NRK Meny
Normal

Kashmir - med sjelen i sjalet

– 6000 rupies, sier Bilal Ahmad Sofi. Han holder frem et ensfarget Pashmina-sjal til 750 kroner. De eksklusive sjalene og skjerfene er Kashmirs kulturarv og stolthet, men krig og konflikt gjør både butikkeiernes og vevernes liv vanskelig.

Joar Hoel Larsen

Joar Hoel Larsen

Foto: NRK

750 kroner for et ekte Pashmina-sja er et kupp sammenlignet med hva det ville ha kostet i Oslo, London eller New York.

For garn fra Kashmir er strikkingens og vevingens Rolls Royce.

Den aller fineste ullkvaliteten kommer fra changthangi-geitene høyt oppe i nærliggende Himalaya. I den ekstreme vinterkulden utvikler disse geitene en helt spesiell underull som den nomadiske befolkningen senere klipper og napper.

Dette har i hundrevis av år dannet grunnlaget for Kashmirdalens - og et av verdens - fremste tekstilprodukter: Pashmina-sjalet.

Bilal har et enormt utvalg av sjal i alle kvaliteter. De ligger i høye stabler i metervis med hyller. Men det er de to koffertene alt dreier seg om. Der ligger de ekte Pashmina-produktene.

Han viser frem mønstrede og broderte. De tar inntil ett år å lage og koster mer enn 5000 kroner - i Srinagar. Og da skal både nomadene, mellommennene, spinnerne og selgerne ha sitt.

Han som gjør jobben, veveren, sitter igjen med drøyt 10 kroner dagen. Det er over den indiske fattigdomsgrensen, men ikke mye å leve av.

Data-ingeniøren som ble vever

Bashir Ahmad Dar sitter dypt konsentrert på kvistværelset i familiens hus. Foroverbøyd. Han stirrer på et gult ark med underlige tegn. Det er det spesialdesignede mønsteret han skal følge.

Veveren Bashir Ahmad Dar

Bashir Ahmad Dar følger ufrivillig i forfedrenes fotspor.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK
Vever av kashmir-sjal

Teknikken med å veve et kani-sjal er komplisert.

Foto: Joar Hoel Larsen / NRK

Foran seg har han ett femtitalls trenåler. De er rundt 10 cm lange. Tråder i forskjellig farge er surret rundt hver nål. Det skal lages et kani-sjal, og det skjer på denne helt spesielle måten.

Teknikken er tidkrevende og anstrengende. Den intense stirringen gir hodepine, den pinlige nøyaktigheten fører til smerter i skuldrene.

Dar jobber sammen med broren. De bruker tre-fire måneder på hvert sjal. Da får de kanskje 30.000 rupies. Det er 4000 kroner fordelt på to.

På grunn av urolighetene kommer ikke turistene lenger. Den internasjonale finanskrisen gjorde vondt verre. For noen år siden fikk de bedre betalt. Men markedet for luksussjal er ikke lenger hva det var.

Han trer sine nåler, men er utdannet dataingeniør. Men behovet for dataingeniører i Srinagar er mettet - i den grad det noen gang har vært stor etterspørsel. På grunn av den årelange konflikten, er det ingen som vil investere i Kashmir. Det er ingen moderne industribedrifter her.

Bashir har familie, kone og to små barn. Selv 10 kroner dagen er bedre enn ingenting. Derfor sitter han ved veven 10-12 timer pr dag. Som faren gjorde, som brødrene gjør. Men som han sier:

– Hva skal man gjøre. Det er ikke jobber å få, sier han.

Brodering er mannfolkarbeid

I butikken viser Bilal frem sjal med de fineste og mest forseggjorte broderier. Små sting utført av store menn med grove fingre. Jeg forklarer at der jeg kommer fra er brodering en typisk kvinnesyssel. Ikke i Kashmir.

– Om vinteren er det kaldt, og det er ikke annet arbeid å få, forklarer Bilal.

Broderingen bringer ikke inn så mye, men litt er bedre enn ingenting. Det er ingen arbeidsledighetstrygd i Kashmir.

Mennene plasserer et bærbart ildsted midt på gulvet og setter seg i ring rundt - og broderer. Sommerfugler, blomster og border. Det er tidtrøyte til snøen går, men også sosialt samvær og tradisjon.

Broderingen skjer ikke i selve Srinagar, men i landsbyene omkring der vintrene kan bli lange.

Ifølge butikkeier Bilal synger mennene fra tid til annen selve mønsteret. Det vil det av naturlige årsaker bli slutt på når maskinene overtar broderingen. Hvilket skjer i stadig økende grad.

Beskyttet navn

Det selges «Pashima-sjal» over hele verden - i alle slags ullblandinger og nylonvarianter. De fleste er produsert andre steder enn i Kashmir, og de færreste er laget av ren Pashmina-ull.

Men i Srinagar har de hevd på betegnelsen.

For nå har Kashmir fått enerett på å bruke Pashmina-navnet på sjal og skjerf, en såkalt geografisk identitetsbeskyttelse (G.I.).

I den idylliske, men svært omstridte dalen, går produksjonen av sjal tilbake til mogulenes tid. Navnet Pashmina kommer da også fra persisk og betyr i all sin enkelhet ull.

Og på én måte kan man si: Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Opptrappingen av konflikten for 20 år siden har i all hovedsak lammet moderne økonomisk aktivitet i Kashmirdalen.

Bashir Ahmad Dar er på mange måter representativ. I stedet for å konsentrere seg om fremtidens digitale muligheter, har han gått 500 år tilbake i tid til Kashmirdalens tradisjonelle teknologi, kani-vevingen.

På denne måten blir de eldgamle veveteknikkene bevart. Kunnskapen var i ferd med å gå tapt etter hvert som vevernes sønner fant seg andre, bedre betalte jobber.

Selvstendighet

Likevel er det nok mange som mener de betaler en vel høy pris for å redde kulturarven. De ønsker å leve i fred med seg selv og sine indiske naboer i et selvstendig Kashmir.

Men det kan ta tid. Kashmirske nasjonalister ser på India som en okkupasjonsmakt. India ser på Kashmir som en integrert del av India.

Ifølge kashmirske kilder skal det være 750.000 indiske soldater i Kashmir, noe som gjør denne indiske delstaten til verdens mest militariserte område.

I hovedstaden Srinagar er det mange soldater å se, væpnet og beskyttet av skuddsikre bunkere.

Lal Chowk i Srinagar

Torget Lal Chowk i Srinagar.

Foto: Kashmir / NRK

Selv om det er færre å se nå enn tidligere, ifølge folk på Lal Chowk, torget i sentrum der «alt» av betydning i Srinagar skjer.

Det var her det var demonstrasjoner i fjor sommer. Da ble mer enn 100 ungdommer drept i det som blir omtalt som «den nye intifaden».

I Srinagar mener de at opptøyene på Tahrir-plassen i Egypt i vinter, var inspirert av fjorårets steinkasting i Srinagar. Nasjonalistene og opprørerne i Kashmir identifiserer seg med sine undertrykte muslimske brødre i Palestina og de arabiske landene.

Ingen alternativer?

– De kan ikke brødfø sine familier på 10 kroner dagen, sier Bilal Ahmad Sofi om veverne, men legger til.

– Samtidig er de helt avhengige av den inntekten. De har ingen andre alternativer.

Det er han som skaffer veverne ull, og det er han som selger det ferdige produktet. Dersom han finner kjøpere.

Hjemmemarkedet er det viktigste. Lokale kashmirere kjøper sjal til spesielle anledninger. Indere er gode kunder i forbindelse med fest og høytid. Men det er utledningene som kjøper de mest kostbare sjalene, forteller han.

Når omsetningen går ned, har heller ikke Bilal penger til å betale veverne. Det kan skape gnisninger. Det er nok innestengt frustrasjon i dalen fra før av. Ikke minst fordi det ikke er arbeid å få.

Tidligere var det mange som bokstavelig talt krysset grensen. De tok seg over til Pakistan, fikk våpenopplæring og kom tilbake til Kashmir som geriljasoldater for å sloss mot inderne. Da indiske soldater i fjor sommer drepte noen sivilister, kokte det over for tusenvis av ungdommer.

Kommentatorer i Kashmir beskriver delstaten som «en kruttønne» og en «sovende vulkan».

At de fleste foretrekker å veve for ti kroner dagen i stedet for å søke mer militante alternativer lover godt for fremtiden. Selv om det er langt frem.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..

SISTE NYTT

Siste nytt