For den ene, den norskættede Peter Agre (54), startet veien mot Nobelprisen med et stort stykke flaks under et eksperiment.
Overrasket
I 1991 fant han ved en tilfeldighet et nytt protein på utsiden av røde blodlegemer. Han visste ikke hva proteinet gjorde, og plasserte det på utsiden av en eggcelle og la cellen i vann. Til sin store forbauselse så han at eggcellen begynte å svelle opp.
Peter Agre (t.v.) og Roderick MacKinnon, årets nobelpris-vinnere i kjemi. (Foto: AFP)
Han hadde funnet det forskerne hadde lett etter lenge - mekanismen som gjør det mulig for kroppens celler å regulere vanninnholdet.
Denne funksjonen står sentralt i mange prosesser som foregår i kroppen. Allerede nå brukes kunnskapen til utviklingen av medisiner mot nyresykdommer og trykkøkning i hjernen etter fall og slag.
Mindre enn minst
Mekanismen er en kanal mellom utsiden og innsiden i kroppens celler.
Kanalen er mildt sagt liten. På det tynneste er den bare 3,8 ångstrøm - eller 0,38 nanometer som er 0,00000038 millimeter. Dette er akkurat størrelsen på et vannmolekyl.
Vannet blir dyttet inn eller ut avhengig av saltinnholdet i cellen i forhold til omverdenen - der hvor det er mye salt, kommer det vann til for å gjennopprette saltbalansen, og omvendt.
Kunnskap om hvordan saltet kommer inn og ut av cellene, er bidraget fra den andre av dagens nobelprisvinnere, Roderick MacKinnon (47).
Først og fremst tekniker
MacKinnon går i dag inn i historien fordi han løste et teknisk problem som ingen andre trodde var mulig å løse.
Gunnar Öquist, Bengt Norden og Gunnar von Heijne i Nobelkomiteen for kjemi presenterte de delte kjemiprisvinnerne i Stockholm i dag. (Foto: J. Gow, Pressens Bild)
Forskerne hadde i lang tid vært klar over at elektrisk ladede atomer - ioner - stod sentralt i styringen av kroppens elektriske system. Et system som er helt nødvendig for å få organene og nervene til å virke.
De visste også at ionene ble transportert inn og ut av cellene ved hjelp av proteiner som var formet som små kanaler. Men ingen visste hvordan disse proteinene var bygd opp og fungerte.
Det ble regnet som umulig å ta bilder av proteinene, fordi de var plassert på den fettholdige cellemembranen.
Ble advart
MacKinnon mente han visste hvordan han skulle greie å ta bilder, men ingen trodde på hans fremgangsmåte. Andre forskere sa han risikerte karrieren dersom han valgte å følge den veien han sa han skulle.
Han trosset advarslene og begynte å samle store mengder bakterier. Fra disse bakteriene greide han til slutt å hente ut og raffinere nok kanal-protein til å lage krystaller av dem. Med krystallene i hånden kunne han gå til røntgenmaskinen.
Litt senere hadde han uten å vite det sikret seg 5 millioner svenske pris-kroner.
Banebrytende
Den norske professor Johan Fredrik Storm ved Universitetet i Oslo arbeider med de samme kanalene som MacKinnon greide å ta bilder av.
Storm sier at oppdagelsen har fundamental betydning for å forstå de elektriske egenskapene til alle levende celler, og dermed prosessene i alle kroppens organer - spesielt hvordan hjernens elektriske signaler dannes og reguleres.
Oppdagelsen kan dermed gi grunnlag for nye behandlings-metoder for en rekke sykdommer. Som eksempler nevner Storm epilepsi, demens, hjerneslag og forstyrrelser i hjerterytmen.