Frosset fredsprosess

Ludin begrunner det blant annet med attentatet mot mannen som ledet dialogen med Taliban, Burhanuddin Rabbani. Det er alvorlig, fordi Pakistan sitter med nøkkelen i det regionale samarbeidet.

LES: Hemmelige samtaler om Afghanistan i norsk regi
LES OGSÅ: Afghansk fredsdialog på is

Afghanistans ledelse i ferd med å tenke nytt

Så tydelig er det nok ikke sagt tidligere. Tvert imot. For etter 20. september sa president Karzai at det ikke ville få konsekvenser for fredsprosessen.

Så, sist torsdag, kom en uttalelse fra presidentpalasset som signaliserte at Afghanistans ledelse er i ferd med å tenke nytt.

Det ble vist til at dialogen med Pakistan og tallrike henvendelser til Taliban om å åpne forhandlinger har gitt svært lite. Derfor ønsker landets ledelse å samarbeide nært med USA, Europa og India.

Referansen til India er som en rød klut for Pakistan. Hensikten er klar, nemlig å tvinge Pakistan til dialog og til å revurdere støtten til afghanske opprørere som opererer fra pakistansk territorium.

Rabbani var leder for Fredsrådet i Afghanistan, og skulle som høyt respektert tadsjik sørge for at krigsherrene i den tidligere Nordalliansen støttet opp om fredssamtalene med pashtun-dominerte Taliban.

Punktum for direkte fredssamtaler

Det var holdt flere møter, i og utenfor Afghanistan. Det som skulle bli det siste ble arrangert hjemme hos Rabbani.

Med en bombe i turbanen sørget en av Taliban-utsendingene for et foreløpig punktum for direkte fredssamtaler, skal vi tro Afghanistans viseutenriksminister, Jawed Ludin.

Landets forsvarsminister leder kommisjonen som gransker attentatet, og det er ingen stor hemmelighet at den pakistanske etterretningen mistenkes for å ha en finger med i spillet.

For Pakistan er det viktigere å kunne kontrollere hvem som sitter med makt og innflytelse i Kabul, enn at freden kommer raskt. Derfor fortsetter landets etterretningstjeneste å støtte blant andre det svært så voldelige Haqqani-nettverket i grenseområdene mot Afghanistan.

Etterretningssjefen, General Pasha, gjore det torsdag klart at det ikke finnes noen planer om militær operasjon mot nettverket, slik USA gang på gang har bedt om.

På samme møte advarte statsminister Gilani USA mot å legge press på Pakistan. Forholdet mellom Pakistan på den ene siden, og USA og Afghanistan på den andre, er nå dårligere enn det har vært noen gang siden 2001.

Pakistan sitter med hovednøkkelen

Seks stater har felles grense med Afghanistan, deriblant Iran, Kina og Usbekistan. Men det er Pakistan som sitter med hovednøkkelen til hvordan resten forholder seg. For bare dersom Pakistan bestemmer seg for å knuse nettverkene til grupper som støtter Taliban og Al Qaida er det mulig med en stabil fred i hele Afghanistan.

LES OGSÅ: Taliban, Pakistan og fremtiden

Det ville også undergrave de militante usbekiske islamistene, som har som mål å styrte regimet og opprette en islamsk stat. Det ville svekke den militante kinesiske uighur-bevegelsen, som kjemper en ganske håpløs kamp mot regimet i Bejing.

Iran ville ha mindre motiv for å blande seg inn, med våpen og andre former for støtte til sine venner i nord og vest. Det ville være vanskeligere å argumentere for amerikanske baser også etter 2014, som del av det ”langsiktige strategiske samarbeid” det nå samtales om.

Pakistan stoler ikke på USA

Men det kommer ikke til å skje – at Pakistan knuser nettverkene som forsikrer landet mot indisk dominans i Afghanistan.

Pakistan stoler ikke på USA, stoler ikke på at amerikanerne vil forsvare deres interesser den dagen alle eller de fleste soldatene er ute. Det hjelper ikke med amerikanske droner og trusler om å holde tilbake penger.

Obamas løfte om fasthet overfor Pakistan er ikke fulgt opp. USA trenger den lille velviljen som er igjen i Pakistans politiske og militære elite.

Må bli enige om en avtale for Kashmir

India og Pakistan må bli enige om en avtale for Kashmir før Pakistan oppgir støtten til de afghanske opprørsbevegelsene. En slik avtale er ikke i sikte, og den er heller ingen garanti.

Afghanistans ulykkelige skjebne er å være den brura ingen egentlig ville ha, men som alle mente at ingen andre heller burde få. Og helt på egen hånd har hun slettes ikke krefter til å gjøre seg til frue i eget hus.