Skjebnetid for Sudan

9. januar får Afrika høyst sannsynlig en ny nasjon.

Sør-Sudans befolkning skal ta seg fram til valglokaler og svare ja eller nei på om de vil ha enhet med nord eller selvstendighet. Alle voksne i sør har vokst opp med borgerkrigen. Nord har vært deres fiende. I 20 år bølget oppgjørene, og to millioner mennesker mistet livet.

Les: Håper på en fremtid som ny nasjon

Svaret vil bli selvstendighet, og dermed deling av Sudan.

De profesjonelle pessimistene har startet sitt stormløp, og de fleste kommentarer og betraktninger handler mer om krigen som trolig vil komme enn mer nyanserte analyser av utsiktene.

• Les: Frykter masseflukt i Sudan

Ansikt til ansikt

Folkeavstemningen finner sted på seksårsdagen for fredsavtalen som ble undertegnet i Nairobi i 2006 - det var vel det viktigste som hendte i Afrika det året.

Mange anså det som helt utenkelig at det ville bli en avtale. Det var for mye mistenksomhet.

Dessuten tilhører nord den arabiske og muslimske verden, mens sør er afrikansk og befolket av animister og kristne. Det var en krig om religion, sør vil ikke ha sharia. Men det var også en krig om ressurser, for oljen ligger der grensen mellom de to statene kommer til å bli trukket.

I mer enn et halvt år satt partene ansikt til ansikt på feriestedet Naivasha i Kenya. Visepresident Ali Osman Taha mot geriljaleder John Garang.

Garang var majoren som Khartoum sendte for å slå ned opptøyer blant soldatene i regjeringshæren. Men Garang kom aldri tilbake. Han sluttet seg til dem, og ble den store lederen for sør. Under forhandlingene sitter han i dress, ikke uniform.

Til slutt ber visepresidenten og geriljalederen at de øvrige rådgivere og meklere forlater lokalet.

Og der, ansikt til ansikt, løser de de siste flokene og kan komme ut i den afrikanske sol med en historisk avtale.

Avtalen innehold mer enn 1000 detaljer, om tilbaketrekning av styrker, militært samarbeid, opprettelse av kommisjoner og lik fordeling av landets enorme oljeressurser.

I avtalen sto også en pussig setning. De skulle begge forplikte seg til «å gjøre samling attraktiv».

Presidenten døde før start

Det har vært en vanskelig tid.

I sør var det ikke snakk om gjenoppbygning. Det var knapt noe å reparere. Alt måtte bygges, fra skoler og sykehus til statsadministrasjon, politistyrke og parlament.

Nulltoleranse for korrupsjon, var slagordet, men her fantes ikke etterforskere med verken juridisk eller økonomisk utdannelse.

Og så falt John Garang ned i et helikopter, tre uker etter at han var innsatt som president i Sør-Sudan, og samtidig visepresident i samlingsregjeringen i Khartoum for hele Sudan.

• Les: Omkom i helikopterstyrt
• Les: Bekrefter Garangs død
• Les: Titusener i Garangs begravelse

Han hadde vært på sitt første statsbesøk hos sin venn Yoweri Museveni, president i Uganda. Det var dårlig vær, og tre uavhengige flykommisjoner har bekreftet at havariet skyldes dårlig vær, og ikke sabotasje.

• Les: Gransking av Garangs død

Den ukjente Salva Kiir, etterretningssjefen i den sørsudanske frigjøringsbevegelsen SLPA ble den nye sjefen i sør. Han har opparbeidet seg stor tillit og respekt.

Og han taler med myndighet og presisjon i sine samtaler med president Omar al Bashir.

For så komplisert er dette styresettet: Al Bashir er ettersøkt av den internasjonale straffedomstolen, ICC, for forbrytelser mot menneskeheten etter at 200.000 mennesker er døde i Darfur, vest i landet. Og er sørstatsrådene, med Kiir i spissen, medansvarlige?

• Les: Vil ha Sudans president arrestert
• Les: Bashir trassa ICC-etterlysing
• Les: Nektet å arrestere Sudans president

Selv sier Kiir at han i slike spørsmål mer oppfatter seg som leder av SPLM, som hans parti heter, enn som visepresident.

Oljetrøbbel?

Nå skal de velge om de skal stå alene, og de fleste i sør vil det. Men det vil ikke nord.

• Les: Sudan vil utsette folkeavstemning

Mesteparten av oljen ligger på sørsiden av grensen. Nord vil bli netto importør av olje, om sør blir egen stat. På den annen side går oljeledningene til nord.

De er svinebundet, de må finne en avtale. Og som om dette ikke var nok:

De er ikke enige om hvor alle grensene går. For hver meter du flytter grensen mot nord, mister regjeringen olje for millioner.

Denne samling av fakta har fått vestlige analytikere til å konkludere med at en adskillelse driver partene mot en ny krig, og den vil bli verre enn noen av de foregående.

• Les: Sudan sier nei til FN-styrke langs grense

Med ryggen mot veggen

Det kan vise seg å være en kortslutning.

President al Bashir har få, om ingen, grunner til å gå til en fornyet krig. Han vet hva det koster.

Han vet dessuten at sør meget lett kan mobiliseres om han skulle angripe, og sør har aldri stått sterkere militært enn nå. Han har dessuten en anledning for å forhandle, og finne en løsning den veien.

• Les: Khartoum vil godta sørsudansk løsrivelse

Sør forstår meget vel hans dilemma, og innser at det må bli en myk overgang. Samtidig vet sør at al Bashir er den eneste som kan sikre en fredelig overgang.

Derfor har sør appellert til det internasjonale samfunn om avslutte sin isolasjon av al Bashir. Uansett hva han er skyldig i, krever realpolitikken at man legger bort den moralske forargelse for et viktigere mål: Fred i Sudan.

USA, England og Norge er utpekt til å spille en nøkkelrolle her. Men ingen av dem er interessert i å holde kontakt med «slakteren fra Khartoum».

Så får vi se om de vil lytte til hva deres venner råder dem til.