Hopp til innhold

Kenya: Det delte landet

NAIROBI (NRK): Brennende bildekk og palmekledde strender, gassgranater og gaseller. Midt i Kenya splittes landet i to, geografisk og politisk.

Kors med navn
Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Ungen brant. Pastoren måtte slippe taket.

– Jeg klarte ikke holde babyen. Da jeg slapp, sa jeg «bare dra du, jeg kommer snart etter», forteller pastor Mburu.

Han regnet med å bli drept selv der og da. Han stod utenfor kirken og hadde nettopp reddet seks barn ut gjennom kontorvinduet, bort fra flammene. I en halvsirkel bak ham stod menn med macheter. De slo. Pastoren spyttet ut fortennene, fikk et slag i bakhodet og besvimte.

– De trodde jeg var død. De gikk mens kirken brant ned. Jeg lå to måneder på sykehuset, forteller han.

Pastor Steve Mburu i Eldoret 2017

Pastoren som reddet seks barn fra flammene

Foto: sverre tom radøy

Første nyttårsdag i 2008 brant minst 35 mennesker i hjel inne i Mburus kirke i Kiambaa, vest i Kenya.

Angrepet var etnisk basert. Kalenjin-folk mot kikuyuer. Folkegruppe mot folkegruppe. Det hadde vært valg i landet.

26. oktober 2017 var det et nytt presidentvalg i Kenya.

Tre befolkningsgrupper som har kjempet om makten i landet

Sverre Tom Radøy, korrespondent

NRK møtte pastoren på en omvei fra Victoriasjøen til Nairobi etter presidentvalget. Vi ville snakke med folk med egen erfaring fra etnisk vold fra tidligere valg. Vi ville få et inntrykk av spenningen mellom folkegruppene i dag.

Gjennom verdens lengste dal

Mellom Victoriasjøen og Nairobi bor de tre befolkningsgruppene som har kjempet hardest om makten i landet. Det er også folk fra disse gruppene som tradisjonelt har gått løs på hverandre i forbindelse med valg.

Kikuyu er navnet på president Uhuru Kenyattas gruppe, visepresident William Ruto er en kalenjin, mens opposisjonslederen Raila Odinga tilhører luo-folket.

Siden frigjøringen fra Storbritannia i 1963 har disse gruppene styrt Kenya i skiftende koalisjoner.

Kenya buktende landskap

Buktende landskap i Riftdalen

Foto: Sverre Tom radøy / NRK

Reisen fra Afrikas største innsjø til Nairobi går tvers over verdens lengste kløft, Riftdalen. Denne forkastningen eller søkkegropssystemet, strekker seg fra Mosambik til Jordan. Både Rødehavet og Dødehavet er en del av dette systemet.

Rett nord for Nairobi stuper steile skrenter flere hundre meter ned til en mange mil bred, og til dels svært frodig slette. Viltreservatene Masai Mara og Serengeti ligger til venstre, Victoriasjøen rett fram, og Etiopia til høyre.

Geologer regner med at havet vil trenge ned i denne forkastningen og dele Øst-Afrika i to, om noen titalls millioner år.

Det er i denne forkastningen at kløften mellom befolkningsgruppene i Kenya har kostet flest liv. Det er her og i storbyenes slumområder, at den verste volden ved valg har funnet sted.

Fisker i Kisumu ved Viktoriasjøen

Dårlig fiske ved stranden i Kisumu.

Foto: sverre tom radøy / nrk

Seier ved Victoriasjøen

Dagen etter valget i oktober dro NRK til Kisumu ved Victoriasjøen, ett av fire fylker der myndighetene ikke hadde klart å avholde valg.

Det var for farlig. Det skulle gjøres et nytt forsøk dagen etter at vi kom til byen. Også det ble avlyst.

Et hardt prøvet demokrati

Sverre Tom Radøy, korrespondent

Kisumu blomstret den gang byen var et knutepunkt for jernbanen fra Mombasa. Men det er lenge siden toget brakte handel og utvikling til byen. I dag er arbeidsledigheten høy. I Kisumu er ikke livet lenger like hektisk som i andre storbyer i Kenya, landet med øst-Afrikas største økonomi, og med regionens mest utviklede demokrati.

