportasjer, men også for at vi skal føle oss trygge.

Etter flere timers leting fikk jeg endelig napp. Cemal kunne jobbe med oss.

Men hvem var han? Jeg måtte ha referanser.

For vi hadde akkurat hørt en historie om fikseren fra helvete.

En journalist hadde hyret en lokal hjelper i et afrikansk land. Den første dagen forsvant han. Han skulle ordne noe, sa han, som jo er fikserens jobb. Reporteren og sjåføren ventet og ventet. Med ett får de en oppringing. Fikseren er tatt som gissel, lyder den dramatiske beskjeden. Nå må journalisten betale en stor sum for å få ham fri. Om ikke blir fikseren drept. Det skulle vise seg at fikseren selv hadde funnet på dette for å presse reporteren for penger.

Venting II

Christian og jeg la av gårde. Vi koste oss da vi endelig kunne krysse grensen med den lille fergebåten over selveste Tigris.

Vel fremme på den syriske siden, skulle Cemal møte oss klokken 10. Han hadde bekreftet avtalen flere ganger dagen før. Men klokken ble 11 og ingen kom. En og en halv time gikk, og vi satt fremdeles ved Tigris' bredd, uten utsikter til å komme videre.

Cemal svarte ikke på mobilen. Han var uten dekning og borte fra radaren.

Jeg noterte meg en europeisk-utseende mann som også fulgte hver eneste bil som kjørte inn på plassen ved oss lengselsfullt.

– Venter du også på fikseren din?, spurte mannen som jobbet for en italiensk avis.

Kan vi stole på ham?

Etter to timer raste to godt brukte vaner inn på venteplassen. En dynamisk mann, som så ut som en kurdisk utgave av Hugh Jackman, kom smilende mot oss.

– Jeg kommer for å hente dere. Jeg er Cemals bror, sa han.

Dette likte jeg dårlig. Hvorfor hadde ikke Cemal gitt beskjed om ending av planen?

Skulle vi bare bli med denne mannen?

– Hva heter fikseren vår til etternavn? spurte jeg.

– Cemal Bali, svarte mannen, og stusset litt over spørsmålet. Var vi ikke glade for å bli hentet?

Han kjente den italienske reporterne fra før, noe som fikk meg til å slappe av.

Jeg bestemte meg for å stole på ham. For hvor langt kommer vi om vi ikke skal stole på noen? Om vi skal tro at alle har ondt i sinne?

Foran oss ventet 7–8 timers reise i en sliten bil på dårlige veier.

Overnatting i privat losji

Underveis funderte jeg på hva a «nice apartment» i realiteten betydde i denne fattigslige delen av Syria. Jeg kunne ikke se for meg oppredde senger med laken og dynetrekk.

Etter å ha kjørt de siste timene i mørket på veier uten gatelys, kom vi frem til en bygning i utkanten av Kobani, så det ut til.

Jeg gikk inn først. Som jeg trodde: Vi skulle sove på madrasser på gulvet. Et av rommene hadde et grønnaktig gulvteppe. En stabel av madrasser sto langs veggene og i hjørnet en haug med tepper og puter. Der skulle Christian, italieneren og jeg sove.

Enkel seng

MIN SENG: Etter å ha sett hvordan folk levde ellers i Nord Syria og i flyktningleiren i Ain Issa Var jeg fornøyd med å sove på gulvet i et kontor. Jeg hadde ingenting å klage over.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Jeg gikk gjennom noe som så ut som et kontor, med mørke sky-stoler og et skrivebord med en altfor lav stol bak. Innerst så jeg en do, av typen Midtøsten do, altså et hull i gulvet, laget av porselen. Toalettet hadde ingen dør. Bare en skillevegg skilte do, dusj og kjøkken. Ingen håndklær, ingen såpe, intet dopapir. I kjøkkenet fant vi ingenting bortsett fra oppvask i en møkkete kum. Ingen matbutikker eller kafeer var å se i området.

– Jezez, tenkte jeg. Hva kommer Christian til å si!

Jeg hadde overtalt ham til å bli med på denne reisen til Syria.

Hva var det Cemal hadde tilbudt oss? For 100 dollar natten?

Vi sov i klærne våre. Leiligheten var kald og vannet fra springen var også bare kaldt. Jeg skjønte raskt at jeg ikke ville ta noen dusj her

Hele natten ble vi vekket av sinte gatehunder som holdt et voldsomt leven utenfor.

Kontoret

Ved nitiden neste morgen satt italieneren og jeg inne i kontoret.

Hvor skulle vi få tak i frokost?

En ung kvinne kom inn uten å presentere seg. Hun satte på radioen og virket veldig hjemmevant her. Italieneren og jeg kom i snakk med henne og fant ut at hun jobbet der!

Vi sov på kontoret hennes!

Vi var litt usikre på denne Cemal. Men hva hadde vi å forhandle med? Ingenting. Vi var helt avhengige av ham, også for å komme oss ut av Syria.

