Fortsatt vet ingen hvem denne mannen er

Fortsatt vet ingen hvor mange som ble drept, natten mellom 3. og 4. juni. Enkelte mener noen hundre, andre noen tusen. Men protesten til mannen som ble fanget i kameralinsene dagen etter var tydelig.

Alene tok han skrittet da rekken med stridsvogner kom kjørende ned en av hovedgatene i Beijing. Bestemt flyttet han seg etter da den første stridsvognen forsøkte å svinge unna, for å passere ham.

I et par minutter pågikk stillingskrigen mellom mannen og stridsvognen. Til slutt blir han dratt til side.

Ingen vet hvem mannen er, eller hvor han tok veien. Ingen vet heller hvem som dro ham bort.

Sammen med bilder av stridsvogner og døde studenter, er den enslige mannen i hvit skjorte blitt symbolet på hva myndighetene fremdeles ikke vil snakke om.

– For kommunistpartiet er det som skjedde 4. juni 1989 en skamplett, sier Kina-ekspert og sosialantropolog Henning Kristoffersen.

– Dette hendte i «det nye Kina», et Kina som hadde åpnet seg for omverdenen og som var på vei mot det Kina vi ser i dag.

Protesterte mot korrupsjon og ulikhet

Protestene hadde pågått i sju uker. Studentene hadde fått følge av arbeidere og akademikere. Sju hovedkrav var levert til landets ledere og kommunistpartiet.

De forlangte tiltak mot den omfattende korrupsjonen og den voksende økonomiske ulikheten mellom lederne og folket. Samt krav om større frihet og flere demokratiske reformer, selv om mye hadde skjedd i løpet av 1980-tallet.

Lenge nølte de politiske lederne med å gripe inn. Usikre på hva de skulle gjøre. For studentene var ikke mot kommunistpartiet.

Protestene splittet partiledelsen. Til slutt ble det erklært unntakstilstand. Partitoppene som vant innad bestemte at demokratibevegelsen var «et kontrarevolusjonært opprør».

Natten til 4. juni 1989 gikk Folkets frigjøringshær til aksjon – mot folket.

Avgjørelsen plager fortsatt partiet

– Fordi det aldri er tatt et oppgjør fra Kommunistpartiets side om hva som skjedde, hefter avgjørelsen fortsatt ved dem som styrer i dag, selv om disse ikke hadde ansvaret i 1989, sier Henning Kristoffersen.

Selv om ingen vet sikkert, er det en allmenn antakelse om at det var den mektige partisjefen Deng Xiaoping som tok avgjørelsen om å sende inn stridsvogner og soldater.

Han fryktet demokratikravene ville føre til et ustabilt og svakt Kina. Ikke et sterkt og demokratisk Kina. Og med det ødelegge det store økonomiske løftet som var på gang.

Denne argumentasjonen følger kinesiske ledere, når de en sjelden gang kommer inn på hendelsen som fortsatt er som et gnagsår i forholdet mellom Kina og Vesten.

– Det var politisk uro, og regjeringen satte i verk tiltak for å stanse uroen. Noe som var riktig politikk. De 30 årene som har gått, har vist at Kina har gjennomgått store endringer. Takket være regjeringens besluttsomhet den gang, har Kina hatt stabilitet og utvikling, sa forsvarsminister Wei Fenghe da han fikk spørsmålet i helgen.

– Svaret på om dette er korrekt, får man aldri. Det kan være at Kina hadde lyktes like godt selv om kravene om ytringsfrihet og demokrati var blitt imøtekommet, sier Kina-ekspert Kristoffersen.

– Det som ikke har endret seg, er at stabilitet er prioritet nummer 1 for kinesiske ledere. De er redde for opprør og demonstrasjoner, og gjør alt de kan for å unngå det, sier han.

Renvasket internett

For – selv etter 30 år – er det fortsatt forbudt å omtale hendelsene på Den himmelske freds plass.

Generasjoner av kinesere har vokst opp uten kunnskap om denne delen av kinesisk historie. Mange kinesere, også voksne, har aldri sett bildene fra Beijing som gikk verden rundt. Heller ikke av mannen i den hvite skjorten.

• Les: Fortsatt forbudt å omtale 4. juni 1989
• Les: 4. juni visket ut av Kinas historie

Alle referanser til studentopprøret stanses av søkemotorer. Samme med navnene til studentene som stod i spissen for demonstrasjonene.

Skriver man tallene 4 og 6 i innlegg på internett fjernes det av sensuren. Kreative omskrivninger stanses.

• Studentenes professor: – Kina trenger 10 år til

– Jeg har studert og arbeidet i Kina, og har truffet mange som både vet og ikke vet om det som skjedde. Når det ikke undervises om, ikke snakkes om, ikke diskuteres offentlig, da er det vanskelig for de store massene å få kunnskap, sier Henning Kristoffersen.

– Selv med myndighetenes sensur, er det likevel vanskelig å holde dette skjult. Mange kinesere reiser mye, mange studerer i utlandet. I de akademiske miljøene jeg har møtt, er ikke 4. juni noen hemmelighet, sier Kristoffersen.

Han forteller at bevisstheten, slik han har opplevd den, er svært ulik.

– Når det gjelder yngre generasjoner, som har vokst opp i et Kina i stor økonomisk fremgang og med store friheter på andre områder enn de rent demokratiske, kan man spørre: Er dette saken de vil gå på barrikadene for? Kan man forvente at dette er deres kamp?

Stanses i trappeoppgangen

Når NRKs korrespondent og fotograf forsøker å nå frem til moren til en av studentene som mistet livet på Den himmelske freds plass, er hindringene mange.

Naboer forteller at de tidligere ble betalt for ikke å snakke om hva som skjedde 4. juni 1989.

• Les: Siste fange fra Den himmelske freds plass

– I etterkant av studentopprøret kan man si at kommunistpartiet og middelklassen inngikk en slags uskreven pakt. Kommunistpartiet skulle sørge for overordnet stabilitet og økonomisk vekst, mens folket i middelklassen skulle la være å bry seg om politikk. Dette har på sett og vis fungert i mange år.

– I dag har kommunistpartiet støtte i befolkningen, men de siste årene har det igjen dukket opp krav fra folket som partiet ikke kan ignorere. Det gjelder både den omfattende korrupsjonen og den kraftige forurensningen som preger landet.

– Kinas nye sterke leder, nåværende president Xi Jinping, har svart ved å sette i gang store kampanjer på disse områdene. Samtidig har han strammet kraftig inn på områder som var viktige for opprøret i 1989. Spørsmålet er hvor viktige disse er for det kinesiske folket i dag, og ikke minst i fremtiden, sier Henning Kristoffersen.