Hopp til innhold

Er Tysklands alenegang farlig?

Tyskland lot være å stemme for tiltakene mot Libya i FNs sikkerhetsråd. Siden har den europeiske stormakten trukket tilbake sine krigsskip fra Middelhavet, for å unngå å delta i håndhevelsen av våpenembargoen mot Gaddafis regime. Tyske kritikere mener regjeringens alenegang er et farlig spor.

David Cameron, Angela Merkel og Nicolas Sarkozy

Forbundskansler Angela Merkel har stått alene i Vest-Europa når det gjelder Libya. Storbritannias stasminister David Cameron og Frankrikes president Nicolas Sarkozy har derimot ligget i front.

Foto: Michel Euler / Ap

Gro Holm
Foto: NRK

«Gaddafi må vekk», sa Tysklands utenriksminister, Guido Westerwelle, i et intervju med ukemagasinet Der Spiegel nylig.

Men han sa også «Jeg vil ikke at vi havner på skråplanet, der tyske soldater til slutt deltar i en krig i Libya.».

Ryktene vil ha det til at Westerwelle mente at Tyskland burde stemme nei til flyforbudssone over Libya i FNs sikkerhetsråd. Men det endte med at landet avholdt seg fra å stemme.

Tyskland og Tyrkia

Sammen med NATO-landet Tyrkia har Tyskland vært grunnleggende negativ til de militære forsøkene på å stanse Gaddafi.

Våpenembargoen, reiseforbudet og de økonomiske sanksjonene burde fått virke, argumenterer den tyske regjeringen.

Guido Westerwelle

Utenriksminister Guido Westerwelle har ført an i Libya-nei.

Foto: GEOFF CADDICK / Afp

«Hva om angrepene fra lufta ikke stanser borgerkrigen», spør Tysklands utenriksminister i en aviskronikk.

«Tenk på sluttresultatet», fortsetter Westerwelle, og gjentar at det burde vært satset på full oljeboikott i stedet.

Og der Tyrkia har valgt å la sine krigsskip delta i patruljering for å håndheve våpenembargoen, har Tyskland demonstrativt trukket sine skip ut av Middelhavet. Tyske flygere som vanligvis bemanner overvåkingsflyene AWACSs omdirigeres til Afghanistan.

Den tyske alenegangen i NATO når det gjelder Libya, er i alle fall konsekvent.

Ny tysk doktrine?

Tidligere utenriksminister Joschka Fischer raser mot regjeringen fra humanistisk vinkel – for å ha sviktet Libyas sivile og landets demokratiske krefter.

Men mesteparten av kritikken kommer fra en annen kant. Det skrives og snakkes allerede om en ny doktrine i tysk utenrikspolitikk.

I kjølvannet av andre verdenskrig ble det som til nå har vært en rød tråd i utenrikspolitikken fastlagt, nemlig at Tyskland må beskyttes mot seg selv gjennom dypest mulig integrasjon i Europa og et tett samarbeid med USA.

I praksis har det blant annet blitt tolket dit at landet ikke bør være på kollisjonskurs med Frankrike og USA samtidig.

I forbindelse med Irak-krigen i 2003 var Frankrike og Tyskland for eksempel enige mot USA om at det var uklokt å gå til krig. Nå har samtlige NATO-land, inkludert et noe motvillig Tyrkia, gitt sin støtte til å bruke militære maktmidler mot Libya.

Unntatt altså Tyskland.

- Man skifter ikke allianser

Utenriksminister Westerwelle argumenterte med at også andre mektige stater i Sikkerhetsrådet var mot militæraksjon, som Kina, Russland, Brasil og India.

Men utenrikspolitiske allianser er ikke noe en skifter fra sak til sak, hevder kritikerne.

Ralf Neukirch i Der Spiegel mener historien har vist at Tysklands forsøk på å sikre seg fred på egenhånd, enten ved å forhindre naboer å alliere seg mot Tyskland, eller ved å dominere Europa, har vært opphav til så mye grusomheter at det for enhver pris må unngås.

Den tyske fredspolitikken må forankres i den vestlige alliansen, ikke foregå på siden av den, mener mange med ham.

Pengemakta rår

For en utenforstående, som dessuten er yngre enn krigsgenerasjonen, kan det være vanskelig å forstå den tyske engstelsen for isolasjon.

Det er på mange måter lettere å forstå dem som er kritiske til at militærmakt løser flere problemer enn det skaper, jamfør Afghanistan.

Frykten for å bli trukket inn i nye oppdrag med uoversiktlige konsekvenser lå i virkeligheten også under den norske nølingen rundt flyforbudssonen.

Men Norge er et lite land sammenlignet med Tyskland, og vi har en regjering med en tilnærmet trosbekjennelse som sier at flernasjonale aksjoner i FN-regi, det skal vi støtte. Nesten uansett.

Tysklands utenrikspolitiske tyngde gjør at landet trolig vil tåle alenegangen i denne saken uten å bli isolert, selv om Obama lar være å nevne Tyskland i oppramsingen av nærmeste allierte og stemmen internt i NATO er midlertidig svekket.

For i EU er økonomien viktigere enn utenrikspolitikken, og slik verden er nå, er tyske euro viktigere enn tyske fly for europeisk samhold.

SISTE NYTT

Siste nytt