Klasevåpens framtid skal avgjøres

Det er først når en møter ofrene, at en forstår hva klasevåpen er for noe, skriver Tormod Strand i denne kommentaren.

Klasebombe
Foto: MOHAMMED ZAATARI / AP

Utsendinger fra 100 land samles i dag i Dublin, for å bli enige om en avtale om forbud mot klasevåpen.

I to uker skal diplomater, politikere og organisasjoner diskutere, påvirke, argumentere og flytte kommaer i en prosess der målet er å bli enige om en internasjonal avtale. Om de får det til, og hvor streng en avtale blir, er åpent.

Les også: Norsk initiativ til våpenkonferanse

USA ikke med

For motstanden mot et forbud er stor. De store landene som både produserer, bruker og selger klasevåpen, holder seg hjemme. Kina, Russland, USA, Israsel, og Pakistan ønsker ikke å være med på en avtale. Argumentet er at klasevåpen ikke er så humanitært forkastelig som mange skal ha det til, dernest at klasevåpen er militært uunnværlig.

- Forbrytelse å lage

Klasevåpen-offer
Foto: Tormod Strand / NRK

For min egen del visste jeg ikke hva klasevåpen var for noe, før jeg i 2006 satt i et rom sør i Afghanistan, med en kvinne i som hadde hendene dekket med et sjal. Sakte, med rolige bevegelser, tok hun vekk sjalet som skjulte hendene. Hun var bare fire år da det hendte. Utenfor hagen fant hun noe rart, som barn ofte gjør. Hun plukket det opp, det viste seg å være en blindgjenger fra en sovjetisk klasebombe. Hendene ble sprengt vekk, og hun fikk skader i brystet.

I dag, 20 år etter, er det som er igjen av hender til ingen nytte. De kan ikke gripe rundt noe. Holde noe fast. Det er ikke hender lenger. I intervjuet jeg gjorde med henne sa hun: "Det er en forbrytelse å lage klasevåpen".

Mange drepte

Det er først når en møter ofrene, at en forstår hva klasevåpen er for noe. Som da jeg i en forstad i Beograd møtte foreldrene til lille Milica. Hun satt på potte på badet, under NATOs angrep med klasevåpen på Serbia, 17 april 1999. En splint fra en klasebombe fant veien inn det lille baderomsvinduet. Milica ble bare fire år - hun døde i sin fars armer på vei til sykehuset.

Klasevåpen

Milica fra Beograd og kvinnen med de ødelagte hendene i Afghanistan forteller det meste om klasevåpen. For det første at mennesker mange år etter at krigen er over, kan bli skadd av udetonerte småbomber fra klasevåpen, såkalte blindgjengere. Og det forteller at våpenet er så upresist under et angrep, at det rammer sivile uskyldige - som Milica.

En av de viktigste nedrustningsavtalene

Avtalen som det skal forhandles om i Dublin nå er den viktigste nedrustningsavtalen det sist tiåret, siden avtalen om å forby antipersonellminer fra 1997.

Et libanesisk offer for klasevåpen
Foto: RAMZI HAIDAR / AFP

En avtale om forbud mot klasevåpen, er kanskje enda viktigere. Klasevåpen er nemlig ikke brukt i så stor grad ennå, men det ligger millioner på lager, klar til avfyring.

Derfor er dette en avtale for framtiden, den vil spare tusener av mennesker for død og lemlesting.

Mange stridstemaer

Men det er mange skjær i sjøen, for forhandlerne i Dublin; det er ingen garanti for at det blir en avtale, og hvor god den blir.

Stridstemaene er mange; Hva skal defineres som klasevåpen? Noen av klasevåpnene har en såkalt selvødelegger, slik de norske har. Flere land mener disse våpnene er humanitært akseptable, som Storbritannia, Danmark, Sverige, Nederland og Frankrike.

Et annet stridstema er at flere land ønsker lange overgangsperioder, fra 7 til 15 år. Altså at de skal kunne bruke våpnene i denne tiden. Argumentet er at de ikke har andre våpen som kan erstatte klasevåpen. Land som ønsker overgangsperioder er igjen Storbritannia, Frankrike, Tyskland, og Japan.

Et tredje stridstema er en artikkel i utkastet til avtale der det skal være forbud mot å assistere i andre lands bruk av klasevåpen, i for eksempel en felles NATO operasjon. Flere land ønsker å stryke dette fra avtalen, slik at det å selv ha et forbud, ikke utelukker at en kan assistere et annet ent land i å bruke klasevåpen.

USA prøver å påvirke

USA prøver nå å påvirke sine allierte både i NATO og andre steder fra å gå med på en streng avtale. USA hevder blant annet at for NATO land å delta i fellesoperasjoner med USA blir veldig vanskelig hvis NATO land går med på en avtale i Dublin.

USA har også sagt de ikke vil trekke tilbake sine lagre av klasevåpen som er utplassert på europeiske baser- selv om disse landene går inn for et forbud i Dublin.

På denne måten øver USA et press på sine allierte for å få en så svak avtale som mulig.

Moralsk vanskelig

Selv om de store landene står utenor en avtale i Dublin, vil det bli moralsk vanskelig for spesielt USA å bruke klasevåpen, hvis det blir en avtale i Dublin. Dette er også noe av bakteppet for hvorfor USA nå er en så aktiv spiller i kulissene for å få en svekket avtale.

USAs press setter mange NATO land i en skvis, og spesielt Storbritannia føler presset fra to kanter. En sterk opinion krever forbud, samtidig som den nære allierte USA presser London fra å inngå en streng avtale.

Om to uker- fredag 30 mai- har vi fasiten. Det er mange ofre der ute som er sterke vitner om behovet for en avtale. Men det viktigste er alle de uskyldige sivile som i framtiden vil bli spart for død og lemlesting hvis de blir enige i Dublin.

SISTE NYTT

Siste nytt