I høst har dette demokratiet vært hardt prøvet, igjen.

Valget i august ble annullert av Høyesterett. Det var opposisjonen fornøyd med.

Deres leder, Raila Odinga kalte også det nye valget i oktober for en bløff og en farse, og ba tilhengerne boikotte valget og bli hjemme på valgdagen. Mange gjorde det.

Oppmøteprosenten falt fra 79 ved augustvalget til 39 prosent nå. Men frustrert luo-ungdom i fire fylker ved Victoriasjøen og i storbyenes slumområder, fulgte ikke oppfordringen. De hev seg ut i en dødelig kamp mot politiet, og mot hverandre.

Da vi nærmet oss Kisumu holdt sinte, unge menn byen i et jerngrep. Den er helt dominert av luo-folket og således en bastion for opposisjonen.

Vi passerte åtte barrikader med steinblokker, veltede lyktestolper og brennende bildekk.

Ved tre av sperringene ville ungdommen inn i bilen for å lete etter stemmesedler og annet valgmateriale.

Det ville de ødelegge.

Ungdommen kontrollerte innfartsveiene og gjorde det umulig å avholde valg i landets tredje største by. Politiet lot det skje.

KENYA-VOTE-POLITICS-UNREST

Demonstranter brente bildekk ved innfartsveiene til Kisumu.

Foto: YASUYOSHI CHIBA / AFP

Men rundt valglokalene var det rene slag mellom steinkastende demonstranter og politi med tåregassgranater og skarp ammunisjon.

Luo-ungdommen vant. Valglokalene ble aldri åpnet. Prisen for seieren betalte de med eget blod.

Minst tre ble drept. 150 sårede fikk behandling på Oginga Odinga-sykehuset i byen, oppkalt etter Kenyas første visepresident og opposisjonslederens far.

Portrett av professor Ogot.

Professor Ogot frykter et nytt Rwanda

Foto: Sverre Tom radøy / NRK

I Kenya går hovedrollene i valgdramaene i arv. Dagens president er sønn av landets første president.

Professor i frykt og håp

– Hvis politikerne fortsetter å fyre opp under etniske forskjeller, kan Kenya oppleve bli et nytt Rwanda.

Frustrasjonen finner en annen kanal, kloakken. Den stinker av etniske basert vold.

Historieprofessor Bethwell Allan Ogot

Historieprofessor Bethwell Allan Ogot viser til det verste folkemordet i verden etter 1945. .

– En annen mulighet er at Kenya splittes opp, at vi får en egen luo-stat her i vest, sier professoren.

Professor Ogot begynte å undervise i historie mens Kenya fremdeles var en britisk koloni. Han sitter i en dyp lenestol med en vond fot på en skammel. Gardinene er trukket for. Det er halvmørkt i rommet. Det passer godt til temaet for samtalen.

– Når frustrert og marginalisert ungdom opplever at den ikke blir tatt alvorlig av folk med innflytelse, finner frustrasjonen en annen kanal, kloakken. Den stinker av etniske basert vold.

Professoren mener at det er åtte-ti sentrale ledere i Nairobi som bruker ungdommens frustrasjon til å kjempe for seg og øke egen makt og rikdom. .

– Fattige ungdommer i slummen er lette å narre. Elitene kjemper seg imellom om landets rikdommer. De bryr seg ikke om de arbeidsløse ungdommene i Kisumu eller Kibera.

– Heldigvis er jeg for gammel til å oppleve den dagen dette går opp for ungdommen selv. Da smeller det, sier professoren.

Stammer ikke så viktig før

På bordet i den mørke stua ligger noen av bøkene Ogot har skrevet i løpet av sine snart 60 år som historieprofessor ved Øst-Afrikas største universiteter: History of the Southern Luo, The Challenges of History and Leadership in Africa, Politics and Nationalism in Colonial Kenya.

– Historien viser at før britene kom på 1800-tallet, så var dette med stammer ikke så viktig som det er i dag. Men hva hjelper det å skylde på kolonitiden? Den er for lengst over.

Professoren bruker ordet "tribes", eller stamme. Han hevder at det var langt vanligere at folk giftet seg på tvers av stammetilhørigheten før kolonitiden, enn nå.

– Det var britene som markerte ulikhetene mellom folk. De fyrte opp under stammeidentiteten. De styrte ved blant annet å sette stammene opp mot hverandre.

Professoren har sett etnisk baserte uroligheter ved de fleste av valgene siden frigjøringen fra britene i 1963.

– Da vestlige land presset igjennom flerpartisystemet i Kenya på 90-tallet, ble det enda verre. Hver folkegruppe dannet sitt eget parti.

Professoren sier at partiene i Kenya verken er politiske eller ideologiske. Men at de først og fremst er basert på etnisk tilhørighet.

Ungdommen har skuffet meg

Historieprofessor Bethwell Allan Ogot

– Vi kommer til å oppleve mer vold mellom folkegrupper helt til landet får faktiske, politiske partier. Men antakelig så vil volden vi nå opplever bli mindre, før en egoistisk leder igjen ser seg tjent med å oppildne ungdommen, sier professoren.

Hans håp er at barnebarna skal vokse opp i et mer utviklet, opplyst og demokratisk Kenya.

– Jeg har alltid satset på at ungdommen skulle forandre landet til det bedre, men generasjon etter generasjon har skuffet meg, sier den 88 år gamle professoren.

Hovedstaden til president Moi

Det ryker fremdeles fra barrikadene da vi drar fra professoren i Kisumu.

– Kjør forsiktig Mzungu, hvite mann. Kom snart igjen og bruk mer penger.

Avisselgeren ved rundkjøringen i Kenyatta Highway fikk kanskje litt for mye tips.

Strekningen videre mot kalenjin-gruppenes områder lenger nordøst i Riftdalen. Den er vel verdt omveien til Nairobi. I 12 mil bukter veien seg opp 900 høydemeter fra Viktoriasjøens strender, til Eldoret.

Litt lenger sør i Riftdalen står tebuskene tett som tusener av velfriserte forstadshekker. Der gnistrer i grønt fra vestvendte plantasjer i ettermiddagssola.

Her, langs veien opp til Nana-skogen dyrkes teen av småbrukerne. 600 000 småbønder livnærer seg delvis av teproduksjon. De bidrar til at Kenya er blant verdens største te-eksportører.

Valgplakater i Eldoret

Valg i Eldoret

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Utenfor Eldoret ligger byens internasjonale flyplass. Den er dimensjonert for større fly og langt tettere trafikk enn dagens behov. Dette var bastionen til den tidligere presidenten Daniel Arap Moi. Noen så på flyplassens dimensjoner som et tegn på at Moi planla å etablere en egen kalenjin-stat med Eldoret som hovedstad, dersom han tapte valget i 1998. Moi vant.

Daniel Arap Moi tilhører kalenjin-gruppen. Mange derfra nøt godt av at en av deres egne regjerte landet fra 1978 med jernhånd.

Landeiere fra andre folkegrupper i Riftdalen ble fordrevet, kikuyuer ble drept. I Mois regjeringstid ble folk fra kalenjin-gruppen, med Daniel Arap Moi selv i spissen, betydelige landeierne i Riftdalen.

Minne over hans regjeringstid sitter i veggene i Det norske utenriksdepartementet.

Det var han som kastet samtlige norske diplomater ut av landet i 1990. Norge hadde kritisert Moi og gitt asyl til den kenyanske opposisjonslederen Koigi wa Wamwere.

Også ved valget i 1998 ble det rapportert om etnisk basert vold i Riftdalen. Rundt 100 ble drept bare rundt Eldoret. Kalenjin-folk angrep kikuyuer.

Ti år senere ble det enda verre.

Broderdrap

Etter at kirken brant ned med 38 innesperrede ofre i 2008, flyttet pastor Steve Mburu fra Kiambaa hit til Eldoret. Her bygget han en ny kirke for menigheten; Assemblies of God.