Veiskilt Raqqa

VEIEN TIL RAQQA: Etter å ha hørt om IS i 3 år og hørt mye om hvordan de terroriserte folk i sin erklærte hovedstad Raqqa var det spesielt å se dette veiskiltet. Men vi kom bare til Raqqas innkjørsel denne gangen.

Foto: Sidsel Wold / NRK

Neste morgen dro vi av gårde mot flyktningleiren Ain Issa for å treffe folk som hadde rømt fra IS tidligere hovedstad Raqqa. Raqqa var foreløpig stengt fordi byen ble ryddet for miner og mulige bortgjemte IS-krigere.

Cemal

På de lange transportetappene ble vi godt kjent med Cemal. Han hadde studert engelsk litteratur på universitetet i Aleppo til krigen satte en stans for utdannelsen. Oppildnet av den arabiske våren tok han til gatene i opprøret mot president Bashar al Assad. Han havnet i fengsel. Cemal hadde levd de sakene vi rapporterte om. Bak det rolige ytre skjulte det seg en dramatisk historie. Det tok ikke lang tid før jeg var glad for at vi fikk jobbe nettopp med ham.

Mens vi kjørte i denne delen av Syria, seg den innover meg.

Virkeligheten.

Leirhusene i det tørre ørkenlandskapet. Folk bodde der. Det minnet meg om svart-hvitt-fotografiene fra Midtøsten fra hundre år tilbake. Oljeinstallasjonene som så ut som de var fra 1920-tallet. Klesbutikkene som ofte bare var hauger av tøy på et bord langs veien.

Jeg sjekket mobilen, som for å flykte til min egen verden.

Hadde Tom Cruise landet på Prekestolen?

Men mobilen samarbeidet ikke.

Den svarte med de to ordene som skaper stress og abstinens.

No service. Ingen tjeneste.

Jeg var dømt til å konsentrere meg om virkeligheten jeg var i.

I kø for alt

Det var da jeg gikk mellom teltene flyktningleiren og betraktet denne ørkesløse tilværelsen

der ingen kommer noen vei i livet sitt, at jeg fikk øye på do køen.

En gruppe på 10–12 kvinner i alle aldre sto trippende foran doene som lå i utkanten av leiren. Noe så fornedrende. Så fortvilet.

Med ett gikk det opp for meg hvor heldige vi var som bodde på det lille kontoret.

Vi kunne gå på en ren do når vi ville. Vi hadde strøm til lys, laptop'er og mobilladere hele døgnet. Det var rent på gulvet.

Hva hadde jeg å klage over?

– Hadde dere strøm i hele natt, spurte Cemal da vi var tilbake i leiligheten.

– Ja …? sa jeg.

– Det er bra at generatoren virker. For her vi har strøm bare 4 timer i døgnet ellers, sa han.

Var det derfor alt var mørklagt om kveldene og nettene?

Morgen nummer to vasket jeg meg med to våtservietter fra Turkish Airlines.

Jeg så allerede frem til morgen nummer tre, da jeg kunne åpne serviettene fra Lufthansa og Pegasus Airlines.

Kvelden før hadde Christian og jeg handlet. Nå var vi stolte innehavere av hvert vårt håndkle. Når gledet jeg meg sist over å eie et mykt frottéhåndkle?

NRK fotograf Christian Kråkenes

REISEKAMERAT: NRK fotograf Christian Kråkenes på vei over Tigris. Reisen til Syria var som en reise tilbake i tid. Det var et møte med en annen verden.

Foto: Sidsel Wold

En tidsreise

Følelsen på vei ut fra Syria var sterke.

Jeg var sint på diktatorer og udugelige ledere som gir fullstendig blaffen i folket sitt og som ikke investerer i arbeidsplasser eller infrastruktur.

For hva er det å se frem til her?, tenkte jeg.

Christian og jeg fablet dusj med varm vann mens vi ristet av gårde i kassebilen.

Vi hadde ikke dusjet eller vasket håret på tre dager.

Som om en dusj hver dag er en selvfølge for alle i verden.

Reisen fra Kobani tilbake til Tyrkia tar ikke bare tid fordi vi må kjørte bil hele veien.

Det er en tidsreise. Det er som å kjøre gjennom flere tiår.

På tyrkisk siden skulle sjåføren fylle bensin.

Jeg stirret mot bensinstasjonen. Var det en disk med iskrem jeg så der borte?

I mine møkkete klær gikk jeg inn på bensinstasjonen. Alt var så rent her inne. Alle hadde så rene klær. Alle fargene var så sterke. Hva slags verden var dette?

Var dette den industrialiserte verden?

Det var som å være tilbake fra en tidsreise.

Hvor lenge kan dette fortsette, tenkte jeg, denne vanvittige urettferdigheten i verden.

Er det rart unge syrere gjør det de kan for å komme seg til Europa, og gjorde det også før krigen?

Og skal jeg, som har vunnet det lotteriet bare ved å bli født i Norge, noen gang kunne klage over noe igjen?

Nei, jeg tror ikke det.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt