Kina hedrer ofrene for korona

Brått sluttet bilene å kjøre og folk stanset opp. De bøyde hodene, holdt hånden til brystet. Sirener ulte over byen og bilene tutet. I tre minutter ble ofrene for korona hedret av dem som har overlevd katastrofen.

Midt i disse følelsesladde minuttene brast en eldre kvinne i høylytt gråt. En eldre mann prøvde å trøste henne, men hun dyttet ham bort. Har hun mistet en slektning, en nær venn?

Jeg vet ikke, men hennes smerte skar i sjelen, og fikk mine tårer til å trille.

Skjebner

Skjebnene er mange, og historiene er sterke. En av mine bekjente mistet sin mor i februar. Hun var gammel, men kunne ha fått leve lengre, om det ikke var for korona.

Ambulansene hadde ikke kapasitet. Sykehusene hadde ikke kapasitet. Hun fikk ikke legehjelp, og døde. Ikke av korona, men på grunn av korona.

I byen Wuhan, der koronaviruset først fikk grep, har mange lidd slike skjebner. Folk har opplevd å måtte slepe sine syke familiemedlemmer fra sykehus til sykehus, uten å slippe inn.

I mangelen på legehjelp har hele familier bukket under for korona. Noen også bak lås og slå. De ble stengt inne av nabokomiteer som fryktet at det svært smittsomme viruset skulle spre seg i deres nabolag.

Det offisielle tallet på ofre for sykdommen Covid-19, som viruset fører til, er i Kina 3335. Trolig er tallet langt høyere. Mange døde en grufull død i begynnelsen av utbruddet, men ble aldri testet. I tillegg kommer altså de mange som er indirekte ofre.

Martyrer

Helsepersonell som ble beordret til Wuhan, som soldater i en krig, hylles for sin innsats.

Fjorten av dem hedres i dag som martyrer.

En av dem er legen Li Wenliang som døde av Covid-19, etter at politiet gav ham munnkurv for å ha varslet om viruset.

En storm av protest på sosiale medier mot myndighetenes håndtering, av ham og virusutbruddet, førte til at politiet fikk refs, og Kommunistpartiet trykket ham til sitt bryst.

• Emoji mot Kinas korona-sensur

I dag stod president Xi Jinping i spissen for minnestunden, kledd i svart. Flagget ble firt på halv stang, og tog og skip på kryss og tvers av landet stemte i med en øredøvende hyllest til ofrene.

Minneseremonien sammenfaller med den årlige forfedrefestivalen Qing Ming, der etterlatte samles på gravstedene for å hedre de døde.

I år er alt annerledes.

Gravsted

Asken til moren som døde i Beijing står nå i en urne i datterens hjem. Hun får ikke bli lagt til hvile på gravstedet før katastrofen er erklært over og begravelsesbyråene har kapasitet.

I Wuhan har pårørende endelig fått hentet asken til sine kjære, etter at folk har vært isolert i sine hjem siden 24 januar, men etterlatte har fått beskjed om at de må vente til slutten av april før de kan få adgang til gravstedene.

Hovedstaden Beijing har sluppet relativt lett fra virusutbruddet, med kun åtte korona-døde, men frykten er utbredt.

Siden januar har befolkningen i hele Kina levd med den overhengende faren for smitte. Folk har holdt pusten. De fleste har holdt seg inne.

Familier har hatt råd om hvor ofte de kan gå ut og handle, og hvem som får, eller tør å gå ut en tur, når munnbindene ikke strekker til.

Nå er våren kommet og vinduene åpnes. Himmelen er usedvanlig blå, og blomstene sprudler mot en varm sol. Det er nesten ingen nye smittetilfeller.

Likevel er det ingen som slipper jubelen løs. Lettet over å leve, og i sorg for dem som døde. Alle er preget.