Mburu tar noen minutters pause fra den fire timer lange søndagsgudstjenesten for å snakke med oss. Det dundrer i rock, rap og gospel fra kirkerommet ved siden av.

– I dette området er det folk fra både kalenjin- og luo-gruppen som har gått løs på oss kikuyuer. Etter valget i 2007 begynte bråket da presidenten ble erklært som valgets vinner og partiledere skjelte hverandre ut, sier pastoren.

– Mediene formidlet hatefulle ytringer som fyrte opp under motsetningene mellom folkegruppene. Det var da vi ble våre brødres verste fiender, sier pastoren.

I dag frykter ikke pastoren seg et nytt blodbad. Han regner med at både politikere og folk har lært av det som skjedde, om da ikke politikerne igjen ser seg tjent med å mobilisere ytterliggående elementer blant sine egne etniske grupper.

– Når en leder får en mikrofon i hånden, må han bruke den oppmerksomheten til å bygge opp tilliten blant folkegruppene, ikke rive den ned. Så lenge partiene ikke representerer noe annet enn stammeinteresser, så er ikke Kenya modent for et demokrati basert på et flerpartisystem, sier pastoren.

Det var vestlige krefter med USA i spissen som brukte pisk og gulrot for få president Moi til å akseptere flerpartisystemet. Den kalde krigen var over, og vestlige land kunne true med å stanse bistand og annen støtte, uten frykt for at land som Kenya kunne snu seg mot Sovjetunionen.

Landsbyen til Kenyas neste president?

De fleste utenlandske journalister som er innom Eldoret, skal tre-fire mil videre nordøstover mot Iten, The City of Champions, vinnernes by. Det er fra Iten at en forbausende stor andel av verdens beste mellom- og langdistanseløpere kommer fra.

I årtier har fenomenet blitt studert av idrettsledere, kostholdseksperter, genetikere og andre medisinere. Er det maten, høyden (2400 moh.), luften, miljøet, eller kanskje genetikken?

Det er forsket på løpefamilienes frokostvaner og kalenjin-folkets tynne ankler. Rene genstudier vanskeliggjøres ved at kalenjin-gruppen er en sekkebetegnelse for flere folkegrupper.

Løper i Eldoret

Løperen Shadrack Kiprotich er stolt av at visepresidenten kommer herfra, og glad for de fine veiene.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Nord for Eldoret løper ungdom langs plettfrie, asfalterte småveier mellom maisåkrene. Vi nærmer oss Kosachei, visepresidentens landsby.

Også i Kenya er det tradisjon for at nærmiljøet til maktpersoner, blir tilgodesett.

Den store jernporten inn til William Rutos eiendom er stengt. Utenfor står det vakter som vifter oss videre. Sjåføren har liten lyst til å stanse for at vi skal få tatt et bilde. I slutten av juli ble stedet angrepet av bevæpnede menn. Tre angripere og en politimann ble drept. Det kom aldri en utfyllende forklaring på det som skjedde.

I dag er Kosachei igjen en søvnig landsby. Vi spør et par ungdommer om de har feiret at regjeringspartiene fikk 98 prosent av stemmene ved presidentvalget for få dager siden. De byr på en kopp te med mye melk og sukker.

– Jo, vi er stolte og glade for valgseieren, men etter at det forrige valget ble annullert, er vi forsiktige med å feire dette, sier Isaac Kipiego.

Han eier en liten jordflekk utenfor visepresidentens murer. Her har han noen høner og en liten åker med mais. Det er ikke nok til å leve av, så han spør tidlig om vi har noe vi trenger hans hjelp til i Nairobi.

– Det er klart vi er stolte av Ruto. Landsbyen har hatt mange fordeler av at visepresidenten kommer herfra, De aller fleste her tilhører samme stamme som ham, men vi har hele tiden levd som brødre med andre folkegrupper, sier Kipiego.

Vi forteller at vi har lagt merke til de fine veiene, men hva mer?

– Ruto har skaffet oss mange arbeidsplasser. Noen har flyttet til Nairobi og fått bra jobber i administrasjonen. Andre har blitt politifolk eller soldater, sier Kipiego, Rutos nabo.

Otieno er visepresidentens nabo

Otieno er visepresidentens nabo

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Han viser oss selfien han tok med visepresidenten utenfor det lokale stemmelokalet rett her borte et par dager tidligere.

– Ruto er en jovial og ydmyk mann. Han kom gående i vanlige klær for å stemme, uten sikkerhetsvakter og mye oppstyr, sier han.

Det stemmer dårlig med det inntrykket som mediene gir. Der framstilles Ruto som en korrupt maktspiller, en som i løpet av sin politiske karriere har gått fra å være en fattig mann fra bygda, til å bli en av landets rikeste.

Når en leder får en mikrofon i hendene

Steve Mburu, pastor

Om fem år kan han bli landets mektigste.

Med Ruto i spissen har kalenjin-gruppen sørget for at kikuyuene sitter med dagens president, Uhuru Kenyatta. Avtalen er at kikuyuene skal støtte kalenjin-gruppens kandidat, William Ruto ved presidentvalget i 2022.

– Nå håper vi at han skal bli president etter neste valg, Men vi vet at kikuyuene har brutt avtaler før, sier Kipiego og får nikk fra gjengen rundt.

Presidentens stamme, kikuyuene er landets største. Rutos kalenjin-gruppe er langt mindre, men det er denne, sammensatte gruppen Moi tilhører. Ingen har landet så lenge som ham. .

Med William Ruto har kalenjin-gruppen ambisjoner om å regjere landet igjen.

Allianser mellom partier har derimot vist seg å være skjøre, også i Kenya. Men istiden partiene er basert på etniske grupper, har brudd på samarbeidsavtaler blitt materialisert i etnisk basert vold på grasrota.

I nabolaget til visepresidenten frykter flere hva som vil skje om Kenyattas parti ikke holder ord. Kampen mellom kikuyuer og kalenjinere har vært blant de blodigste i Riftdalen.

Kirkebrannen i 2008 var et resultat av at kalenjinere mente kikuyuenes stjal valgseieren. Kikuyuene ble syndebukker i Riftdalen. Det var kalenjin-ungdom som tente på fader Mburus kirke, ifølge pastoren. Det var kikuyuer som brant inne.

På stedet der det skjedde, er det bare noen brente plankebiter igjen av kirken.

Navnløse graver

Få mil fra pastor Mburus nye kirke, går en kjerrevei inn til høyre fra hovedveien mot Nairobi. Landsbyen Kiambaa er blitt et symbol på hvor galt det kan gå.

Ukjent, står det på gravkorsene

Et ukjent offers grav.

Foto: Sverre Tom Radøy / NRK

Etter noen kilometer stanser vi ved en jernport. Noen unger leker under et tre der kirken stod. Gravene til de som brant inne, er ikke lette å få øye på. Svidde panelbord ligger oppå noen forhøyninger i gresset.

Plankerester etter kirkebrannen ble brukt til å lage gravkors. Nå er også korsene forvitret og plankestumpene ligger strødd. På flere står det "Unknown", ukjent. 18 lik kunne ikke identifiseres.

– Det var kalenjin-folk som kom. De kom for å hevne det som hadde skjedd ved tidligere valg. Jeg tror ikke det vil skje igjen. Folk er mer opplyst i dag, sier pastor Patrick Karanja Maina.

Han har vært med å bygge opp en ny kirke, en ny menighet, etter brannen.

Ungene ved treet hyler og ler når de får se bildene vi tar av dem. De løper begeistret over gravene. Kenyas framtid på blodstenkt jord.

Og en frodig jord

Veien ned fra Eldoret bukter seg stinn av grøde ned til Nakuru, et knutepunkt for jordbruk og turisme i Riftdalen og landets fjerde største by. Langs denne veien flyktet tusener av kikuyuer østover etter valget i 2007, til kjerneområdene for deres stamme, mens tusener av luo-folk flyktet vestover. I Nakuru ble over 160 mennesker drept i sammenstøtene etter valget for ti år siden.

Mais og sukkerrør klatrer opp og ned skråninger som vinstokker i Toscana. Rundt byen ligger flere naturreservater med løver og neshorn, alkaliske flamingosjøer og en skog med 15 meter høye kaktustrær.

Noen mil inn til høyre fra hovedveien ligger Molo. Rundt denne byen ble opp mot 2000 mennesker drept i etnisk vold etter valgene i 1992 og 2007. I Riftdalen ble 5000 mennesker drept det året. En traktorvei tar oss videre til landsbyen Sirikwa, forbi frodige åkre med kål og gulrøtter, poteter og mais.

Paulina Sango fra Molo

Paulina Sang, bonde, kvinnesaksforkjemper, fredsarbeider, 11-barns mor og offer for to etnisk baserte voldsbølger.

Foto: Sverre Tom Radøy

Pauline Sang står støtt i langstøvler foran egen åker. Hun er leder for stedets kvinnegruppe og har vært fredsarbeider siden kukuyene brant hennes gård og grøde den første gangen i 1992.

– De var 300 stykker. De kom over åsen der borte og omringet husene med folk inni. De brant dem ned før de satte fyr på åkrene. Så gikk de mot markedet og drepte barn på veien.

Folk i landsbyen ville ha hevn og gikk til politiet. Men der satt voldsmennene og snakket med politiet. De var gode venner.

Noen var herfra, men mange kikuyuer var blitt fraktet til området i busser fra byen, for å slå til mot oss, kalenjin-folk. De hadde macheter.

Hun er 71 år, men ser yngre ut i hvite klær og knallgult tørkle med sløyfe på hodet. Hun klatrer opp på traktoren, mens den yngste datteren ler og tar bilder med mobilen.

– Vi klarer oss godt her, vi to. De andre 10 barna har flyttet hjemmefra, men vi trives her, sier hun.

Sang hadde vært på markedet i Molo den dagen det skjedde. Der skjønte hun at noe var galt. Kikuyuer satt og slipte machetene. På veien hjem så hun landsbyen brenne.

– I 2007 ble ikke så mange drept, men de brant ned husene og åkrene mine da også, forteller hun.

Sang er glad for at landet nå har en kikuyu-president og at visepresidenten er fra hennes eget folk, en kalenjin. Det var disse to gruppene som har drept hverandre her i området i flere valg.

Vi klarer ikke en runde til

Paulina Sang, bonde

– Jo, jeg vet hvem lederen for gjengen i 1992 er, han bor på den andre siden av Molo. Jeg treffer han på markedet. Jeg har tilgitt ham, men vi snakker ikke sammen, sier hun.

Ved valget i 2012 og nå i 2017 har det vært rolig i denne delen av Riftdalen. Folkegruppene som dominerer området sitter sammen i regjering. Men også Paulina Sang frykter hva som kan skje om presidentens folk bryter avtalen og allikevel ikke vil at visepresidenten skal bli president etter valget i 2022.

– Vi klarer ikke en runde til. Hadde det ikke vært for at husene og avlingene mine var brent ned to ganger, så hadde jeg hatt råd til mitt eget fly i dag, sier bonde, fredsarbeider, kvinneaktivist og 11-barns moren i Riftdalen, Paulina Sang.

Rolige uker

I Kenya er det rolig nå etter opptøyene etter valgene i august og oktober. Opposisjonslederens våpendragere har bedt Høyesterett annullere også dette valget. Retten har frist på seg til å ferdigbehandle saken fram til mandag 20 november.

Den dagen holder Kenya pusten, igjen.

I mellomtiden har to guvernører startet arbeidet for å løsrive kystprovinsene fra resten av Kenya, Regjeringspartiene har allerede varslet at det er forbudt og vil bli slått hardt ned på.

Men det dramaet utspiller seg langt fra Riftdalen, og fordrer en annen reise.

SISTE NYTT

Siste nytt